Bokelskere.no

Jeg liker boka godt. Av og til er den helt glimrende og engasjerende.
Så kommer det filosofiske avsnitt som for meg er uviktige.
Men nytenkende og spennende roman alt i alt.

Denne helgen har det ikke blitt tid til lesing. Det har vært flyttehelg for noen i familien. Kommer sterkere tilbake neste uke!

Siden sist, når det enn var, har jeg kun kommet 90 sider (1/3) inn i boka Demokratiets langsomme død av Janne Haaland Matlary. Jeg har ofte likt å ha en motstemme til mine egne meninger, Haaland Matlary er en slik stemme. Hun mener om migrasjon at vi blir altfor følelsesmessige involverte i slike saker, og bruker Ungarn sitt gjerde rundt grensa som bakgrunn. For da det kom 800 000 tusen mennesker på flukt fra Afrika, Syria og Afghanistan samtidig, var det f.eks kun Listhaug av sentrale politikere som ga tommelen opp i Norge for et gjerde rundt Ungarn. Vi andre "følte" for mye, sier hun i boka. Jeg mener det er en vrien balansegang, for uten følelser faller medmenneskeligheten sammen - samtidig som noe måtte bli gjort.

Nå som årsmøtene har kommet til endes bør det bli mulig å lese mer. Satser på det :-)
Nyt dager og kvelder og netter den neste uka med ei bok i hånda eller stemme på øret.

Er kjøkkenet ferdig? I så fall har du kanskje bedre tid til bøker.
Påske er krim, det er som oftest bare da jeg leser krim. Pussig tradisjon i grunn.
Denne helgen er jeg i Spania og har med meg Steppeulven av Hermann Hesse, og har endelig kommet i gang med den - koser meg!

Ønsker deg og alle andre bokormer en god helg!

Uff, jeg må slutte å lese innføringsbøker om litteratur! Hvorfor holder jeg fortsatt på med sånt når jeg allerede har studert det? Hmm. Jeg tror fremdeles jeg den dag i dag er usikker på om jeg har forstått alt det grunnleggende godt nok, og så har jeg lært at det er lurt å repetere. Sånn i tilfelle. Men nå må jeg gi meg. Dette blir altfor kort og overflatisk for min del, og jeg skulle ønske at forfatteren gikk enda mer i dybden på hvert tema. Selv om det er en innføringsbok. Ja, det er veldig greit og fint forklart, og vet man lite om litteraturteori, er det nok mye nyttig å lese her. For all del. Men det er jo ganske korte kapitler, så spørsmålet er om forfatteren burde gått LITT mer i dybden uansett. Det er jo så mye som mangler.

Eller så er jeg litt arrogant. Det kan også hende.

Betyr det at jeg må lese enda flere innføringsbøker, da? Sukk.

I read this book for a group read in the group “Weird fiction” on Goodreads. I nominated it as it was supposed to be “blurring the lines between magical realism, horror and science fiction”. Having read it, I probably would’ve been better off nominating something else. The lines were blurry, but I wasn’t very impressed with the execution. If you like horror, there’s not enough horror elements to satisfy you. If you like science fiction, same deal. Weird fiction as well. I will say, though, that some of these stories were strange, unique, beautiful and creepy, (in a good way), and I did enjoy some of them quite a lot. Sadly, I rated three of them two stars, which kind of ruined it for me overall.

Here are my ratings of each story and a bit of commentary I made along the way:

“The Head” – Terningkast fire

I’ve read plenty of comments saying this one is repulsive and disgusting. As I mentioned in the group, I personally didn't find a head in a toilet that repulsive. I don't know if that's because of all the horror movies I've seen in my day, but I would call it comparatively or relatively mild when it comes to body horror or splatter or anything that ventures into the extreme kind. I think as a horror story, it needed more of everything, and whatever else it tried to express or convey beyond that didn’t particularly benefit from the nasty bit. It just added to the amalgamation of confusing statements.

“The Embodiment” – Terningkast to

A woman becomes pregnant from birth control pills and for whatever reason needs to find a man that’s willing to be the father. Her obstetrician puts it bluntly: “ You better find a father for that child, fast. If you don’t, things will really get bad for you” (27). And a little later: “if you want a normal child, you’ll do whatever it takes to find a father.” (32). My personal interpretation is that Chung herself puts it bluntly as well that a child needs both a father and a mother. It’s like she asked herself how she could write a story that conveyed this particular opinion, and the end result is a bit too apparent or even borderline basic. As an only child who grew up without a father myself, I strongly disagree with this sentiment as well. Disagreements like this are all fine and well; I can still enjoy a story even if I have different viewpoints or have a different cultural background than the author or characters of story. Most of the time, that's considered a good thing on several levels! But it was another element that grated on me here as I didn't really understand where that was coming from or what exactly the underlying arguments were. It was a shallow exploration of the topic, and I found it unconvincingly executed.

"What are you specializing in?"
"Slavic literature."
"How very unusual! I'm sure there can't be many people studying Norwegian literature in Korea?"
"Uh, that's not quite-"

Hah!

“Cursed Bunny” – Terningkast to

An anti-capitalist story where Chung basically just wants to say that corporate greed is evil and deserves punishment. Again, I don’t see any nuance or deeper exploration of the topic, so I just wanted the story to end.

“The Frozen Finger” – Terningkast fire

A woman, after having survived a car crash, finds herself in complete darkness with a shady stranger. To top it all off, she’s lost her memory. Unnerving!

“Snare” – Terningkast to

Another cautionary tale about greed. And the suffering of women, I suppose. This one was brutal, but it ultimately failed to keep my attention.

“Goodbye, My Love” – Terningkast seks

Absolutely lovely! I'd even call it tender. Chung explores what we all either want to know more about or want to try out: what’s it like having an AI companion? Is it possible to make a meaningful connection to one? What would that feel like? For some people, an AI companion will be a welcome reprieve from loneliness. For others, a way out of mental health issues. Not only does she explore that topic, she’s also showing us the value of emotional attachment to objects and the connection between our identity and our memories. Wonderful!

“Scars” – Terningkast seks

Another great story. Amazing, even. A boy finds himself in total darkness, in captivity and must endure … well, torture. It was very long, but it never felt boring. So much pain and distress, poor thing, and it kind of never stopped. It was like an excruciating bildungsroman. Not sure I understood the ending, but that's okay. It still left me with a glimmer of hope. Highly imaginative, emotional, epic, well-structured and action-packed. Cool

“Home Sweet Home” – Terningkast tre

A couple buys a building in the hopes of starting a new life together, but comes into conflict with neighbors, tenants and each other. It was like a murder mystery, a ghost story, a romance, a little bit of thriller and drama. A bit slow, perhaps, and nothing really grabbed me. It was okay, I guess.

“Ruler of the Winds and Sands” – Terningkast to

A fairytale about a princess who’s trying to break a curse for her prince. I don’t think I need to explain why I gave it two stars other than quoting the following:

"The gold is ours! All the world is ours!"

"One can break the curse, but it is impossible to cure their blindness from greed. They were always ready to wage another war"

Eye-roll. Boring.

“Reunion” – Terningkast fem

A haunting and powerful ghost story about trauma. Also, there’s some great poetry!

Final thoughts:

While I appreciated her style, her boldness and experimentation, there’s too much basic anti-capitalist spoon feeding, and the stories are stained with excessive social critique. I would consider myself a feminist, and I would definitely be the one to supply pitchforks and torches to furious villagers in an uprising against the greedy and selfish aristocracy, but approaching the subject in such a manner just makes it feel like she’s crudely underestimating her readers and overestimating the effects it makes on her stories.

Jeg har hørt mye om Aage Samuelsen, spesielt musikken hans som er både oppløftende, oppmuntrende og fylt med gode åndelige tekster og melodier. Aage ble sett på som en kontroversiell banebryter og reformator i Norge der han bl.a. gikk hardt imot tørr kirkekristendom, prester i lange kapper, pinsevenner, andre venner og journalister og media, men han kunne også være direkte med "sine egne".

Broder Aage, som han også ble kalt på folkemunne, hadde mye humor i sine framtredener og fikk møte mye motgang, men også medgang, og han hadde alltid et gullkorn på lur. Selvom jeg mener at Aage hadde flere poenger og at Gud til en viss grad brukte Ham til å få fram evangeliet gjennom den originale personen som Aage var, så synes jeg mye av det jeg leser i denne boken er noe drøyt, unødvendig og overfladisk fra Aages side, ting han tullet om og måter han gikk fram på, og hvordan han prøvde å unnskylde syndefallene sine, selvom han indirkete også innrømmet dem.

Jeg tror at mye av Aages tjeneste begynte bra, men at han etterhvert ble litt for høy på seg selv og tjenesten sin etterhvert som populariteten hans steg, noe som spesielt er en diger fallgruve for mange predikanter og fremtredende gudsmenn. Tross dette innholder boken mange gode gullkorn med futt samtidig som den kan få smilebåndet til å lea på seg, mens noen gullkorn ikke var like morsomme. Kanskje de var mer morsomme i sin samtid? Jeg tror allikevel ikke jeg fikk noe bedre inntrykk av Aage enn jeg hadde fra før, kanskje heller det motsatte etter å ha lest denne. Boken er allikevel en helt grei innføring i Aages oppturer og nedturer, samt hans opptredener og væremåte. Han var en original, noe han benyttet seg av til det ytterste, men som han også til de grader så ut til å misbruke.

De magiske tankers år.
Enig med deg i det du sier til slutt: ikke noe poeng i å lese bøker som ikke gir leselyst. Jeg skal dessuten være forsiktig med å si så mye mer om ei bok lest med innlevelse for flere år siden. At jeg likte boka, bygger på at Didion selvransakende tar for seg hvordan mange av oss kommer til kort overfor døden blant våre nærmeste og isteden hengir oss til illusjoner eller «magiske tanker.»

Ei nylig bok som tar opp ektefellens sykdom og død, er Ti amo av Hanne Ørstavik. Den er kort og nøktern i forhold til Didions, men er svært godt skrevet.

Typisk engelsk?

Boka er en hjertevarm komedie full av ironiske spark til skallet av stive manerer og forventninger som omhyller middelklassen. Bare ved å bryte ut av dette skallet klarer hovedpersonen, Lucy, å finne seg selv og kjærligheten. Dette utgjør moralen i denne romansen med et feministisk budskap. For å komme dit har Forster underveis bidratt med vittige dialoger og observasjoner, ikke minst om britiske turister på dannelsesreise i Italia.

Jeg hører på mobilen. Det ble litt trøblete å få tilgang til bøkene denne gangen, men ordnet seg tilslutt. Måtte laste ned på PC og overføre til mobil. Alle har jo forskjellig system, tror jeg ha 6 apper nå.

Dette er en noe under gjennomsnittet bok om multimodal tekskompetanse. Med uttrykket mener forfatterne hvordan man skaper mening - kunnskap og opplevelser - gjennom forskjellige tekster. Boken tar for seg flere forskjellige medier, alt fra vanlig boksjangertekst, læreboktekster, musikk, film, reklame med mer og viser hvordan dette kan brukes i en klassesetting som kan gi elevene muligheter til å lære og til kritisk refleksjon.

Dessverre blir boken ganske langtekkelig lesing og forfatterne bruker mye av tiden på å gjenfortelle hva de forskjellige modalene, tekstene og bildene forestiller, som om ikke leseren er i stand til å se det selv, men på den andre siden så kan det også få leseren til å reflektere noe, så det er ikke helt bortkastet, men jeg synes det blir litt i det kjedeligste laget. Boken er i tillegg vel akademisk og det kan virke som om Maagerø og Seip Tønnesen til tider skriver over hodet på lærerstudentene eller de andre leserne som de ønsker å nå med sitt multimodale budskap.

Noe av innholdet/tekstene kan være gjenkjennbart fra man selv gikk på barne- og ungdomsskole og man kan sikkert få noen nostalgiske øyeblikk, men presentasjonen av det multimodale klarte ikke helt fenge min interesse som student, men innimellom var det nok noe å plukke med seg og man blir noe mer bevisst når man møter på de forskjellige modalitetene i undervisningsammenheng på skolen. Boken havner ikke helt i vasken, men kunne vært noe mer engasjerende skrevet slik at mottakere som meg, kunne ha fått litt mer ut av den. Dette er tross alt en pensumbok for meg, så får vi se hvor mye den blir lagt vekt på med tanke på vårens eksamen.

Uff! Klarte å rote meg til mammutsalget bare for å se.... Det ble 18 lydbøker det gitt! Mest krim, men også Blå og Przewalskis hest av Maja Lunde og Ekko av Lena Lundgren. Jeg har iallfall noe å lytte til framover :)

Bjerke og Johansen gjør en god jobb med denne innføringen i norskfaget for de spente førsteklassingene som hvert år inntar skolebenken. De kommer med gode tips til de fleste områder som har med norskundervisningen å gjøre og samtidig gir de også et godt faglig innblikk i hvert område, alt fra det fysiske miljøet til hvordan man kan undervise og legge til rette for lesing og skriving, enten det skjer gjennom stasjonundervisning, pc/nettbrett eller på den "vanlige" måten. Dette er en av pensumbøkene jeg har under studiene mine og da er jeg jo heldig som har Ronny Johansen som norsklæreren min på høgskolen. Dette er ikke bare en god bok å ha under studiene, men også en bok man kan ta med seg videre inn i lærerjobben og bruke som et meget fornuftig oppslagsverk.

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska

Livet er den eneste måten, Dikt 2002 - 2012
Tiden Norsk Forlag

Gjendiktet av Christian Kjelstrup

Jeg trodde jeg hadde skrevet om boka for lenge siden.
Leser den for andre gang, nå.
Trude Marstein er i en klasse for seg.
Og jeg synes boka er hennes beste, så langt.
Dyptloddende og nær.
Menneskelig, sår og gjenkjennelig.