Bokelskere.no

Det er godt å høre at andre tenker i de samme banene.

Da håper jeg at riktig mange bokelskere tenker på å slå av lyset før det er for sent!

Ikke kontrollfreak - bare ansvarlig og ryddig. Burde vært påkrevd.
Har hørt at store mengder lagret data dessuten krever et betydelig antall kilowatt timer med strøm. Er det riktig, blir det jo som å skru av lyset i de rommene du ikke bruker - helt topp!

Av og til observerer jeg at avdøde bokelskere har evig liv her inne. De får fortsatt kommentarer på innlegg som de har skrevet som aktive medlemmer.
Dessverre finnes det ikke noe system som fanger opp avdøde medlemmer - utenom hos det offentlige.
Siden jeg ikke har noe ønske om evig liv på nettet (ikke bare hos bokelskere.no) - har jeg skrevet ned mine medlemskap, brukernavn og passord til ulike kontoer. Disse skal mine nærmeste slette etter min død, om jeg ikke selv har valgt å slette medlemskapet tidligere.
Jeg er muligens en kontrollfreak - men hvorfor ikke? :)

Umoralsk vise

Det er herligt at lyve - med store blaa Øjne
at fable om Bedrifter, man intet kender til,
at faa Folk til at tro paa de vildeste Løgne
og at finde paa nye, saa ofte man vil.

Det er pragtfuldt at stjæle i store Butikker,
hvor Lagrene bugner i østerlandsk Pragt,
og Varene langs hen ad Diskene ligger
og skriger imod os, at Penge er Magt.

Og at være letsindig - hvor sødt at forarge;
at elske og svigte, og elske igen,
hver Time at leve, at vælge og vrage,
og ejes af hele Kaskader af Mænd……

Men ak, jeg maa tøjle de syndige Lyster
for Paradistanken er alt for fatal,
- saa jeg lytter ikke til farlige Røster,
- ak nej, jeg er noget saa fuld af Moral.

Tove Ditlevsen (1918-1976)

Muntre vers fra flere alvorlige land, utvalgt av André Bjerke
Den Norske Bokklubben, 1974

Som vanlig en bra og spennende roman fra Hogne Hognset, denne gang om vindmølle mafiaen.

Temaet i boken er interessant, og det er mildt utrolig hvordan barndom, oppvekst, hendelser og relasjoner preger oss gjennom livet.
Her presenterer Siegel en rekke historier hvor han har hatt suksess som terapeut. Blant annet skriver han om et par som ikke har fullbyrdet ekteskapet etter mange år sammen og om en mann på over 50 som aldri har forstått at han er homofil.
Han korter ned og forenkler fortellingene og han skriver lettfattelig om komplekse psykologiske utfordringer. Det kan være disse grepene som gjør at jeg, mellom linjene, også leser om hans egen fortreffelighet.

Klok, velskrevet, viktig, dyptpløyende og engasjerende bok.

Dette var imponerende. En stor hjelp.

-Ja, hun er lykkelig nå. Men det første hintet dukker opp på vei til konserten, bare forsiktig antydet:
(bare for å friske opp minnet, Lydias er houlten parets navn på Granger paret)

«Og akkurat nå var hun lykkelig, det var sant. Jane Houlton satte seg litt bedre til rette i den svarte penkåpen og tenkte på at livet tross alt var en gave – at en av sidene ved å bli eldre var at man visste at så mange øyeblikk ikke bare var øyeblikk, de var gaver. Og så hyggelig det i grunnen var at folk feiret denne tiden av året med en slik iver. Uansett hva folks liv måtte romme (Jane visste at noen av disse husene de kjørte forbi, sikkert favnet noen sørgelige prøvelser), så ble folk, åkke som, drevet til å feire fordi de på sine ulike vis visste at livet var verdt å feire.»

-Så, litt mer direkte:
«De hadde det moro sammen for tiden, det hadde de virkelig. Det var som om ekteskapet deres hadde vært et langt, komplisert måltid, og at de nå fikk en deilig dessert.«

-Og Bob:
«Faktisk så hadde det vært lurt å flytte konserten til St. Catherinekirken etter at taket på Macklin Music Hall kollapset under denne siste stormen. Ingen var blitt skadd, men det fikk Bob Houlton til å grøsse; han hadde sett for seg at de satt i de røde plysjsetene, han og Jane, og at taket raste sammen, så de to ble kvalt og deres liv sammen tok slutt på den fryktelige måten.»

-Hvor kommer dette fra? (Først kan man få inntrykk av at han er redd for at en av dem dør, begge har hatt hjerte infarkt. Eller kanskje han bare er en engstelig type? Men vi ser senere hva som antagelig ligger bak)

Nå, når jeg leser historien om igjen, får jeg en mistanke om at fru Granger vet om affæren, og at hun forteller om treffet på flyplassen med vilje. Men det får eventuelt være til en annen diskusjon….

-Før konserten er Jane ivrig etter å hilse på Grangers, men Bob viker unna:

«Vink, skatten min. Der borte.»

«Det er ikke noen vits i at jeg vinker hvis jeg ikke ser hvem jeg vinker til.»

«Lydias, rett der borte i restauranten. Vi har ikke sett dem på evigheter.» Jane vinket muntert, med store bevegelser. Han så paret gjennom vinduet nå, på hver sin side av en hvit duk, og han vinket også. Mrs. Lydia gjorde tegn til at de skulle komme inn.

Bob Houlton stakk armen under Janes. «Jeg har ikke lyst,» sa han og vinket til Lydias med den andre hånda.»

• De kommer seg inn i kirken:

«Hold utkikk etter Lydias,» sa Jane og snudde seg.

Han (Bob) holdt henne i hånda og plukket nervøst på fingertuppene hennes.»

• Og når Bob sovner under konserten:

«I ansiktet hans så hun her og nå den lille gutten som alltid var redd; selv nå som han i dette øyeblikk sov, strammet engstelsen seg til i ansiktet hans»

• Så er samtalen med Grangers i gang:

«Mrs. Lydia sa til Bob: «Du har jo pensjonert deg siden sist vi traff
deg? Var det ikke merkelig at vi støtte på deg på flyplassen i Miami på den måten?»

«Det er en liten verden,» la Mrs. Lydia til og dro seg i øret med en hanskekledt hånd mens hun kastet et blikk på Jane, før hun snudde på hodet og så oppover balkongtrappene.

Bob gikk til siden, klar til å gå inn i kirken igjen.

«Når var dette?» spurte Jane. «Miami?

«Et par år siden.»

• Her har vi nye hint, fru Granger drar seg i øret, kaster et blikk på Jane, ser oppover balkongtrappene og Bob vil plutselig inn igjen. Det virker som fru Granger er spent på reaksjonen på bemerkningen hun har avlevert, og Bob vil bort fra hele situasjonen.

• Så sitter de i bilen, på vei hjem:

«noe rørte seg i Janes vannfylte sinn. Det var måten Lydia-kvinnen hadde sett på henne på, og så vendt blikket bort, rett før de gikk opp balkongtrappene. Jane anstrengte seg nå, for å snakke med rolig, nærmest konverserende stemme. «Bobby,» sa hun, «vær så snill å fortelle meg sannheten. Du traff dem på flyplassen i Miami, gjorde du ikke?»

Og da han ikke svarte, verket det i innvollene hennes, og en eldgammel splint av en redsel dirret langt inni henne – så sliten den gjorde henne, akkurat denne spesielle, velkjente smerten; en tyngde som syntes for henne som tykt, anløpent sølv som spredte seg gjennom henne, og så rullet det over alt og utslettet julelysene, gatelyktene, nysnøen, det nydelige ved alt – borte alt sammen.

«Å, herregud,» sa hun. «Det er ikke til å fatte.» Hun la til: «Jeg fatter det virkelig ikke.»

Bob svingte inn oppkjørselen og slo av motoren. De satt der. «Janie,» sa han.

«Fortell.» Så rolig. Hun sukket til og med. «Vær så snill å fortelle,» sa hun

• En eldgammel splint av en redsel,….akkurat .denne spesielle, velkjente smerten
  Hun har måttet forholde seg til et sidesprang før, akkurat denne smerten kjenner hun igjen.

-og samtalen fortsetter:

«Bare fortell meg det,» sa hun igjen, vennlig.

«Hun fikk brystkreft, Janie. Hun ringte meg på kontoret våren før jeg pensjonerte meg, og jeg hadde ikke hørt fra henne på årevis. Virkelig mange år, Janie.»

«Ok,» sa Jane.

«Hun var veldig ulykkelig. Jeg hadde vondt av henne.»

• dette gir bare mening hvis Jane vet hvilke kvinne det er snakk om,? og at hun vet at dette har skjedd før…for virkelig mange år siden?

Ha, ha, denne må være verdens lengste kommentar, kunne visst like godt limt inn hele novellen med innskutte kommentarer..
(Beklager det, men jeg synes denne novellen var svært god. Det ligger også mere enn dette i novellen. Det jeg fortsatt ikke har noen anelse om er hvem Bob hadde et forhold til.)

Vinterkonsert.
Ja, du er nok inne på rett vei der. Fram til møtet med ekteparet Granger, har Jane virket svært så fornøyd med ekteskapet sitt. Men enkeltord og kroppsspråk virker som en alarmklokke, og hun kaster seg over mannen sin.

Bob har hatt et forhold tidligere i ekteskapet. Et forhold som var avsluttet for mange år siden, og som Jane kjente til. Kanskje Granger -kona også kjente til det? I det minste mistenkte det?
Når Jane så får høre at ektemannen var en helt annen plass enn han skulle vært, mange år etter at dette forholdet var avsluttet (visste hun at den gamle flammen hadde flyttet til Miami ? Eller var det bare settingen som gjorde at hun ble så sikker? Mannens ulyst til å hilse på grangers paret, denne turen hun aldri hadde hørt noe om? )
Jeg undres også på om det kan være snakk om grangers datter Patty?
Har vi ellers i boka vært borti en som er kokko, som aldri vil bli gift, som har flyttet til Miami ?

Olive Kitteridge.
Etter «Vinterkonsert» følger to gode, intense historier om tap og sorg. Både mann og sønn er utenfor rekkevidde; den ene på sykehjem og den andre i California. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.

Du verden for et forarbeid og dypdykk i historiske verker som Ragnhild Magerøy (1920-2010) har gjort i bøkene Nornene spinner, Himmelen er gul, Nikolas, Kvassere enn sverdet og Baglerbispen.

Disse bøkene gir en inngående beskrivelse av samfunnet i Norge gjennom 1100-tallet og inn på 1200-tallet. Vikingtiden og norrøn tro er over. Krigerbønder sitter hjemme i et kristent land som skal bygges. Indre uro i landet tiltar, og det vokser fram voldsomme maktkamper i jakten på en konge å samle seg om. Kongemakt og kirkerett skal befestes, en ny tid skal starte, men alt blir til det verre, og borgerkrig preger mesteparten av århundret som bøkene favner. Det er dype, voldelige og uforsonlige maktkamper som preger landet. Dette er middelalderhistorie fortalt gjennom Ingerid Ragnvaldsdatter fra Sigrid Storrådes slekt og deretter Ingerids sønn Nikolas Baglerbisp. Her er det mye å lære og mange navn og slektstrær å holde styr på.

Det er interessant hvordan forfatteren viser de tette båndene mellom kongefamilier (med høvdinger og framtredende familier) i Skandinavia, England, Gardariket (mer eller mindre dagens Ukraine) og øyene i Nordsjøen. Etablering av kirkerett og kristen etikk kom i mindre og større drypp gjennom flere hundre år, fra vikingtid inn i middelalderen. Dette dannet grunnlaget for videre utvikling av samfunnet og nasjonalstaten fram til vår tid.
I bøkene er det korsfarernes tid med samlinger av tusenvis av krigere fra det kristne Europa som reiser til Jorsalaland. Det er væringer som er livgarde og beskyttere for keiseren i Miklagard. Det er stedsnavn, borger, havner, tingplasser, kirker og klostre med navn som er kjente i dag. Språket i bøkene er fylt med gamle norske ord som frenke, valen, leidang, veitsle, tylfte og ispedd noen latinske bønner.  Det er birkebeinere, baglere, slittunger og ribbunger som alle vil ha en avgjørende stemme i kampen for det nye Normannsriket, og det viser kirkens påvirkning på kultur, lovverk og et begynnende humanistisk samfunn. Det er rett og slett et historisk dypdykk av dimensjoner som Ragnhild Magerøy viser i disse bøkene.

Bøkene er ikke blant de mest leste av historiske romaner, og jeg antar at det er fordi bøkene faktisk er mer historie enn romaner. Men alle som er glad i historie kan glede seg over disse bøkene.

"Ifølge Hamas har over 30.000 palestinere mistet livet siden krigen startet. Disse tallene skiller ikke mellom stridende og sivile og er ikke uavhengig verifisert. Ifølge IDF er minst 14.000 Hamas-terrorister blant de drepte. I tillegg er det mange som er drept av Hamas sine egne feilskutte raketter. Flere tusen raketter avfyrt mot Israel har eksplodert inne på Gazastripen."

"There is no limit to the amount of aid that can be facilitated for the civilians Gaza."
pic.twitter.com/z2PXDlmTw1
— COGAT (@cogatonline) April 7, 2024

En utrolig klok pappa.
Selv om det er trist at han er borte, er Hilde heldig som kan skrive så fine ord om sin far.
Nå fikk jeg også lyst til å lese om Spinoza.
Takk for deling.

Vinterkonsert.
Denne novellen skjønte jeg lite av. Hvem møtte Bob Houlton i Miami? Var det Granger-familiens datter Patty eller en annen? Hva satte Jane Houlton på tanken om at noe hadde skjedd bak hennes rygg?

En annen vei.
Olive velger en annen vei for unngå å se sønnens og svigerdatterens fraflyttede hus, men hun tar ofte en omvei for betrakte legevakten der hun og Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for disse novellene er at de gjerne omfatter mer enn én historie.