Ja, det kan være greit å bare nyte de bøkene jeg leser, og tillate meg å føle meg smartere nå som jeg jo har lest en god del bøker. Da må det være greit og fint å si, med hele sitt hjerte, at man har vokst og fått mye ut av det man har lest.
Takk for anbefalingen! Jeg har nå lagt den til på ønskelisten min 😊
No live organism can continue for long to exist sanely under conditions of absolute reality; even larks and katydids are supposed, by some, to dream. Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.
Bra spørsmål. Blir spennende å følge med på responsen, jeg har allerede lagt «Mudderhund» til ønskelisten.
Du setter ingen begrensninger hverken i sjanger eller alder, forståelig nok, siden du framstår som en allsidig leser. Jeg tror jeg vil bruke litt tid før jeg finner fram til et par eksemplar som svar på ditt initiativ.
Håper mange føler seg kallet, dette kan bli en tråd man kan høste av i årevis :)
Kan ei bok på 630 sider være for kort?
Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet. I denne romanen bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene.
Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.
Alt er velskrevet og pageturnende. Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død?
Tusen tusen takk:)
Joda, igjen godt håndverk fra Lee Child. Jeg ble underholdt, det hele er «bra jugi». Absolutt, selv om jeg gjettet opplegget/ planen tidlig i boken (lenge før det hele ble avslørt). Disse Jack Reacher-bøkene er bra saker, men for meg er ikke denne blant de beste. Midt på treet.
Jeg gir Hardt mot hardt en firer på terningen min.
La inn feil på forfatteren. Skulle vært MacBird, ikke MacBride som jeg klarte så skrive. Men jeg får hverken redigert eller slettet boka.. noen som vet??
Jeg kjøper aldri en bok om jeg kjenner på tvil, men det hender, etter at jeg har lest den, at jeg tviler på om det var riktig bruk av tid.
Jeg kan ha stor glede av barnebøker, spesielt de med gode illustrasjoner. Jeg gledes stort over de visuelle inntrykkene. Liker spesielt godt bøker med et budskap som Peabodys epler, Dyrenes skjønnhet eller Det er en bok, for å nevne noen. Ellers vil jeg trekke fram alle bøkene om Sofie og Kathrine av Grete Haagenrud, hun skriver så godt og malerisk om livet til to søstre under krigen i Finnmark. På tross av bakteppet skriver hun realistisk, morsomt og levende om to små søstre. På grunn av forfatterens særegne stemme og lekne fortellerstil er det en fryd å høre disse som lydbok.
Vær-så-god og ingen årsak :)
Denne samlingen omfatter diktet «Spansk teater» som stiller seg solidarisk med militssoldatene på republikansk side i borgerkrigen. Diktet omfatter blant annet disse fortsatt aktuelle linjene:
«Vi i vårt land er skånet. / Vi går i vår trygge fred. / Krev derfor mer av ditt hjerte, / fordi du ikke er med.»
Det virket ikke som om Døden og han hadde kjempet med hverandre, de hadde bare møtt hverandre og blitt enige.
Selv ønsker jeg bare at jeg må kunne forsvinne som far gjorde. Med samme rolige selvfølgelighet som det visnende løvet løsner fra sitt feste på grenen og sakte og stille senker seg ned til marken.
Han plukket opp vannflasken og tok noen lange slurker. Det bølget i halsen hans når han svelget. Jeg ønsket at jeg var vannet som rant ned i ham og fikk være i ham, ett med ham. Jeg hadde aldri misunt vann før.
Frykt, Frykt var noe jeg var godt kjent med, men likevel var den forskjellig hver gang, som om den hadde mange smaker og farger.
Da jeg gikk ut av bilen foran leiligheten, passerte ettermiddagen revy i hodet. Jeg hadde smilt, løpt, ledd. Brystet mitt var fylt av noe som lignet badeskum. Lett. Lettheten var så søt at jeg kjente smaken av den på tungen, søt som en overmoden, gul cashewfrukt.
Dette var noe vi ofte gjorde, å stille hverandre spørsmål vi allerede visste svaret på. Kanskje det var for ikke å stille de andre spørsmålene, dem vi ikke ville vite svaret på.
Kanskje mor hadde kjønt at hun ikke ville trenge de små figurene mer; at da far kastet messeboken etter Jaja, var det ikke bare figurene som raste ned, det var alt.
Dette står omtalt om boka:
I femti år, fra midten av 1960-tallet, kjørte José Henrique Bortolucis far Didi lastebil på kryss og tvers av Brasil. I lange perioder var han borte fra familien, og kroppen hans ble stadig mer nedslitt av en yrkesvei forbeholdt menn aller nederst på den økonomiske rangstigen. Fra sjåførsetet observerte Didi historien utspille seg, og han tok selv del i noen av landets største infrastrukturprosjekter, som den Trans-Amazoniske motorveien, gjennomført av militærdiktaturet og muliggjort ved brutal avskoging. Gjennom historien til en mann, sin far, forteller Bortoluci historien om et land.
Han trekker linjer mellom farens kreftdiagnose og Brasils brutale kapitalisme, der tanken om vekst for enhver pris får ugjenkallige konsekvenser for hele verden, og gransker avstanden klassesamfunnet har tvunget frem mellom seg og faren.
Inspirert av, og sammenlignet med forfattere som Annie Ernaux, Svetlana Alexievich og Oseania Vuong, er Bortolucis debutbok en gripende, tankevekkende og mesterlig konstruert fortelling om arrene som dannes i både mennesker og landskaper.
Det finnes en nærmest uendelig mengde litteratur om mennesket i naturen og naturen i mennesket […]. Noen tekster er svermeriske og naive, men de aller fleste formidler det dom er så vanskelig å sette ord på, denne berikelsen som naturen gir, både gjennom hva den er, men også gjennom hva den ikke er.
Det har vært et driv etter å gjøre noe nyttig, å forsvare min tilstedeværelse når jeg engang var så heldig å bli født på verdens beste sted til verdens beste tid. Det har kanskje ikke vært først og fremst plikt, men mer en jakt på mening, i det minste en følelse av mening, og en erkjennelse av at den bare kan hentes i det å bidra positivt, til noe større, noe mer langvarig, noe riktig, noe andre kan dra nytte av. Altså mening i livet, mening med livet er noe ganske annet.
Den er en av mine favorittbøker.
[...} lound French conversations, in which one never knows whether it is a row to the death or a proposal of marriage