Bokelskere.no

I've been following the Gatewatch members for years through Magic story, and I really enjoyed some of the artistry on full display in this book. I'm not sure what I initially expected, but I have mixed feelings about this because I have most of the cards in here, so I have, you could say, physical access to the art already, and I didn't get that sense of novelty or discovery. Flipping through the pages was simply like looking at my own card collection. There also wasn't much lore to be found in here either; only a few pages worth of text for each planeswalker. Other than that, I don't have much to say about it. It was okay and will oddly enough probably be better for someone new to the characters. Although not by a lot. They would be better off looking at some cards and reading character summaries online. So, I regrettably think I'm gonna sell my copy.

Takk for at du holder så stødig i lesesirkelens tømmer. Godt nytt år!

Hei, alle bokelskere :)

Jeg vil bare si at jeg nylig har opprettet en gruppe som heter "Norsk fabelprosa" - på Goodreads.com. Gruppen er ment å være en hyggelig samlingsplass for alle som er glad i, eller nysgjerrige på, nettopp norsk fabelprosa. Hvis interessen er der, håper jeg vi kan få i gang lesesirkler også. Jeg har i tillegg begynt å lage en kjempestor oversikt over alle norske fabelprosa-utgivelser, som er inndelt etter sjanger. Har du tips til oversikten, hadde det vært flott. Foreløpig holder jeg meg til bøker for voksne og ungdom, men har tenkt å lage en egen oversikt over barnelitteraturen senere.

Mange norske fabelprosaforfattere har faktisk blitt medlem allerede, så hvis du også føler at du kan få både nytte og glede av gruppen, så er du hjertelig velkommen! :)

https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa

På forsiden av mitt eksemplar står det «Blir dette årets morsomste bok?» Spørsmålet er stilt av anmelder i Dagbladet, som sånn sett antyder at dette blir gøyalt. Mitt svar på det spørsmålet er «Nei». I motsatt fall står det dårlig til med humor i litteraturen. Et annet alternativ er selvfølgelig at egen humor ikke samsvarer med dette.

Et følelsesmenneske uten illusjoner.

Her er det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt, Ferdinand Bardamu, raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika før han lar ham returnere til Frankrike for godt.

I avsnittene fra første verdenskrig er det tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår slett ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak. Heller ikke i Afrika (i den franske kolonien Gabon?) har Ferdinand noe til overs for sine landsmenn. Der havner han på en ensom utpost i jungelen på lignende vis som Marlow i Conrads «Mørkets hjerte».

Flukten til Amerika
Ferdinand flykter riktignok etter kort tid via en spansk koloni som roer på et galeiskip (!) til New York. Byen imponerer stort som verdens første «vertikale» by. Både reisen og ankomsten er friskt beskrevet med glidende overganger mellom realisme og pur fantasi.

Selv om hovedpersonen virker både selvmedlidende og rastløs, har romanen også en samfunnskritisk side. Det går tydelig fram i omtalen av levekårene i Amerika. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som en elev av datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Retur til Frankrike
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk utenfor Paris..

Mye er gjenkjennelig fra for eksempel Tove Ditlevsens skildring av Vesterbro i «Bardommens gate,» men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra i det lange løp for vårt følelsesmenneske. På et tidspunkt stikker han av og finner seg en legestilling på et psykiatrisk sykehjem. Resten av boka handler i vesentlig grad om det vanskelige forholdet til vennen og krigsveteranen Robinson.

I det hele tatt gjenspeiler romanen et misantropisk syn på mennesket. Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med rørende sympati.

Forholdet til andre forfattere
Det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke sine medforfattere. Om Marcel Proust, død noen år tidligere, skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Seinere (s. 230) kommer han med et tilsvarende spark til 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne som anklages for den følelsesmessige kulden han mener å finne i et brev Montaigne skriver til kona si etter sønnens død.

Mot slutten av den lange reisen mot dag. OBS - her røpes noe fra handlingen!
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Céline gir likevel ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere synes det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, kanskje den blir lettere å utholde enn de mange døgnene vi har fulgt Ferdinand og de andre karakterene på den strevsomme reisen sin 1914-1934?

Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Boka inngikk i felleslesningen til Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Først må jeg si meg enig med deg i anbefalingen av Claire Keegans Småting som dette, men siden jeg leste den i desember 2022 så kommer den ikke med i min «selvangivelse» denne gang.

Av oversikten her på Bokelskere ser jeg at jeg har lest 49 bøker i løpet av året. Jeg har lest etter innfallsmetoden, og mye har blitt norsk. Jeg har latt meg friste av nye bøker, og likte blant annet Gjestene av Agnes Ravatn og Etterklang av Helga Flatland veldig godt. Begge har et veldig godt språk og serverer historier med både humor og driv, synes jeg.

Utenfor allfarvei?
Det har blitt flere grafiske romaner (som noen også vil kalle tegneserier), og jeg kan varmt anbefale disse tre:
- De ukrainske notatbøkene av Igort
Den viser historiene til ukrainere og deres familier i dramatiske perioder på 1900-tallet, bl.a. Holodomor (det sovjetiske folkemordet på ukrainerne).
- Survilo – mormors historie om livet under Stalin av Olga Lavrentjeva
- Heimat – et tysk familiealbum av Nora Krug, hvor hun prøver å finne sannheten om sin families historie under andre verdenskrig.

Fra sikre kilder - fortellinger av Per Schreiner. Dette er små fortellinger som framstår som dokumentariske, men som omslaget sier er en lek med sannhet og løgn. Kortfattet og elegant.

Årets positive overraskelse
Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk. Denne hadde jeg i utgangspunktet ikke så lyst til å lese, men den ble valgt i en boksirkel jeg deltar i. Heldigvis – ellers ville jeg ha gått glipp av en god leseopplevelse! Jeg synes Torill Revheim oppsummerer boka veldig godt i sin kommentar her inne: … en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.

Litt av hvert
Elizabeth Strout er en av mine favoritter, og jeg likte også hennes siste bok, Lucy ved havet, godt.

Karin Smirnoff var et nytt bekjentskap for meg, og jeg leste hennes trilogi om Jana Kippo. Hun har en særegen skrivestil, men det går overraskende greit å venne seg til at det ikke er store bokstaver og punktum. Historien er voldsom. Jeg likte den første boka, Jeg dro ned til bror best, mens de to andre etter hvert framsto litt vel karikert, etter mitt syn. Men uansett verd å lese alle tre.

Et lite liv av Hanya Yanagihara.

Essaysamlingen De små dyder av Natalia Ginzburg. Det er en samling av tekster hun skrev mellom 1944 og 1960. Hun skriver bl.a. om en periode i eksil i Abruzzo – noe som inspirerte Per Petterson til hans bok Mitt Abruzzo.

Side 400
Jeg har hatt juleferie fra Celine og har fortsatt en del sider igjen.
Historien om familien Henrouille er på samme tid grusom og fornøyelig. Min søster bor i Nice og har fortalt om alle de franske pensjonistene som leter rundt i søppelkassene etter mat. Barna vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg lurer på om det er lange tradisjoner i Frankrike når det gjelder å ikke bry seg om egen slekt -og er vi på vei dit selv?
Har lest at det er håp om en morgen etter nattens ende og det er bra. Jeg kom over Fra slott til slott på biblioteket og kjøpte den for kr 10,- Den skal omhandle hans flukt gjennom Europa etter 2. verdenskrig. Det blir altså mer syting og elendighet, så boken får vente i hylla en stund.

Spennende og troverdig, selv om Gunnarstranda får nærmest ubegrensede mengder pepper. Tydelige ledetråder, men ingen opplagte helter og skurker.

Gjentar meg sikkert mye, men tydeligvis nødvendig. Israel ønsker ikke fordrivelse av palestinere, men å leve i fred med alle sine naboer,

Hvis folkemord er målet til Israel hadde mange flere blitt drept. Hamas bruker sivile som skjold. Israel bruker sivile som skjold og dødstallene fra dem er ikke å stole på. Hamas har ansvaret for de som blir drept. Israel fikk for eksempel skylden for angrep på et sykehus med flere hundre drept. Mulig jeg husker feil antall drepte som Israel ble beskyldt for. Sannheten var at det var en feilskutt rakett fra Hamas eller Islamsk hellig krig som traff ved siden av sykehuset og langt færre drepte. Hvis det har vært en fordrivelse er det for å beskytte dem mot å bli drept.

Det er du som tar i bruk ordet vits for de som tar Twains bok på alvor.

Jeg tenkte på at denne middelaldrende damen ikke trengte å være norsk siden det kun står at moren hennes var norsk…
Artig om det kommer en løsning på denne gåten, tror nok at gretemor har større suksess med sitt forslag om å søke i filmen, rett til kilden så og si!

Kan det ha vært datteren til Amalie Skram? Hun var født 1889 så på slutten av 50-tallet var hun da i 60 årene. Johanne Skram Knudsen het hun og var manusforfatter…kanskje var hun stillferdig også. Det første som slo meg var at det kunne være Brett Borgen men hun var nok for ung til å kalles middelaldrende og sikkert ikke stillferdig heller!

Reisen til nattens ende.
Céline gir rimelig nok ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin, men jeg er enig i din fortolkning. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere er likevel det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, er egentlig Ferdinand godt rustet til å gå videre med livet sitt.

Jeg ser at Helene Anderson spiller a Norwegian Woman i filmen: En engel ved mitt bord. Da er det vel trolig at det kommer frem hvem hun er? Den finnes blant annet på Youtube. Det kan selvfølgelig være en helt annen norsk kvinne hun møtte.

Nyere nordisk litteratur etter 2000. Her vil jeg foreslå en bok jeg har på leselista mi, Da vi var yngre, av Oliver Lovrenski. Boka er hans debutbok, den kom ut i fjor høst, så den er virkelig ny. Boka gikk rett til topps på salgslistene for norske bøker. Lovrenski var 19 år da boka kom ut, og han er tidenes yngste vinner av Bokhandlerprisen (2023). Boka ble også nominert til Brageprisen. Boka ligger som nr. 1 på Populære-bøker lista her på Bokelskere akkurat nå.

Her vil jeg tro vi kan finne mye å diskutere!

Her er NRK sin anmeldelse av boka:
https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-da-vi-var-yngre-av-oliver-lovrenski-1.16570576