Bokelskere.no

Det er fremdeles flere sider ved SKÅR som jeg føler er uklare. Hvorfor er det den lille jenta Saara som finner Jussi der han ligger ganske godt skjult bak noen trær? Hun tar plutselig av fra veien og styrer rett mot onkelen. Det er som om hun vet at han ligger der. Er det noen flere blant dere som har reagert på dette?

En annen ting jeg lurer på gjelder det gamle barkebrødet fra krigens fangeleir som familien har tatt vare på. Som et relikvie har det ligger der under en glassklokke. Det er Saara som kommer til å knuse glassklokken og delvis ødelegge brødet. Så kaster Raili restene. Kan dette ha en videre betydning? F. eks. at man ikke må holde fast på den vanskelige fortida og i stedet se framover? Betegnende er at det er familiens aller yngste som står for denne handlingen.

Et tredje spørsmål gjelder forholdene for arbeiderne etter at det store konsernet har kjøp opp verket. Vi hører at produksjonen delvis legges om og at de nye bygningene er penere og mer tidsmessige. Men fører dette til en fordel eller en ulempe for de som arbeider der? Jeg kan ikke se at forfatteren har gitt noe entydig svar på denne overgangen fra en nært og noe patriarkalsk styreform til en fjernere og sikkert mer økonomisk kalkulert administrasjon.

Dean Koontz er nesten like produktiv som King i sine eldre dager. Det er som om de aldri slipper opp for inspirasjon. The Silent Corner er ikke en av Koontz nyeste, men en bok som kom ut i 2017, og er starten på en serie.

Jeg leser en del serier, men når det gjelder både Dean Koontz og Harlan Coben, foretrekker jeg nok de enkeltstående bøkene deres fremfor seriene. For noen forfattere behersker enkeltstående bøker bedre enn serier, synes jeg.

Hadde likt boka bedre hvis den var mer nøytral
Jeg likte The Silent Corner, mye mer enn det jeg trodde jeg ville gjøre i begynnelsen, for er ikke så veldig glad i kvinnelige hovedkarakterer av en eller annen grunn, og det er sikkert en upopulær mening, også. Men hadde nok likt boka bedre, hvis den hadde mindre science fiction. Den består ikke av altfor mye science fiction og med science fiction i denne boka, mener jeg ikke ufoer og aliens, men andre science fiction elementer som påvirker deler av historien. Syntes handlingen var god nok i seg selv uten science fiction elementene. Koontz har brukt litt science fiction elementer i andre bøker, også, og de elementene har jeg likte bedre, men syntes ikke de passet inn i denne. Syntes faktisk det ødela litt av mystikken.

The Silent Corner er første bok i en serie på fem bøker om Jane Hawk. En FBI agent som har hatt det alt annet enn lett i det siste. Hun føler seg noe lost etter at hennes ektemann døde. Han skal ha tatt selvmord, men hun synes ikke det gir noen mening, heller ikke brevet/lappen han har etterlatt seg, gir noen mening. Hun kan ikke forstå hvorfor han gjorde det. Derfor gjør hun sine egne undersøkelser, og det leder henne til flere usannsynlige selvmord. Hun merker også at noen holder øye med henne, og følger hennes spor. Hvem er det, og hvorfor? Hva er de redde for at hun skal finne?

En veldig anonym heltinne
Koontz skriver godt og engasjerende. Er bare ikke så veldig glad i heltinner. Hun prøver ikke å være noen heltinnne, men blir likevel stemplet som en, fordi hun prøver å gjøre det riktige og velger egne veier. Det jeg likte minst i boka var dessverre hovedkarakteren Jane, som ikke alltid er like trovedig, og en del av dialogene som kan bli nokså pompøse. Blant annet hennes elskede ektemann gjorde aldri noe galt eller noe irriterende så lenge han levde. Hun har også av og til en vane for å møte på menn mens hun er i farta. Allerede da kan en dialog bli noe flørtende og flåsete. Noe som ikke er helt realistisk, spesielt ikke når man flykter fra noe(n). Men likte at The Silent Corner var såpass dyster, både når det gjaldt tematikk og handling. Handlingen tar også noen dystre vendinger. Det som plaget meg mest med boka er at Jane føltes litt for blass til å være en heltinne. Jeg er mer vant til helter og heltinner tar mer plass, og som også kan virke skremmende.

God, mørk stemning med mange vendinger og interessant tematikk, men som sagt, falt ikke helt for Jane Hawk som person. Hun blir litt for kald og uinteressant, og hadde nok likt vendingene dersom de hadde vært mer nøytrale uten disse science fiction elementene. De er ikke alltid nødvendige. En god førstebok til tross for at jeg ikke ble fan av Hawk, og er interessert i resten av serien, men det blir ikke med det første. Akkurat nå er jeg som med Harlan Cobens bøker, mer interesert i Koontz enkeltstående bøker.

Min favoritt av Koontz er fremdeles Intensity og blant hans nyeste utgivelser, er Devoted hans beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Terje Bjøranger var et ukjent navn for min del, helt til jeg kom over Kalifatet. Derfor har jeg ikke lest de andre to bøkene om Charlie Robertsen.

Kalifatet er en noe mørk og grotesk bok som kan leses som både krim og thriller. Siden jeg ikke hadde lest de to andre bøkene i Charlie Robertsen serien, gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med ham, Kim og kollegaene hans. Kim er en tidligere innsatt som Charlie har et spesielt forhold med, for han er ikke noen vanlig politimann. Han vipper litt over grensene, og har sin egen måte å jobbe på. Kim kan være god å ha fordi han vet litt om alt og alle. Man får vite litt i fengsel. Men hvor mye bør Charlie involvere Kim i sin nye sak om en mann som er blitt funnet halshugd med hodet i hendene? Er det IS som står bak som gir varsel på at noe verre er i vente, eller andre som er påvirket av IS? Er det realistisk av dem å frykte terrror i Norge og eventuelt i flere land?

Tar litt tid å sette seg inn i handlingen
Begynnelsen er noe rolig, vel rolig. Mange navn å huske og skille fra, og en del begrep å sette seg inn i før man kommer inn i handlingen. Likte å lese om Charlie og hans kollegaer. De tar vare på hverandre og de kan være både humoristiske og utfordre hverandre. Mens Charlie er travelt opptatt med å løse en kompleks sak, sliter han med helsa. Folk prøver å få ham til å oppsøke lege, og han lover så fort saken er løst og ting har roet seg, men er det bare tomsnakk? Et tomt løfte?

Har selv ikke noe i mot rolige handlinger i en bok. Trenger ikke action på hver side, men dette er en mer karakterdrevet krim enn handlingsdrevet. Underveis dukker det opp mange interessante og noen underlige karakterer, som man blir nysgjerrig på og som man vil vite mer om. Spesielt en jente som beskriver sitt liv som en slags slave og ønsker hevn. Hennes del i boka var både sårbart og virket ekte.

Ja til mer Charlie
Grunnen til at jeg ikke ble helt begeistret for boka, var nok selve saken som ikke engasjerte så mye, noe som er synd fordi det er høyst aktuelt. Godt mulig for at jeg ikke bryr meg så mye om religion og da blir også interessen å lese om det deretter. Men mener ikke at boka er dårlig eller kjedelig. Jeg liker Charlie og gjengen hans, og de siste 150 sidene var det mye som skjedde, og sidene bladde nesten av seg selv, for man vil se om man får rett i hva som skjer videre eller om man er på villspor. Ikke helt min type krimbok på grunn av saken, men liker fortellerstemmen og hovedkarakterene. Det ga mersmak og sier ikke nei til neste Charlie bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.

Nettopp fordi det hele er så mangetydig, er det ekstra interessant å høre hvordan de andre som har lest boka, oppfatter denne slutten.

Hvordan i all verden skal man forstå bokas sluttscene? Raili som bader naken i elva mens båt etter båt med folkene fra verket kommer roende forbi. Er dette et tegn på at de gamle eierne forsvinner og at en ny tid har begynt? Eller har dette en dypere betydning? Og hvorfor blir et biljardbord lempet ut i vannet? Til slutt, hvorfor får dette Raili til å tenke på broren? Er Jussi død nå? Siste setning står jo i preteritum: «Han het Jussi»

Det er ikke ofte man kommer over bøker man angrer på å ha lest. Prom House er en av dem, og er den dårligste boka jeg har lest så langt i 2021.

En langtekkelig kortbok
Hver gang jeg har lest en bok, prøver jeg å komme på noe positivt og negativt. Finne en slags balanse for å slippe overdrivelser. Men denne slet jeg virkelig med å komme på noe positivt om, fordi det var en bok jeg omtrent kjedet meg i hjel med. 230 seige sider. Brukte ikke mange dager på den på grunn av lett og barnslig språk og korte kapitler, men at en slik dårlig bok ble i det hele tatt utgitt, er for meg en gåte.

Kort fortalt om boka: En vennegjeng på ti personer er invitert til et luksushus som er leid i Jersey Shore og de skal være der hele helga i forbindelse med prom; skoleballet. De lager en helg ut av det hele, bort fra foreldre og gjøre litt som de vil. Tilbringe tid sammen før college. Men idyllen i det flotte huset, varer ikke lenge. Kjæresten til en av dem blir funnet død, og det ser ut som mord. Men da de etter mye om og men og overraskende nok ringer politiet, er liket forduftet og en storm er på vei. Politiet tror dem selvfølgelig ikke når de forteller om liket. Hva er det tryggeste? Å bli i huset eller dra hjem igjen? Er det hele bare en spøk? Er en av dem morderen, eller er det noen utenfra som har sneket seg inn?

Irriterende språk
Av og til liker jeg slike billige konsepter både på film og i bøker, men ikke denne da dette var svært slapt utført, spesielt språket. Greit nok at boka er beregnet for ungdom, men de fortjener bedre språk en dette. Prom House var rar å lese fordi innholdet var typisk ungdom, men språket var på barneskolenivå. Et lite kræsj der og det var underlig å lese. Det virket som om noen hadde sett en lignende film eller lest en lignende bok, og skrevet en slags fanfiction om det for moro skyld. Selv om det ikke var det som var meningen her, men det er dessverre det inntrykket man får.

Denne vennegjengen består av forskjellige par og single. Noen har vært sammen en stund og noen har blitt nettopp sammen. Hovedkarakter Kylie har nettopp blitt sammen med Liam, og det er mye om de to. Beksrivelsen om spenningen de føler for hverandre og det som hører med, overdøver det som skulle ha vært creepy. Ikke bare mellom de to, men det er mye drama alt i alt til det kjedsommelige. Det ødelegger mye av horrorelementene som skulle ha vært der. Men i stedet blir det overdøvet av usikre tenåringsfølelser og forskjellige dilemmaer. Det er fint at Mueller beskriver at de fleste tenringer kan føle seg usikre om noe en gang i blant og det er ikke bestandig enkelt for alle. Det er bare synd at selve spenningen blir forbigått på grunn av at drama tar såpass mye plass. Til tross for at karakterene er unge, reagerer de ikke helt realistisk på ting som skjer dem og rundt dem. De virker nesten fraværende.

Noen tror nok at jeg liker all slags horror, men nei, jeg gjør ikke det. Horror er ikke bare horror. Det er mye innen den sjangeren også. Men Prom House er dessverre ikke med på å løfte opp horrorsjangeren. Både ungdom og horrorsjangeren fortjener bedre enn dette. Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Skår
3. del

Raili er mindre knyttet til stedet og til glassverket enn de to andre. Hun har bodd en tid i Helsingfors. Der ble hun gravid med et barn som døde under fødselen. Ryktet om Railis liv i hovedstaden har tydeligvis nådd hjemstedet. Her tiskes og hviskes det bak ryggen hennes. I hovedstaden møtte hun soldater som hadde vendt såres og skadet hjem fra krigen. (Det er tydelig at 2. verdens krig satte dypere spor etter seg i Finland enn hva den gjorde i Norge.) Var det først og fremst en vennlig gest og en hjelpende hånd som lå til grunn for Railis omgang med de hjemvendte soldatene? Jeg oppfatter Raili som en person som tar de svakestes parti selv når dette kommer i strid med det gjengse moralen. Dette ligger kanskje også bak de løgnaktige brevene som hun selv skriver til Jussis fødselsdager. Hun vil først og fremst gjøre ham glad. Raili er den som tør si fra der andre tier selv om dette hindrer henne i å få venner. Opptreden hennes i bakerommet er vel et godt eksempel. Hun tåler heller ikke å bli tråkket på.

Hana og den syv år yngre søsteren, Emi, er haenyeo, som alle kvinner i familien har vært før dem. De er kvinnelige havdykkere, selv om Emi ennå er litt ung for å bli med ut på det dypeste. Kvinnene lever selvstendig og fritt i et okkupert Korea. Jentene snakker flytende japansk i tillegg til morsmålet; det er pålagt og koreansk kan de kun snakke i skjul.
Da Emi ble født, lovet Hana moren å passe på lillesøsteren uansett hva som kom til å skje. I tillegg må hun passe seg for de japanske soldatene. Hun må aldri være alene med dem. Moren har fortalt om jentene som forsvinner. De få som kommer tilbake bringer skam over seg selv og familien. Voldtekt er et ord Hana plukker opp, og får moren til å forklare. Hana skjønner at hun må være på vakt.
Hana er 16 år i 1943, og mens hun og moren er ute og dykker, sitter Emi på stranden og passer fangsten. Da Hana kaster et blikk inn mot stranden, ser hun en japanske soldat nærme seg søsteren. Uten å tenke på egen sikkerhet, redder hun søsteren, men blir selv tatt til fange. Etter en lang og skremmende reise, havner hun i Mandsjuria på et militærbordell. Hun blir, som en av mange, "trøstekvinne" for soldatene.

Emi reiser for å besøke barna sine i Seoul. Året er 2011, og hun har blitt en gammel dame. Hun er den siste haenyeo i familien, men hun vet ikke hvor lenge hun klarer å fortsette. Kroppen protesterer stadig mer. Den grusomme hemmeligheten om søsterens offer, vet ikke barna noe om, men kanskje sannhetens time har kommet nå når landet er på vei til å heles.

Knallsterk historie om hendelser jeg visste lite om. Selv i nåtid snakkes det ikke om disse kvinnene, selv om gjentatte demonstrasjoner har prøvd å få myndighetene i tale.

Kan ikke skryte på meg å ha lest mye av Borge, for det har jeg ikke. Har lest en bok av ham tidligere og det var Den syvende demonen med Bogart Bull i hovedrollen. Men i Matadorens siste dans er ikke han med, men en ny hovedkarakter.

Denne minner meg litt om Torsdagsmordklubben av Richard Osman; pensjonisttilværelse og mysterier, bare at jeg likte Torsdagsmordklubben bedre.

Sjeldent at ting går som planlagt
Lennox Hartly og hans kone Emma har flyttet fra Manchester til et rolig sted i Spania. De har flyttet inn i en bungalow hvor de skal tilbringe rolige dager sammen. Men ikke alt går som planlagt. Hans kone er alvorlig syk. Hun har en uhelbredelig sykdom som gjør at tilstanden hennes svekkes i varierende grad, men de har assistenten Penny som trøst, og hun er en god hjelp for dem begge. Lennox aner ikke hvordan han skal takle sykdommen, og holder seg litt på avstand av den grunn. Samtidig skjer det et mord i nærområdet under en bryllupsfeiring av alle ting. Hvem er den skyldige? Det går ikke mange dager før et nytt lik dukker opp. Klarer Lennox å holde gamle politiinstinkt i sjakk, for spansk politi vil nok ikke like at han blander seg inn, eller?

Dette er en svært kort bok på bare 204 sider, men likevel tok det meg en stund å komme meg gjennom den, fordi enkelte partier var noe tungtrødd. De fleste kapitlene var korte, men ikke alt engasjerte. Følte jeg ikke ble godt nok kjent med karakterene eller stedet. Har heller ikke noe i mot kosekrim, men ville nok likt det bedre hvis handlingen var lagt til i England i stedet for Spania, siden England har ofte værendringer og er ganske lik norsk klima. Jeg liker kosekrim og vanlig krim med regn, mørke skyer og gjerne med litt tåke som bakgrunn. Syntes ikke denne hadde noe atmosfære og spenningen var altfor fraværende. Men liker humoren til Borge. Til tross for mye alvorlighet, er det også glimt av humor i det hele.

Monoton fortellerstemme
Problemet med boka for min del var at den var noe tungtrødd å lese på grunn av at ting ble svært monotont underveis og for lett å gjette seg frem til fortsettelsen. Med tanke på at denne boka er svært kort, blir også anmeldelsen også det av samme grunn. Det er ikke mye som kan diskuteres uten å avsløre for mye. Jeg likte Lennox og Penny, men ville gjerne lest om dem i en annen setting.

Til tross for at denne ikke falt helt i smak, vil jeg fremdeles lese mer av Borge, for jeg vet han kan bedre enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Marianne har knapt hatt kontakt med faren de siste tiårene. Han har ikke møtt ektemannen hennes gjennom 25 år, og heller ikke barnebarnet. Hun blir derfor ganske overrasket da han plutselig ringer og spør om hun vil ha ei rosemalt kiste etter besteforeldrene. Marianne er veldig glad i gamle ting, så hun slår til. Det Marianne tror skal bli et engangstilfelle, viser seg etterhvert å bli til flere og flere besøk. Farens nye kone, bor mesteparten av tiden i Spania, og er helt uinteressert i ektemannens familie. Derfor drar Marianne og etterhvert søsknene på besøk når hun er bortreist. Det blir raskt klart at faren begynner å dra på årene, og han trenger med en sporadiske besøk. Da han smått om senn får kommunal hjelp, blir det også mer å gjøre for Marianne. Ting må hentes fra barndomshjemmet, og hun må også passe på faren på måter hun aldri har forestilt seg å gjøre. Det er hun som har makten nå når faren plutselig blir mørkeredd om nettene.
Hele tiden har man ant at barndommen med faren ikke akkurat var noen dans på roser, og langsomt kommer en mørk familiehistorie opp i dagen.

Godt skrevet om nære relasjoner, og hvordan maktbalansen i foreldre/barn-forhold plutselig endres. Mørkt, ekte, og meget leseverdig. Nynorsk.

Dette høres fornuftig ut.

Er nå ferdig med del 2

Det kan virke som om Helmi forandrer seg i løpet av denne dagen. Før har det virket som om hun er den mest forsiktige av de to søstrene. Men da brannen raser, er det Raili som blir redd og trekker seg unna. Helmi derimot gjør det ingen andre tør. Hun går inn på det brennende kontoret og henter fra de verdifulle papirene. Da hun har kommet ut, virker det som om hun føler seg glad og befridd. Men så står det: «Kanskje hun ikke snudde ryggen til mesteren som ventet ved vinduet. Gikk ikke mot det lukkede døra, åpnet den ikke så luft ble sugd inn i ildmørja. Kastet ikke papirene fra seg. Kanskje ikke.» ( s. 192-193) Hva kan være meningen bak disse setningene?

En familie på fire skal nyte en uke på et avides sted. De drar fra storbyen en hel uke for å nyte late dager og kvalitetstid. De har leid et feriehus og virkelig skjemme seg bort. De skal bruke stedet og legge opp dagene som de vil. Foreldrene har en trettenårig datter og en seksten år gammel sønn. De er en helt vanlig, amerikansk familie.

Sjeldent at ting går som planlagt
Men ferien deres får en bråstopp da eierne av feriehuset plutselig dukker opp. De har nettopp vært et sted, men tør ikke å dra tilbake til storbyen New York, siden det er strømbrudd og de bor i en blokk med heis. De begynner også å bli gamle. Feriehuset var nærmeste sted. Derfor besluttet de å dra til feriehsuet deres, selv om de har leid det bort til noen andre. Men de håper de kan få være der en stund til de vet mer hva som foregår. Karakterene i boka er vant til å få all informasjon gjennom Tv og mobil, men uten strøm og nettilgang, er de mer hjelpeløse enn noen gang. Hva forårsaket strømbruddet, og er det et alvorlig tegn på at noe større er på gang? Burde de oppsøke folk i nærområdet selv om de bor et godt stykke fra andre, eller er det utrygt? Og hva er den forferdelige lyden som får glass til å sprekke?

Legg verden bak deg, er stemplet som en thriller og er en noe uvanlig thriller. De som ikke liker kryptisk skrivestil og undertoner, vil nok helt sikkert kjede seg med denne, men det gjorde ikke jeg. Har også sett den har fått mange delte meninger. Noen mener boka er muligens noe uklar eller synes at det er for lite som skjer, og noen elsket den. Jeg hverken hater eller elsker den, men synes det er en godt skrevet thriller. Den er heller ikke spesielt original med hva forfatteren prøver å formidle, for har vært borti lignende tematikk før i blant annet: The Cabin at the End of the World av Paul Tremblay. Helt ulike handlinger og karakterer, men tror Alam og Tremblay var i samme tankegang. The Cabin at the End of the World ble utgitt i 2018, altså før Legg verden bak deg.

En bok som nesten gikk hus forbi
Har selv ikke hørt om Legg verden bak deg før den ble utgitt på norsk, men så er det ikke thrillere jeg søker mest på, selv om det er en sjanger jeg leser mye av. Det er mest horror bøker jeg oppsøker når jeg skal finne bøker som frister. Selv om dette er en thriller, kan den også leses som en horror, fordi karakterene føler mye frykt angående det ukjente. Frykt for lite informasjon og om det er tryggest å bli eller å dra. Hva vil de eventuelt finne hvis de drar? Skrivestilen til Alam er veldig kryptisk og det var det som dro meg inn i boka. Må innrømme at selv om boka var på under trehundre sider, brukte jeg litt over en uke på lese den ut, fordi det var noen tunge og tørre partier å komme seg gjennom, også. Synes også den tar opp som nevnt rase og klasseskille på en troverdig måte uten å overdrive. Selv om boka består av amerikansk tematikk og handling, var det mye å kjenne seg gjennom i det som har vært i media i det siste.

Det virker som at det ikke går an å lese en eneste bok for tiden uten at den blir filmatisert eller produsert som en Tv-serie av Netflix. Denne boka blir til Netflix serie med Julia Roberts og Denzel Washington. Julia Roberts er helt ok, og Denzel Washington er enda bedre, men tror nok ikke jeg kommer ikke til å se serien. De få trailerne jeg har sett av Netflix-produserte Tv-serier, ser de noe hjemmelaget ut. Har heller ikke Netflix, og vet ikke om det er verdt å skaffe det bare for å se denne serien. Litt morsomt at Denzel Washington faktisk ble nevnt i boka.

Alam beskriver godt en usikker verden med karakterer fulle av angst som spør hverandre om det lønner seg å stole på folk utenfor stedet de befinner seg i når en katastrofe inntreffer. Bortsett fra noen kleine foreldresex scener som føltes noe malplassert i all spenningen og intensiteten som allerede var der, var dette en mystisk og smådramatisk thriller der man bare forventer det verste sammen med karakterene. For er det ikke menneskelig å forvente det verste?

Fra min blogg: I Bokhylla

Tredje bok i ungdomsserien "Halve kongeriket".

Denne gangen er det Tess som er hovedperson. Tess er sminkeguru på nett, og da spesielt for mørkhudete, som henne selv. Etter hendelsen på slutten av forrige bok, der Tess tok et oppgjør mot artisten TÖS og hans rasistiske uttalelser, er hun i vinden som aldri før. Både NRK og TV2 vil ha en bit av henne. De kommer i tillegg til alle nye følgere og annonsører. Nå er det ikke bare sminke det gjelder, men politikk og samfunnskritikk. Men er alt så svart/hvitt som Tess skal ha det til?

Nok en medrivende bok om viktig tema fra duoen. Kongebarna vaker mer i bakgrunnen denne gangen, men det gjør ikke det minste. Tess er en fargeklatt med en litt annen historie enn de fleste ungdommer som det er interessant å høre om. Spent på fortsettelsen!

Jeg har lest ferdig første del av boka.

Jeg fascineres av Jussi og hans evne til å se tingene i naturen rundt seg. Han lukter og hrer langt mer enn folk flest, biter seg fast i fargenyanser, former og dufter og ser sammenhenger som ingen andre legger merke til. Men det kan bli for mye for Jussi, i sær når det stilles krav til ham i form av tempo Det er nok derfor alt går så forferdelig galt på slutten av det 1.

Da søsknene fremdeles var småbarn, var Jussi den ledende i flokken, den som tok vare på de andre. Men etter hvert som tiden gikk, passerte søstrene ham i kløkt og visdom, og nåer rollene snudd helt på hodet.

Elijah og familien bor rett ved det han kaller Minneskogen. Familien holder seg for seg selv, og lever av det de jakter og sår. Elijah går ikke på skolen, men gjør skolearbeid hjemme. Inni skogen finnes et forfallent hus han kaller Pepperkakehuset etter eventyret om Hans og Grete. Elijah har få venner, og de han klarer å skaffe seg, forsvinner alltid.
Elissa er ei ung jente, besatt av sjakk. God er hun også. Under en sjakkturnering der hun kan kvalifisere seg til et mesterskap for unge, forsvinner hun. Et vitne har sett at hun ble dratt inn i en bil. Politiet klarer å følge sporene et stykke før det blir bråstopp.
Da Elissa våkner opp, er hun forvirret. Rundt henne er det kun mørke. Hun må bruke intelligensen sin, og alt hun har av mot, for hun skjønner fort at nå står det om livet. Håpet tennes da Elijah kommer inn i fangehullet, men kan hun stole på at han vil kontakte politiet og hente hjelp?

En uhyggelig historie om forstyrrede mennesker, forsømte barn, og kampen mot håpløsheten.
Noe uryddig og forvirrende start, men etterhvert skjønner man tegninga, og håper at Elijah tar til vettet...

Dette er en kriminalroman, men med et innhold som strekker seg langt utover det rent tradisjonelle. Handlingen foregår i grensetraktene mellom Sverige og Norge, øde strøk der det bor relativt lite folk.

Siden hovedhandlingen kretser rundt sankthansaften, er også tilreisende til stede her, bl.a. et nederlandsk par som blir funnet drept, stukket ned kniv i teltet de har slått opp. Den første som oppdager dem er lærerinnen Annie. Hun kommer fra storbyen som hun har brutt opp fra, for å slå seg ned her oppe i skogene hos kjæresten Dan, som før har vært elev hos henne. Annie har med seg den 6 år gamle dattera si, Mia. I nærheten av åstedet får Annie øye på en mørkhåret ung gutt som haster av sted. Hun er overbevist om at dette er drapsmannen.

Men den travle mørke unggutten er ingen andre enn Johan (bokas andre hovedperson). Han bor sammen med foreldrene og fire eldre halvbrødre. Skolelyset Johan føler seg helt annerledes enn de noe brutale brødrene. Ofte blir han mobbet og havner i slåsskamp med dem. Denne dagen har de senket ham ned i en uttørket brønn og så gått sin vei. Det varer lenge før Johan finner en måte å komme opp av brønnen på. Nå er han fast bestemt på å komme seg bort fra hjemmet der moren Gudrun er den eneste som støtter ham. Johan får haik med en middelaldrende kvinne som har en finlandssvensk dialekt. Hun tar ham med langt inn i Norge. Her blir Johan anbrakt i et lite hus bortenfor et større, men folkene som holder til der, bør han ikke vise seg for. Om natten kommer kvinnen som kaller seg Ylja til ham, og den 16 årige gutten får sine første seksuelle opplevelser. Trangen til å komme bort herfra vokser i ham. Han prøver å ta seg ut av vinduet, men skader den ene foten sterkt. Skaden ser bare ut til å bli verre, og til slutt er det Ylja som sender ham bort. (Johan drar videre til byen for å studere og så jobbe, og det skal ta mangfoldige år før han igjen er på hjemtraktene). Omsider finner Annie fram til stedet der hun og Mia skal bli boende. Det er et lite alternativt samfunn der noen folk lever sammen i et slags kollektiv.

Da vi møter hovedpersonene igjen, har det gått 18 år. Annie bor nå for seg selv, og Mia holder til inne i byen. En natt våkner Annie av stemmer utenfor huset. Hun kikker ut og ser Mia sammen med en mann. Annie gjenkjenner ham umiddelbart som den mørkhårede gutten fra mangfoldige år tilbake (drapsmannen?) Hun føler en sterk skrekk, men sier likevel ikke noe til dattera. Neste dag har Annie forsvunnet, også haglegeværet som hun alltid hadde liggende bak sengen er borte. Det blir satt i gang manngard. I spissen for letingen står Johan og Mia, som nå venter barn sammen, og legen Birger som i lengre tid har vært kjæreste med Annie. De finner henne under vann, truffet av skudd fra haglegevær. Det er uvisst om det skyldes en ulykke, at hun hadde falt og geværet gått av eller om det var drap utført av en annen.

Det blir Johan og Birger som tar opp etterforskningen av både den gamle og den nye hendelsen. De oppsporer Ylja som egentlig er høyskolelærer i Finland, samtidig komme de over Dan som nå driver en slags bokhandel. Det blir slått fast at ingen av disse var den skyldige. Og da de endelig finner fram til løsningen, ser de at denne er langt nærmere enn hva de hadde kunnet forestille seg.

Helsesista har vært stille i media i det siste, men er sikker på at hun fremdeles hjelper landets ungdom som trenger støtte og råd. Hun var mer kjent og synligere for et par år siden. Hun gikk fra sin vanlige jobb til å være helsesøster på Snapchat. Hun ville være tilgjengelig for ungdommen. Hun hadde også sin egen Tv-serie.

En bok med råd uten overdrivelser
I 2019 ga hun ut boka Helsesista #vågåvære. Det er ingen ren selvbiografi. Det er temaer som angår ungdom som er nysgjerrige etter å få svar på forskjellig ting, og hun gir råd til dem. Rådene hennes er stort sett av egne erfaringer. Det er ikke ofte jeg leser selvhjelpsbøker, for det er ikke sjangeren som frister mest og ofte virker de noe pompøse. Jeg leser selvhjelpsbøker en sjelden gang hvis det er et tema som interesserer, og som jeg vil lese mer om av ren nysgjerrighet. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker for forandring og åpenbaring. Har ikke den tro på den type bøker.

Jeg er heller ikke fan av Helsesista, for jeg er nok ikke i den målgruppa, men jeg har respekt for og sansen for det hun gjør. Hun tar seg tid til å se og høre på ungdom som føler seg usikre om noe, og hun tar seg tid til å svare. Mange av disse eksemplene er med i boka. Boka hennes er rik på temaer. Det er alt fra ensomhet, til forelskelse, til for første gang, gang, når ting føles ekstra vanskelig, og mye mer. Hun svarer med egne erfaringer og deler underveis noen personlige historier som er relevant for temaet det er snakk om.

Selv om det er nyttig det Helsesista gjør og er beundringsverdig, klarer man ikke å se bort i fra at boka kan bli noe monoton underveis. Synes kanskje også at temaene er lveldig mange og tror boka ville ha vært mer interessant hvis det inneholdt færre temaer å utdype seg i. Dette er en bok beregnet for ungdom, men det er fremdeles temaer som kan egne seg for voksne, som ensomhet, selvfølelse, kjærlighetssorg, å takle motgang, indre kaos og mye annet. Som voksen kan det hende fra tid til annen at man ikke blir kvitt gamle følelser som man selv kjente på da man var ung.

Noen ganger er det lettere å lese enn å snakke
Må innrømme at dette vanligvis ikke er min type bok å lese, men liker det at noen byr på seg selv på rett måte, og det er også viktig å sette seg inn i hva ungdom tenker på og bryr seg om. For man har jo tross alt selv vært ung og usikker på det ene og det andre. Det er heller ikke alle som liker å snakke om ting, og da er det fint å lese om ting man kanskje kan kjenne seg igjen i. En fin bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla