Bokelskere.no

De som har fått tilnavnet de fire store i norsk litteratur er Ibsen, Kielland, Bjørnson og Lie. Mange ønsker å bytte ut en eller flere av disse med Hamsun, siden han i dag leses mer og opptar flere enn de tre sistnevnte.

Av forfatterne du nevner, har både Hamsun og Ibsen blitt omtalt mye i det siste. En gjeng her inne driver og leser seg gjennom Ibsens samlede og diskuterer verkene fortløpende. Om du søker på Ibsen i søkerfeltet, eller leter etter tråder som ligger under de forskjellige verkene, er jeg sikker på at du kommer til å finne mange diskusjoner, både om Ibsen og de andre. Her finner du den ferskeste Ibsen-diskusjonen, om De unges forbund. Lykke til!

Takket være din bokanmeldelse slo jeg selvfølgelig til da jeg fant Vanvidd til kroner 10 på et bibliotekutsalg. Må si jeg støtter din vurdering av boka fullt og helt. Tror det var veldig riktig av forfatteren å skape en såpass kynisk og lite likandes hovedperson, på den måten kommer grusomhetene i rapporten han korrekturleser enda bedre fram. Vår anti-helt lar seg etter hvert mer og mer preges og påvirkes av det han leser. Først virker det som om han bare gripes av poesien i sitatene han skriver ned i sin notatbok, men etter hvert er det som om også innholdet i dem, den dypere og grufulle meningen, går opp for ham og paranoiaen setter inn.

Som om jeg ikke hadde nok med det jeg leste, leste til overmål, så vandret tankene i en ond sirkel av bilder som ved midnattstid plaget meg så jeg knapt klarte å åpne døren og komme meg ut i den kjølige, mørke hagen og hyle som et sykt dyr under stjernehimmelen, jeg åpnet glassdøren og gikk ut og skrek i hagen der vinden herjet…

Hovedpersonen får ikke noe navn, og dette er kanskje med på å påvirke leseren? Er det sånn at det ikke er så viktig hvem han er, det er arbeidet han er satt til som skal settes i fokus? Riktignok får vi vite en god del om ham, til tross for at navnet hans ikke blir nevnt, og det bildet som tegnes er alt annet en sympatisk. Hovedpersonen er egoistisk og kanskje en smule rasistisk, han har et veldig negativt kvinnesyn og i starten av boka er han veldig kynisk i forhold til arbeidet med rapporten.

I alt dette fæle er det også innslag av humor. På nytt fikk jeg bekreftet at det slett ikke har vært bortkastet å lese Don Quijote, om jeg noen gang ha trodd det. Hovedpersonen kaller Pilar damen fra Toledo og Dulcinea, og tenker på seg selv som en ridder som skal erobre henne. Jeg er veldig enig i at sex-scenen du nevner er ubetalelig, det var sånn at jeg rent fikk medynk med hovedpersonen… For en nordmann er det jo også en artig kuriositet at en av kvinnene hovedpersonen drømmer om er Eva Sannum, kronprins Felipes tidligere kjæreste…

Den utstrakte bruken av komma istedenfor punktum og svært få avsnitt, er i grunnen ikke noe problem. Tvert i mot virker det som om denne nesten oppramsende fortellermåten gir teksten et eget driv. Det føles som om en er inne i hodet på hovedpersonen og at det nettopp er tankene hans, helt ufiltrert, vi leser. Denne oppramsingen av lange setninger setter også de korte sitatene fra rapporten i perspektiv. De trer svært effektivt fram i all sin grusomhet.

For jeg vil ikke at folk skal bli revet bort fra meg foran meg

Jeg vil absolutt anbefale denne boka for andre lesere. Den gir oss innblikk i en historie mange nordmenn/europeere kjenner svært lite til, den er usentimental og den påvirker leseren følelsesmessig. Den traff i alle fall blink hos meg.

Jeg er gjerne med på en diskusjon om alle personene i dette stykket – skuespillet er så intrikat og karakterene så uforglemmelige og interessante at verket rett og slett var en fryd å lese. Det eneste problemet er at alle notatene/sitatene jeg oppførte underveis, er tapt etter et datakrasj.. Vel, skal i det minste svare så godt jeg kan!

Desdemona er nok, som du sier, kanskje preget av andres rasistiske syn på Othello, til tross for at hun velger å ekte ham. Samtidig er hun ham alltid tro. Selv når hun stirrer døden i øynene og ber for sitt eget liv, lar hun ham begå den urettferdige udåden mordet mot henne er. Når Emilia kommer inn og vil vite hva som har skjedd, er Desdemonas siste ord tro mot Othello: hun sier at en annen har begått ugjerningen. Desdemona vet at Othello er god, og på grunn av denne vissheten lar hun ham ta livet hennes. Denne trofastheten har noe selvutslettende over seg, eller?

Jeg fastholder at Othello er for rask til å akseptere Iagos anklager. Jeg er enig i at Othello først ikke tror fullt og helt på Iago, han nærmest avfeier ham, men etter at tvilen angående Desdemonas trofasthet er sådd, er det liksom ingen vei tilbake. Ja, Iago manipulerer Othello etter alle kunstens regler. Min kritikk mot Othello består først og fremst av at han ikke konfronterer Cassio eller Desdemona om disse mistankene. Han lar Iagos ord forpeste hans sinn og vil ikke høre på innvendinger. Til tross for at han selv er en modig kriger, er han villig til å la Iago ta seg av Cassio. Når Desdemona ber for sitt liv og bedyrer sin uskyld, er han ikke villig til å høre. For meg er drapet på Desdemona et æresdrap: hun har gjort Othello urett og må bøte med livet for det. Othello er mann og ingen kvinne kan gjøre noe slikt mot en storhet som ham.

I dag har jeg for øvrig vært på møte med leseselskapet jeg er medlem av. Etter endt dyst startet ett av medlemmene, Tone Løwe (for øvrig medlem her inne, også) en interessant diskusjon: finnes det likhetstrekk mellom det å være “god” innenfor litteraturen og det å være passiv? Eksemplene hun trakk fram var Solveig i Peer Gynt og Gretchen i Faust. Jeg parerte med Hero i Much ado about nothing, Penelope som venter på sin sjøfarer og Desdemona i Othello. Er de gode i litteraturen de passive, de som venter, de naive, de som støtter andre, de som lar ting skje, uten selv nevneverdig å gripe inn?

Vel, i tillegg til Gretchen har du i det minste Hans og Grete (forøvrig også opprinnelig et tysk stykke) å glede deg over. Selv gikk jeg en gang til anskaffelse av en roman kun på grunn av at den het Anja...

Leseselskapet jeg er medlem av er etter ti år nå på sin femte bok. Det er utrolig givende å lese sammen med andre, samtidig er jeg ikke i tvil om at enkelte av bøkene absolutt kan leses uten støtte fra andre litteraturinteresserte. Faust er en av dem. Jeg tror alt for mange lesere sliter med en inngrodd respekt for klassikere, en respekt som påvirker negativt. Klassikere er for vanskelige, utilgjengelige, er preget av for vanskelig språk, har en tematikk som er passé, fortjener ikke den oppmerksomheten de har fått.. Fordommer, med andre ord. Selv opplever jeg at nettopp klassikerne gir meg mye. Det kan handle om menneskers psyke, en spesiell tidsperiode eller fantastiske skildringer. Uansett: (og dette har jeg sagt før) det ER en grunn til at nettopp klassikerne blir benevnt som klassikere..

Ja, jeg er klar over det.. Men synes fremdeles det hadde vært enklere å kunne gå direkte til egne lister fra egen profil ;)

Fantastisk! Eg er utroleg imponert over din språkkunnskap og din kapasitet! Aeniaden er eit verk eg håper å få lest etterkvart, men eg må diverre ta det for meg på norsk. Du verker veldig strukturert i di tilnærming til litteratur og det må du sikkert vere for å rekke over alle bøkene du skriv om her. Sjølv les eg ein del etter innfallsmetoden (bortsett frå Shakespeare-prosjektet og Faust, som leseselskapet mitt for tida tar føre seg), og trivst med det. Flott at bokelskarar som deg kan inspirere oss andre til å ta fatt på meir utilgjengelige verker.

Ja, det var fint at du foreslo det! Jeg kan ikke si at jeg behersker tysk, men jeg forstår heldigvis en hel del.. Og; det er noe eget ved å høre forfatterens egne ord, selv om jeg er stort fan av Bjerke!

Jeg har laget flere lister, og noen av dem trenger innimellom å oppdateres. Er det mulig å få til en funksjon som gjør dette lettere enn det er i dag? For eksempel hadde det vært fint om listene kunne finnes under menyen på den enkeltes profilsider, da kunne man med få tasketrykk funnet fram til og endret den aktuelle lista. Vet ikke om dette er mulig å få til, men det hadde vært fint ;)

Ja, dette stykket er definitivt noe av det ypperste jeg har lest! Det er, som du sier, vanskelig å ta alt inn over seg. Her skjer så mye urett, her finnes mennesker som er pur onde… Leseren kjenner det hele definitivt på kroppen! Jeg skjønner hva du mener med å fryse, men må innrømme at for meg dreier det seg heller om å dirre i rødglødende harme. Denne Iago er bare så utrolig fæl!

Iago er en veldig interessant karakter. Rasjonaliseringen han bedriver for å rettferdiggjøre sine handlinger mot Othello er mesterlige. Ikke bare er han sjalu på maurerens rang, han har også hørt rykter om at det har vært noe mellom Othello og Emilia, Iagos egen kone (dette virker det ikke som han helt tror på selv..). I tillegg innrømmer han at han selv har følelser for den skjønne Desdemona… Ikke rart at han ønsker Othello ut av veien! Rasisme spiller også, som du påpeker, en stor rolle. Det er uhørt at en maurer skal få en så yndig pike som Desdemona er til hustru!

I starten av stykket framstår Othello som en mektig og bejublet mann, til tross for at han er maurer. Ryet sitt har han oppnådd, selv om av rasisme og fremmedfrykt råder i Venezia. Han er stolt og standhaftig, det er rett og slett noe verdig over ham. Det er først når Othello finner seg en hvit hustru at problemene hans virkelig oppstår. Othello setter kjærligheten høyt, han portretteres som voksen og fornuftig og han viker ikke selv om Desdemonas far er mot deres ekteskap. Selv om maureren Othello har begått den “synd” å gifte seg med en hvit kvinne, er hans status fremdeles likevel bortimot uendret.

Det er Iagos onde planer som endrer det hele. Han er villig til å bruke enhver venn og fiende for å få has på Othello. Hatet hans er rødglødende og han går definitivt på med dødsforakt. Det virker som om det eneste som betyr noe for ham er Othellos fall. Om Iago ikke kan oppnå det, kan det være det samme med alt annet… Iago bruker Roderigo; en venn som er forelsket i Desdemona og lett manipulerbar. Det er heller ikke ille at Roderigo gir Iago masse penger/verdigjenstander som Iago igjen egentlig skal gi Desdemona. Pengene havner selvsagt i Iagos egen lomme... Det endelige sviket mot Roderigo er nok allerede planlagt før den onde planen mot Othello er satt ut i live; her skal ingen løse tråder overlates til tilfeldighetene. Cassio også blir brukt som en brikke i Iagos spill, både fordi han er en av Othellos nærmeste og fordi han er ung og pen. Cassio er et lett bytte og han portretteres i grunnen som ganske svak og lettlurt, blant annet gjennom forholdet til en prostituert kvinne. Iagos verste svik må kanskje være at han bruker sin egen hustru, Emilia. Hun er en av Desdemonas nærmeste og framstår som fornuftig og rasjonell, til tross for at hun i starten av stykket lar seg kue av Iago. Emilia betyr lite for Iago, det får vi virkelig bekreftet da han angriper henne for å få henne til å tie om det hun vet. For meg er Emilia den store helten i dette stykket. Hun trosser aller konvensjoner for å fortelle sannheten, til tross for at hun vet at det trolig kommer til å koste henne livet..

'Twill out, 'twill out: I peace!
No, I will speak as liberal as the north:
Let heaven and men and devils, let them all,
All, all, cry shame against me, yet I'll speak.

Othello selv har jeg litt blandede følelser for. Manipulasjonen han blir utsatt for er selvsagt en god begrunnelse for hans handlinger mot Desdemona, samtidig synes jeg det er problematisk at han lar Iagos ord stå uimotsagte. Det vitner om at han har liten respekt for sin hustru/kvinner, eller? Tja, jeg synes i alle fall at han faller litt for raskt i Iagos felle. Etter min mening er dette en brist i hans karakter.. Kanskje han har vanskelig for å bli sjalu, samtidig er han, når han først blir det, overveldet av hat og vil gjerne rette opp denne uretten han mener er begått mot ham.. Hans ære kan bare gjenopprettes ved at Desdemona dør…

Forresten; var det flere en jeg som la merke til parallellen mellom Othello og Romeo and Juliet i det Othello begår selvmord?

I kiss'd thee ere I kill'd thee: no way but this;
Killing myself, to die upon a kiss.

Uansett: min respekt for Shakespeare øker fremdeles. På så mange måter var han forut for sin tid. Både hans syn på rasisme og kvinner er temmelig moderne, heldigvis.

Ja, det er en drøm! Håper du finner et tilsvarende tilbud i Oslo, ellers er det jo bare å sette i gang selv ;)Reisene er jo selve rosinen i pølsa, det er noe eget ved å oppsøke steder man allerde har lest om og sett for seg.

Sult-gåturen skulle jeg gjerne vært med på! Romanen er en av mine absolutte favoritter (selvsagt). Jeg har vært på en del litterære gåturer i London, og de har vært svært givende. Tusen takk for linken, tror sannelig jeg skal sjekke ut dette tilbudet neste gang jeg er i tigerstaden ;)

Ja, jeg er definitivt heldig! Medlemsskapet i leseselskapet + bokelskere har faktisk på mange måter gjort meg til en "ny" leser; det er ikke lenger skummelt å gi seg i kast med de store klassikerne. Og; det oppleves som veldig tilfredsstillende å innse at de fremdeles har mye å gi oss - meg!

Bibelen er ett av verkene vi vurderer å gjøre ett dypdykk i.. Men først; Faust!

Om leseselskapet er verdt strevet? Definitivt! I år ferier vi tiårsjubileum. I løpet av disse årene har vi vært gjennom Ulysses, Don Quijote, Brødrene Karamasov og Den Guddommelege Komedie. Etter endt dyst (vel, etter endt høytlesing, tolkning og diskusjon gjennom flere år) har vi reist på litterær tur til forfatterens/bokas hjemsted. Nå er vi i ferd med å erobre Faust og om litt over ett år går turen til Weimar. Jeg gleder meg!

Jeg har forståelse for at en del bokelskere mener at det å lese klassikere ikke nødvendigvise er viktig eller ”verdt det”. For meg stiller det seg annerledes. Selv om f. eks Don Quijote ikke befinner seg blant mine favorittbøker, er jeg veldig glad for å ha lest den. Grunnen er slett ikke at det ser fint ut på cv’en. For meg dreier det seg om at boka er et viktig referanseverk. Lesing av Don Quijote og andre klassikere har gitt meg mulighet til også å forstå andre verker og henvisninger en del forfattere gjerne kommer med i bøkene sine. I tillegg: det er vel ikke uten grunn at enkelte bøker leses gjennom år etter år, ja, gjerne hundreår etter hundreår. Klassikerne fortjener den posisjonen de har fått, og jeg koser meg med å lese dem ;)

Jeg fascineres ofte over hvor forskjellig vi mennesker opplever ting, herunder bøker. For all del: din opplevelse av boka er selvsagt like valid som min, likevel greier jeg bare ikke å la være å kommentere en negativ anmeldelse av en av mine favorittbøker.. For meg var det nettopp det fragmentariske over romanen som fenget meg. Vi lærer å kjenne David, bit for bit, gjennom ulike personers innfallsvinkler og perspektiver. Det hele gjøres enda mer interessant ved at personene som beretter Davids historie har kjent ham til forskjellige tider og på forskjellige steder. Stadig vekk endres leserens oppfattelse av David – hvem er han egentlig? Den godeste David synes å være litt av en kameleon; jeg gleder meg veldig til fortsettelsen! Tiller er en fantastisk forfatter som både gir leseren godt språk, en god fortelling og noe å bryne seg på.

Eg er einig; det er slett ikkje noko problem at vi vel bøker som vi trur passar oss! Dei siste åra har eg oftare enn før skutt blink når det gjeld val av lesestoff, rett og slett fordi eg etter kvart har blitt sikrare på kva eg liker og på kva eg ikkje vil bruke den dyrebare tida mi på. Samstundes har eg fått fantastiske leseopplevingar gjennom å gå laus på bøker eg tidlegare skydde som pesten, t.d. verker av Solstad og Fosse. Veit ikkje korfor eg hadde i mot desse forfattarane, det hadde vel berre med ein eller anna inngrodd fordom å gjere… Uansett: Fosse er no ein stor favoritt og Solstad er på veg til å bli det. For meg er det viktig å kunne lese det eg til ein kvar tid ønskjer å lese. Samstundes let eg meg påverke av andre, og på den måten har eg oppdaga for meg upløya litterær mark.