Helgen er snart forbi igjen, og jeg somler med å legge inn et svar.
Jeg holder på med Bjørnstjerne Bjørnsons samlede verker og har kommet til et skuespill som heter Den ny tid. Helt greit å lese, men heller ikke mer enn det.
I tillegg leser jeg litt i Kunsten å dø av Audun Myskja. Har litt blandede følelser om denne boken. Noe faller inn under kategorien « too much info» - kanskje er det nettopp det man trenger å lese. Dette er om livet og døden helt uten å bruke silkehansker.
For å gjøre kvelden komplett blir det noen sider i Det blåøyde riket av Nina Witoszek og Eva Joly. Her får vi europas syn på nisselandet. Godt skrevet og ekstra aktuell i disse Erna/ Sindre dager.
God satire, og morsomt kritisk skråblikk på vår egen tid. Misunnelse, mindreverdighetskomplekser, løgner og bedrag og statusjag er sentralt i boka. En fornøyelig historie om middelklassens møte med overdådig velstand. Sto ikke til forventningene. Perfekt sommerlektyre.
Hei, ser at jeg ikke har gitt noen respons på innlegget ditt, men jeg husker at jeg ville finne tid til å lese det grundig. Jeg synes det er fint med litt avsporing, særlig når det inneholder så mye engasjement som teksten din, det heier jeg på.
Jeg synes du har mange gode poeng, og det virker som du har zoomet ut og betraktet verden og oss individer på avstand og spurt deg selv, hva er det vi driver med og hva er egentlig viktig?
Ser for meg at vi kunne hatt stor glede av en samtale om emnet.
Fortsett avsporingen, formidlingen og engasjementet ditt, det er nok av dem som ikke sier noe.
Den boken du har valgt deg denne helgen ser veldig interessant ut. Der er det nok en og annen hendelse vi fra Norge hverken har erfart eller tenkt på, så den er herved lagt til ønskelisten. Jeg leser Dagny av Aasne Linnestå, etter 90 sider er jeg ikke akkurat fengslet, men jeg lever i håpet :)
God helg alle bokelskere, håper dere nyter høsten🍁
Kerstin Ekman skriver om naturen, om kjærligheten, om dyrelivet, om samlivet, og det å bli gammel sammen på en glimrende måte. Det er varmt, ømt, og hverdagslig, sånn at leseren kan relatere til det. Hun skildrer dette stillferdig og jordnært. Fantastiske betraktninger av dyr og natur.
Etterhvert som hovedpersonen Ulf blir eldre får han nye ideer om hvordan han skal handle riktig, fortiden innhenter ham, og jeg synes å merke at miljøspørsmålet opptar han mer og mer ettersom tidene forandrer seg. Han verdsetter skog og dyr annerledes når de merker klimaet endres.
En varm bok som anbefales varmt.
Takk for tips! Skal prøve å huske å foreslå til neste runde med eldre nordisk.
Et kaffeeventyr fra Jemen.
Utgangspunktet er historien om den unge jemensk-amerikaneren Mokhtar som trass til dels umulige odds lykkes som kaffeimportør fra borgerkrigens Jemen. Til å begynne med er det mye om en rotete oppvekst i San Francisco, men etterhvert får Eggers skikkelig driv på beretningen om kaffedrikkens historie og nåtidens satsing på kvalitetskaffe. Et vesentlig poeng er jo at kaffen har sitt utspring nettopp i Jemen (derav «mokka» fra havnebyen Mokha).
Boka blir faktisk svært så spennende og dramatisk når Mokhtar reiser til sitt gamle hjemland for å hente prøver og begynne importen av kvalitetskaffe. Én sak er å få takk i de riktige sortene, en annen er å få kaffen ut av landet i tide. Det kritiske tidspunktet kommer akkurat da Saudi-Arabia med allierte begynner sine bombetokt mot houthistammen som kontrollerer Sana'a og Nord-Jemen. Boka gir dermed også innsyn i de politiske konfliktene som har herjet Jemen det siste tiåret.
Boka inngikk i min amerikanske bokklubb 2023.
I boka beskrives åtte hendelser fra andre verdenskrig. Zofia Nałkowska er hensynsløs i sine beskrivelser. Boka er kanskje kort, men den er mektig og skremmende. Veldig sjokkerende historier som du sent vil glemme, og det er poenget når Zofia Nałkowska skildrer Holocaust - at man ikke skal glemme.
Jeg har Strindbergs Eit draumspel i hylla, men har ikke turt å begynne på den alene. Felleslesing av denne hadde vært supert. Dersom du skal lese en første Strindbergbok anbefaler jeg Hemsøboerne, den er lettlest og humoristisk.
Bare romaner? Det kan kanskje Torill svare på?
«Zombie survival guide» er et kuriøst bidrag til (zombie)litteraturen. I korte trekk kan jeg si at den er en satirisk håndbok i overlevelse ved zombieutbrudd, innledet med en beskrivelse av viruset Solanum og zombienes biologi, egenskaper og atferd. Deretter følger taktiske (forsvar og angrep) tips og triks – som valg av våpen og oppholdssted - samt andre nødvendige ferdigheter og kunnskaper om zombier og overlevelse i et ødelagt og i større grad mer brutalt, primitivt samfunn. Mot slutten oppsummerer Brooks alle kjente zombieutbrudd i menneskets historie rundt omkring i verden - og knytter hendelsene til faktiske historiske begivenheter - med mer eller mindre troverdighet i et forsøk på å overbevise leseren om at zombiene alltid har vært blant oss, og at de når som helst igjen kan gjenoppstå.
Noen av disse historiene (og det er mange av dem!) var imponerende og interessante. Det er tydelig at han prøvde å variere i stil og innhold her, men noe blir litt vel usannsynlig eller forutsigbart: myndigheter dysser ting ned, folk blir ikke trodd, de gamle beretningene blir til myter, beviser uteblir på litt for beleilig vis, og kildene er for usikre eller mangelfulle. Kilden til virusutbruddet blir heller ikke forklart, men det er for så vidt innafor sjangeren.
Føler man seg sjenerøs, er boken en klassiker innen zombiesjangeren. Føler man seg litt vrang, er boken nærmest som et nødvendig onde å regne innen zombielitteraturen. Er man mer tilbakeholden og bare gjennomsnittlig interessert i zombier, kan man ignorere boken fullstendig. Jeg kalte den kuriøs, ja, men jeg ville aldri kalt den eksepsjonell. Allikevel vil jeg argumentere for at boken er verdt å merke seg. Max Brooks er en viktig bidragsyter til en gjenoppvekket interesse for zombier, og denne boken markerer starten på 2000-tallets zombierenessanse, som man kan si varte i nærmere 15 år fra utgivelsen av denne boken (i 2003). I sin tur inspirerte den mange bøker i samme stil.
Han brukte boken som en måte å introdusere verden i sin andre bok, World War Z, som følger mange av de samme reglene. Historiene i «Zombie survival guide» kan ifølge han selv fungere som bakteppe til den dystopiske virkeligheten beskrevet der. Hvis man vil forstå eller si noe om zombierenessansen generelt eller om zombieklassikeren World War Z spesielt (og i videre utstrekning de forfattere og bøker som lot seg inspirere av Brooks), kan man altså ikke ignorere boken fullstendig heller.
Jeg vil også nevne at Brooks kun beskriver Solanum-infiserte zombier. De er blant annet trege og dumme og har en levetid på tre til fem år. Man må også bli bitt for å bli en zombie. (Har man sett «The Walking Dead”-serien, vet man at zombiene lever uendelig lenge, og at man ikke trenger å bli bitt for å bli en av zombiene.) Det er mye mer tydelig for meg nå at det finnes mange ulike zombier, og det finnes enda flere typer nå enn da Brooks skrev boken, men selv da hadde man ikke en ensformig forestilling av dem. Han nevner innledningsvis voodoo-zombien og sammenligner den med Solanum-zombiene, men resten kjenner han enten ikke til, ignorerer eller avfeier som falske og som Hollywood-underholdning å regne. Men hvordan kan man kun gjøre seg forberedt på Solanum-infiserte zombier? Man kan argumentere for at noen av tipsene her er nyttig uavhengig av type apokalypse, men det meste må i verste fall skrives helt om hvis det er snakk om andre typer zombier: zombier med annen biologi, og som får andre egenskaper eller oppfører seg annerledes.
Leseropplevelsen blir problematisk blant annet på grunn av det. Man skal liksom ta Brooks seriøst, men allikevel la seg rive med. Det lar seg ikke helt gjøre, for man føler seg dratt til begge motpoler: sakprosa og skjønnlitteratur. Hvordan skal boken leses? Jeg leser jo sakprosa i utgangspunktet for å lære noe om den virkelige verden, for å få mer innsikt i noe ekte. Så leser jeg skjønnlitteratur for å bli underholdt. På ulike nivåer og måter, vel og merke, men det handler uansett mer om fornyet selvinnsikt og gripende indre opplevelser. Man kan naturligvis i stor grad lære noe nytt og nyttig om den virkelige verden av skjønnlitteratur også, og man kan jo la seg følelsesmessig rive med og bli underholdt av sakprosa. Men «Zombie Survival Guide» er ikke usannsynlig nok eller abstrakt nok eller underholdende nok som skjønnlitteratur, men heller ikke praktisk eller realistisk nok til at man kan bruke informasjonen til noe håndfast, ei heller seriøs nok til at man lærer noe mer vesentlig. Det er et skjønnlitterært verk uten karakterer, uten handling, og en håndbok uten reell nytteverdi. Det er kun en påtatt parodi, et uengasjerende rollespill. Den kombinerer altså det verste fra begge litteraturformer, og det blir da vanskelig å kjenne at hverken hjernen eller hjertet får noe ut av å lese boken. Slik sett faller verket pladask mellom to stoler, og det blir rett og slett for intetsigende.
Godt poeng!
En stort sett kjedelig bok om fire kjente, men samtidig forskjellige planter; eplet, tulipanen, marijuana og poteten. Pollan virker engasjert i sine beskrivelser, skildringer og opptatthet av disse plantene. Første kapitlet om eplet var kanskje det mest interessante med Jonny Appleseed som den eventyrlystne epleplanteren, samtidig som han var en noe kontroversiell kristen misjonær der han vandret rundt med sine eplefrø. Resten av boken og kapitlene inneholder noen små interessante drypp, men ellers blir det mye som ikke klarte å fenge meg nok.
Pollan skriver ofte på en noe uforståelig måte og bruker kanskje endel talemåter som jeg ikke er helt kjent med som nordmann. Pollan bruker også endel henvisninger til bibel og religion gjennom det han skriver rundt planteriket han formidler gjennom boken. Jeg stusset over at han påpeker at det ikke fantes noen blomster i Edens hage. Hvor har han det fra?
Det jeg ikke visste var at botanikk ble ansett i sin tid å være like populært som nasjonal idrett. Videre så påpeker Pollan angående tulipanen, at det ikke først og fremst var dens skjønnhet som var sentral, men nytten den ellers hadde. Bortsett fra noen flere interessante betraktninger så havner boken inn i mye unødvendig evolusjonssnakk og skildringer som ofte får et tydelig poetisk preg over seg. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer ut av boken, for den hadde hatt potensiale, men dessverre klarte den ikke å fange hele min oppmerksomhet.
Denne boka viser på ypperlig vis hvordan det moderne samfunnet kan falle fra hverandre hvis det plutselig ikke er noen sammenheng, ingen omverden, ingen import-eksport, økonomien og sosiale nivåer kollapser. Hva om bare instinktet for å leve gjenstår, og den daglige kampen for mat? En av de mest intense bøkene jeg noen gang har lest. Skremmende og troverdig dystopisk.
Kanskje eg skal kome med eit forslag eg også….Barndommens gate av Tove Ditlevsen.
Eg las boka ein gong for «hundre år» sidan - og synest å huske at eg likte den godt. Trur ikkje vi har diskutert den før?
Romanen er frå dei fattige strøka av København i 1920-30 åra - innhaldet vert sett gjennom barneauge, og er sjølvbiografisk.
Her er både leik, røvarstrekar og alvor kan eg lese i presentasjonen fremst i boka.
Hendingane fekk stor betydning for hovudpersonen som vaksen…..
Spennende omtale. Det at boken står til en 5’er etter at 136 stykker har gitt sitt terningkast, sier litt om innholdet. Fristende å lese.
Spennende omtale! Eksperimentelt, subversivt og med en filosofisk innfallsvinkel? Kult! Jeg er generelt ikke så glad i krim, men dette virker som noe for meg :)
Leser lesesirkelen skuespill? Jeg har fått det for meg at lesesirkelen er avgrenset til romaner.
Kanskje et Strindberg-skuespill? Han skrev svært mange. Faderen og Frøken Julie hører fortsatt til de mest spilte.