Bokelskere.no

… vi må ikke henge oss opp i analyser av individuelle forhold når vi leter etter svar på hvorfor et barn eller en ungdom utvikler fravær. For alle barn og unge er alle mulige individuelle forhold med i spillet, men det er i det kollektive og i konteksten på skolen at det individuelle enten forstås, tilskrives verdi eller blir problematisk.

Da annengenerasjonens kunstnere tok fatt på byggingen av en moderne norsk kunstinstitusjon 20 år tidligere, inngikk de fra første stund i forhandlinger med staten. Resultatet var en egen norsk kulturmodell, vidt forskjellig fra den franske, med en progressiv kunstnerstand som sammen med kunsteksperter og museumsfolk langt på vei styrte kunstlivet i statens navn gjennom tildeling av kunststipender og innkjøp til statens eget museum. For en avantgardist som Munch var dette avgjørende: Selv om en mesen som Olaf Schou var viktig nok, var det staten som til syvende og sist garanterte for hans anerkjennelse og kunstneriske frihet.

Glemskheten hans ble legendarisk; på samvirkelaget kunne han dukke opp med hyssing knyttet rundt alle fingrene på venstre hånd for å huske noe han likevel hadde glemt.

Munch hadde vært en reisende i hele sitt voksne liv, og selv som huseier levde han i en tilstand av kaos og oppbrudd. Kona til Nils, Margrete Kjær, innså at hun var kommet til et ungkarshjem da verten tilberedte fiskemiddagen ved simpelthen å skjære fisken over der innvollene sluttet, før han slengte den nederste delen i kjelen,

De få gjestene han inviterte hjem, glemte det sent. Nils Kjær, for eksempel, hadde knapt kommet innenfor døren før han falt så lang han var. «Det er sant», utbrøt Munch, «jeg mistet et speilegg på gulvet, og glemte å ta det opp.»

[ . . . ] kanskje er høyrøstethet et tegn på vitalitet: Det skjemmer det vakre vesenet, men viser at hun er levende.

De undersøkte omgivelsene og fant ut av sammenhenger, taktile, visuelle, auditive, av alle tenkelige små og store årsaker og virkninger. Ubetydelige flekker med natur som et voksent menneske ikke ville lagt merke til, kunne de tilbringe timer med å undersøke. Og mens jeg betraktet dem, husket jeg at jeg gjorde det samme da jeg var barn. Det var ingenting jeg likte bedre enn å dukke ned i noe veldig lite og bli der lenge. Følge en maursti langs en furugrein for å se hvor den endte. Stirre på abbor fra bryggekanten, små skapninger som langsomt steg og sank i vannmassene med sine dirrende brystfinner. Jeg glemte alt annet. Det eneste som opptok meg, var det som foregikk foran øynene mine. Det var væren i sin reneste form.

Foran meg, bare noen meter fra vannkanten, rager vrakene av minst hundre skip opp av det omskiftelige vannet. Vrakene er rustrøde, spøkelsesaktige og framstår som en åpenbaring i den rosenfargede morgenrøden, som oppsamlede kadavre dukker de opp fra dypet, herjet, lik gjenferd av fortidens industri.

KVINNENE I KULTURLANDSKAPET

Same kor mykje bestemor mi fôra og klipte sauer, mjølka kyr, mòka
møkk og lempa stein, så var det ingen som kalla henne bonde, ho var
kvinnfolk, kjerring, ein sjeldan gong dame eller kvinne om nokon jåla
seg til i språket

Dei går føre meg langs potetrendene, med grev og skaut og stakk og
dårlege sko, drar potetris og grev varsomt ned i jorda. Ei striglar hesten, ei
legg hesjetråd, ei spreier møkk, ei plukkar stein med barnet på ryggen,
ei drar rånen til slaktebenken, ei slår med ljå, ei haustar lin, ei drar
slipesteinen og ei berkjer tømmer, dei som fødde og amma bøndene

ELVA OG LANDSKAPET

Kulturlandskapet har vakse ut av elvene
Der det var vatn til å vatne med, fisk å fiske, grøderik jord å grø i
Huang He, Gaula, Ganges, Sjoa, Ayeyarwady, Trysilelva, Tigris, Alabama og Anarjohka

I opphavet var Elva, alt var til ved Elva, og utan henne var ikkje noko til
Det som vart til i henne, var liv, og Elva var lyset for menneska
Elva skin i mørkeret og mørkeret har ikkje overvunne henne

Å nei, Miss Lucy! Jeg håper vi snart skal få frigjort Dem fra Baedeker. [Guiden] skraper bare i overflaten av ting. Hva angår det virkelige Italia – drømmer han ikke engang om det. Det virkelige Italia kan bare finnes ved tålmodig observasjon.

Å være kvinne er å tie i forsamling og å stønne i senga

….
og latteren er den storm
som spring på havet
med kvite sandalar

No other religious figure has inspired as many screenplays as Jesus of Nazareth.

A computerized analysis of eighteen million volumes revealed that there were nearly twice as many books about Jesus as his nearest challenger.

Jesus matters to authors and publishers. He still dominates the publishing industry like no other person of interest. He's inspired more writers - and been the topic of more literature - than any other person in history.