Bokelskere.no

Vinterkonsert.
Ja, du er nok inne på rett vei der. Fram til møtet med ekteparet Granger, har Jane virket svært så fornøyd med ekteskapet sitt. Men enkeltord og kroppsspråk virker som en alarmklokke, og hun kaster seg over mannen sin.

-Ja, hun er lykkelig nå. Men det første hintet dukker opp på vei til konserten, bare forsiktig antydet:
(bare for å friske opp minnet, Lydias er houlten parets navn på Granger paret)

«Og akkurat nå var hun lykkelig, det var sant. Jane Houlton satte seg litt bedre til rette i den svarte penkåpen og tenkte på at livet tross alt var en gave – at en av sidene ved å bli eldre var at man visste at så mange øyeblikk ikke bare var øyeblikk, de var gaver. Og så hyggelig det i grunnen var at folk feiret denne tiden av året med en slik iver. Uansett hva folks liv måtte romme (Jane visste at noen av disse husene de kjørte forbi, sikkert favnet noen sørgelige prøvelser), så ble folk, åkke som, drevet til å feire fordi de på sine ulike vis visste at livet var verdt å feire.»

-Så, litt mer direkte:
«De hadde det moro sammen for tiden, det hadde de virkelig. Det var som om ekteskapet deres hadde vært et langt, komplisert måltid, og at de nå fikk en deilig dessert.«

-Og Bob:
«Faktisk så hadde det vært lurt å flytte konserten til St. Catherinekirken etter at taket på Macklin Music Hall kollapset under denne siste stormen. Ingen var blitt skadd, men det fikk Bob Houlton til å grøsse; han hadde sett for seg at de satt i de røde plysjsetene, han og Jane, og at taket raste sammen, så de to ble kvalt og deres liv sammen tok slutt på den fryktelige måten.»

-Hvor kommer dette fra? (Først kan man få inntrykk av at han er redd for at en av dem dør, begge har hatt hjerte infarkt. Eller kanskje han bare er en engstelig type? Men vi ser senere hva som antagelig ligger bak)

Nå, når jeg leser historien om igjen, får jeg en mistanke om at fru Granger vet om affæren, og at hun forteller om treffet på flyplassen med vilje. Men det får eventuelt være til en annen diskusjon….

-Før konserten er Jane ivrig etter å hilse på Grangers, men Bob viker unna:

«Vink, skatten min. Der borte.»

«Det er ikke noen vits i at jeg vinker hvis jeg ikke ser hvem jeg vinker til.»

«Lydias, rett der borte i restauranten. Vi har ikke sett dem på evigheter.» Jane vinket muntert, med store bevegelser. Han så paret gjennom vinduet nå, på hver sin side av en hvit duk, og han vinket også. Mrs. Lydia gjorde tegn til at de skulle komme inn.

Bob Houlton stakk armen under Janes. «Jeg har ikke lyst,» sa han og vinket til Lydias med den andre hånda.»

• De kommer seg inn i kirken:

«Hold utkikk etter Lydias,» sa Jane og snudde seg.

Han (Bob) holdt henne i hånda og plukket nervøst på fingertuppene hennes.»

• Og når Bob sovner under konserten:

«I ansiktet hans så hun her og nå den lille gutten som alltid var redd; selv nå som han i dette øyeblikk sov, strammet engstelsen seg til i ansiktet hans»

• Så er samtalen med Grangers i gang:

«Mrs. Lydia sa til Bob: «Du har jo pensjonert deg siden sist vi traff
deg? Var det ikke merkelig at vi støtte på deg på flyplassen i Miami på den måten?»

«Det er en liten verden,» la Mrs. Lydia til og dro seg i øret med en hanskekledt hånd mens hun kastet et blikk på Jane, før hun snudde på hodet og så oppover balkongtrappene.

Bob gikk til siden, klar til å gå inn i kirken igjen.

«Når var dette?» spurte Jane. «Miami?

«Et par år siden.»

• Her har vi nye hint, fru Granger drar seg i øret, kaster et blikk på Jane, ser oppover balkongtrappene og Bob vil plutselig inn igjen. Det virker som fru Granger er spent på reaksjonen på bemerkningen hun har avlevert, og Bob vil bort fra hele situasjonen.

• Så sitter de i bilen, på vei hjem:

«noe rørte seg i Janes vannfylte sinn. Det var måten Lydia-kvinnen hadde sett på henne på, og så vendt blikket bort, rett før de gikk opp balkongtrappene. Jane anstrengte seg nå, for å snakke med rolig, nærmest konverserende stemme. «Bobby,» sa hun, «vær så snill å fortelle meg sannheten. Du traff dem på flyplassen i Miami, gjorde du ikke?»

Og da han ikke svarte, verket det i innvollene hennes, og en eldgammel splint av en redsel dirret langt inni henne – så sliten den gjorde henne, akkurat denne spesielle, velkjente smerten; en tyngde som syntes for henne som tykt, anløpent sølv som spredte seg gjennom henne, og så rullet det over alt og utslettet julelysene, gatelyktene, nysnøen, det nydelige ved alt – borte alt sammen.

«Å, herregud,» sa hun. «Det er ikke til å fatte.» Hun la til: «Jeg fatter det virkelig ikke.»

Bob svingte inn oppkjørselen og slo av motoren. De satt der. «Janie,» sa han.

«Fortell.» Så rolig. Hun sukket til og med. «Vær så snill å fortelle,» sa hun

• En eldgammel splint av en redsel,….akkurat .denne spesielle, velkjente smerten
  Hun har måttet forholde seg til et sidesprang før, akkurat denne smerten kjenner hun igjen.

-og samtalen fortsetter:

«Bare fortell meg det,» sa hun igjen, vennlig.

«Hun fikk brystkreft, Janie. Hun ringte meg på kontoret våren før jeg pensjonerte meg, og jeg hadde ikke hørt fra henne på årevis. Virkelig mange år, Janie.»

«Ok,» sa Jane.

«Hun var veldig ulykkelig. Jeg hadde vondt av henne.»

• dette gir bare mening hvis Jane vet hvilke kvinne det er snakk om,? og at hun vet at dette har skjedd før…for virkelig mange år siden?

Ha, ha, denne må være verdens lengste kommentar, kunne visst like godt limt inn hele novellen med innskutte kommentarer..
(Beklager det, men jeg synes denne novellen var svært god. Det ligger også mere enn dette i novellen. Det jeg fortsatt ikke har noen anelse om er hvem Bob hadde et forhold til.)

Dette var imponerende. En stor hjelp.