Stusser litt over lengden på Anna Karenina - er det noen som har forslag til årsak? På Audible (side med lydbøker) fins flere utgaver av nevnte bok, og lengden (på de uavkortede versjonen) på engelsk varierer mellom 35 og 41 timer, som jeg antar har med lesehastighet å gjøre? Imidlertid er den norske lydboken, fra 2009 (jeg tror selve oversettelsen er fra femtitallet og forskjellig fra bokklubbens tobindsutgave fra syttitallet), på beskjedne 26 timer. Er den norske lydboken/oversettelsen forkortet?
Ha ha, Norah, godt tenkt, godt tenkt... introduksjonsbok, javisst ja, se det var en glitrende idé, har du forresten lest omtalen av boken på islam.no, eller andre steder? Jeg er for øvrig spent på hva du foreslår som passende begynnerlitteratur for å få et overblikk over, og innsikt i det jødiske folk - det tredje rike brukte jo mye tid og energi på å analysere dette temaet...?
Ellers er det skrevet mange verk om islam, som også kan fungere som en start, som for eksempel Ei verd bygd på islam av Vikør, Isams hus av Vogt, Bruddet av Vogt og Heger, eller Jødedommen og islam av Ran og Eidhammer*
Morsomt libro, men vingene redder deg ikke nå... tenkt på menneskets under for andre gang, den andre undergang, den andre krigen... hva er årsak og hva er virkning, hva er tannhjul i viss maskin... men ett er sikkert - å barske seg gir juling på videregående, hvor for eksempel busH ennå står på venteliste.
Jada, som mennesker er vi unike etc etc, og bør ikke la oss fange av generaliseringer etc etc, men noen likhetstrekk innehar vi dog, og Jung mente å finne noen grunnleggende orienteringer som fungerte karakteriserende. Selv er jeg INFP.
Me rømte vidare til eit gratis diktarrangement. Der kjøpte me ny øl og prøvde å konsentrere oss. Eit panel sat på eit podium og snakka om språket. Det var eit av desse arrangementa der ein mimra om den gongen ein laga verdas tjukkaste tidsskrift og ein uhyre kompromisslaus festival. Til sist blei ein dansk poet kalla opp på scenen for å gjenkalle stemninga frå denne svunne tida, han bjeffa eit utall dikt inn i det dårlege lydanlegget. Publikum lytta høfleg og velsmurde av tolmod til den lange, hamrande serien av bjeff endeleg tok slut. Så blei arrangementet runda av med oppfordringar til publikum om å bli verande og fylle sine sjelelege avgrunnar opp med alkohol. I det gule lyset frå ein lyktestolpe utanfor kunne eg sjå regnet skvette heftig. Ingolf jaga rundt i lokalet, frå den eine til den andre, det såg snarare ut som om han delte ut beskjedar enn førte samtalar.
Det er lenge siden jeg har kost meg så godt med en bok. Hørte den som lydbok, lest av Wil Wheaton, og det anbefales! Han tilførte karakterene masse sjarm og personlighet.
Tja, en slitt frase synes jeg kan oppsummere mye: Både såkalte islamister og såkalte "varslere", som avdekker disse islamistene under hver stein, har noe til felles, nemlig vansken med to tanker på samme tid.
Her er en del begreper jeg føler brukes med slagside i en aller annen form, som kan skygge for mulige svar: hva er blind tro, og hvorfor blind tro? Hva som er rasjonelt og hva som er logisk må vel kunne sies å være avhengig av situasjon og premiss. Og hva som er sunn fornuft, vil vel de fleste være med å diskutere. Til sist, hvordan fremstilles blind tro versus rasjonalitet, sunn fornuft og logikk? Må det være en dikotomi?
Nei, tro kan verken eies eller underlegges (av de vantro), men hva skjer når tro frister å bemektige seg de troløse (eller dissidenter)?
Eg tenkjer på deg om vinteren og våren og sommaren og hausten. Kvar natt tenkjer eg på deg. Om dagen har eg dette arbeidet og mest kvar dag må ein gjere eit kvart. Men om natta tenkjer eg på deg.
Dette er en roman basert på en sann historie om unge øst-tyskere som flyktet til Vest-Tyskland i 1968. På en reise til Berlin i høst ble jeg kjent med en av personene i boka, og det var derfor spesielt artig for meg å lese boka. Men det er en all right fortelling som gir innsikt i datidens forhold i Øst-Tyskland.Upretensiøs og likefram skildret. Gjør ikke krav på å være stor litteratur, men forteller sin historie. En kjærlighetshistorie mellom en øst-tysk medisinerstudent og en ung amerikansk kvinne er sentral i boka.
Leste denne for å friske opp tysken før en reise dit. Tenkte dette var et eksempel på moderne tysk språkføring, og det tror jeg virkelig det var. En ganske søt heseblesende Bridget Jones variant i tysk innpakning.
Jeg hørte Den ene pluss en som lydbok, og det tror jeg den mistet to poeng på. Boka er enkel og lettlest. Dessverre så hadde oppleseren en stemme som nok egner seg bedre for barnelitteratur, og dermed fremsto innholdet enda mer naivt.
Jeg koste meg veldig med Et helt halvt år, denne klarte ikke å følge opp.
Virkelig en murstein av ei bok. Overveldende på alle måter. Språket og fortellerstilen er fantastisk, særegen og medrivende.Innholdet spriker i alle retninger, - og samles likevel på et vis til slutt. Jeg rives med av en sprudlende fortellerglede, men går med jevne mellomrom fullstendig lei. Skumleser videre en stund før jeg oppdager at jeg igjen er helt revet med. En helt spesiell leseropplevelse.
En gripende liten historie fra Nepal. Fortalt i en egenartet stil som kler innholdet veldig godt. Helt upåvirket av vestlige moter og trender fortelles historien om ei jente som finner sin verdi og sin plass i verden. En artig leseropplevelse.
Et trollspeil av en bok. En fabel full av overraskelser og språklig fantasi. Om tortur og seksualitet, om menneskets kår i en ufri tilværelse. Og endel om slovakenes historie og egenart. Jon Fosses nynorsk er en opplevelse for seg.
Dette var mitt første møte med forfatteren. Jeg forstår godt de som ga ham prisen, selv etter å ha lest bare denne. Det er et språk og en tone som har en forunderlig virkning. På en måte veldig upretensiøst, men både det som sies, og ikke mindre det som ikke sies, skaper stemninger, følelser og ettertanke som gjør lesingen til en stor opplevelse. Jeg gikk inn og så på hans Nobelforelesning og siterer derfra:
. Mellan romanen och läsaren inträder ett fenomen som kan liknas vid framkallningen av ett fotografi, så som det gick till före digitaliseringens era. Under kopieringen i mörkrummet framträdde bilden gradvis. Under läsningen av en roman äger samma kemiska process rum. För att detta samförstånd mellan romanförfattaren och läsaren ska uppstå får författaren aldrig forcera sin läsare – lika lite som sångaren får forcera sin röst – utan bör dra honom med sig omärkligt och ge honom så mycket utrymme att boken gradvis tränger in i honom, och detta genom en konstnärlig metod som liknar akupunktur – det gäller bara att sticka nålen på det rätta stället för att flödet ska fortplanta sig i nervsystemet
Boka er jo fantastisk interessant. Men bruksverdien reduseres kraftig av at du ikke kan gå inn på ordet direkte alfabetisk. Mitt terningkast reduseres derfor også etter en tids erfaring.
Å RO
i stilla er å gå inn i
det beste av alt som er
å gripa tak med hender
men óg vera midt i alt
bøya seg strekkja seg
tankar dryp frå årane
syn bakover og glimt
framover i vendinga
i denne store stille flata
av ein augneblink
Mitt første møte med forfatteren. Boka er veldig sterk. Grusom, deprimerende, men også vakker. Man er liksom ikke overrasket over at vold og ondskap skal dominere en bok fra Maos Kina. Men det som er spesielt er at det er ikke først og fremst maktapparatets vold du møter. Det er de små menneskenes ondskap mot hverandre som preger boka. Samtidig som skjebnetroen og maktesløsheten får deg til å oppleve at det er jo slik det er, slik det har vært og slik det nok kommer til å bli. Her i menneskenes verden. Samtidig mye varme, mye humor, mye levende skildring av menneskeliv og natur. En sørgelig god bok.