Joyce Carol Oates forteller om situasjoner og mennesker slik at man kan kjenne seg igjen eller leve seg inn i det. I bøkene er også mye usagt. Det forekommer hendelser og replikker som kan tolkes på flere måter. Spenningen mellom de hvite og de fargede går igjen i flere av bøkene hennes, også her er det et tema. Handlingen i denne boka er lagt til 1950- og begynnelsen på 1960-årene. Hovedpersonene er den hvite jenta Iris Courtney og den svarte gutten Jinx Fairchild.

Iris er enebarn. Foreldrene hennes var som unge et svært sjarmerende par som trakk til seg beundrende blikk der de dukket opp. Faren, Duke, er en gambler. Han tilbringer mye tid på barer og veddeløpsbaner Ofte går geskjeften med tap, og familien blir vant til å flytte til et stadig billigere strøk. Til slutt blir det et brudd mellom foreldrene. Særlig moren, Persia, tar dette tungt, hun kan ikke glemme velmaktsdagene deres. Persia begynner å drikke og utvikler seg til å bli en alkoholiker. Det blir Iris som må passe på moren, etter hvert blir mer og mer av ansvaret lagt på den unge jenta. Iris er en skoleflink jente. Det samme er den noen år eldre gutten, Jinx. Men det er som baseballspiller han virkelig er suveren. Irix og Jinx går på samme skole, og Iris har nok fra tidlig av lagt merke til den smidige, treffsikre gutten.

Handlingen kommer for alvor i gang en kveld da Iris dukker opp for å kjøpe sigaretter i en butikk noen kvartaler hjemmefra der Jinx har kveldsjobb. På veien hjem blir hun stanset av strøkets fryktede bølle, en hvit gutt ved navn Little Red Garlock. Han sperrer veien for henne, roper ukvemsord og er klar til å forgripe seg på henne. Livredd snur Iris og springer tilbake til butikken der Jinx er i ferd med å stenge. Men den plagsomme hvite gutten gir seg ikke. Han prøver å stenge veien for dem, og det kommer til slagsmål mellom de to guttene. Little Red Garlock er langt større og kraftigere enn Jinx Fairchild og får lett overtaket. Begge guttene finner etter hvert noe å slå med Til slutt får Jinx inn en fulltreffer som knuser skallen på motstanderen. Senere finner man liket av Little Red i elva. Politiet finner ikke den skyldige, men arresterer medlemmer av en motorsykkelgjeng som har herjet byen.

Minnet om tildragelsen ser ut til å blekne, unntatt i bevisstheten til Iris og Jinx. Her herjer det som besatt tidlig og sent. Iris klandrer seg selv. Hadde hun ikke gått tilbake og fått med seg Jinx, hadde dette ikke skjedd. Jinx vet at han bør melde seg, men gjør det ikke. Foran seg har han utsiktene til en lysende karriere som basketballspiller. Han tenker på moren sin, og i mørke stunder husker han også at det er dødsstraff for mord i staten deres. Iris og Jinx ser hverandre på skolen, men tør knapt snakke med hverandre.

I tida som følger, innfrir Jinx forventningene på basketballbanen. Utsiktene til å få stipend til videre utdannelse er gode, men under en kamp brekker han beinet stygt. For ham blir dette et vendepunkt. Han bryter med alt, gir opp basketballen, slutter tvert på skolen. Iris på sin side har store problemer på hjemmebane. Moren drikker mer og mer, er ofte ute om kveldene med skiftende menn og mister den ene jobben etter den andre. Til slutt blir hun alvorlig syk og ender omsider på sykehus der hun dør. Iris er nå alene i verden. Hun har ingen kontakt med faren. Det eneste familiemedlemmet er farens bror, en eksentrisk fotograf, som åpner hjemmet sitt for niesen, mest fordi hun minner om Persia som han alltid har vært ulykkelig forelsket i.

En gang møtes Iris og Jinx igjen. Iris har bedt ham komme. De kjører en tur i bilen til Jinx. De tar på hverandre, og det kunne gått lengre hvis ikke Jinx allerede hadde vært gift og fått barn.

Iris flytter fra Hammond til Syracuse. Hun går på universitetet. Samtidig som hun forbereder seg til egne eksamener i kunsthistorie, arbeider hun som assistent for en professor ved fakultetet, Byron Savage. Han fatter godhet for den ensomme unge kvinnen og inviterer henne hjem til en middag. Også fru Gwendolyn Savage blir begeistret for Iris. Om sommeren er hun sammen med dem på landstedet deres. Der blir hun også kjent med sønnen, Alan Savage. De to unge søker sammen. Det kommer til forlovelse og bryllup planlegges. Men også Iris er nær ved å bli innhentet av fortiden. En kveld (samme dag som president Kennedy myrdes i Dallas) blir Iris dratt inn i en bil der det sitter flere svarte menn. Da hun setter seg til motstand, blir hun brutalt slått og klærne revet i stykker. Iris ender på sykehus. Selv ser hun på det som skjedde som en slags straff.

Jinx opplever at storebroren hans blir drept, og ekteskapet hans skranter. Det ender med at han verver seg som frivillig soldat til krigen i Vietnam. Før han reiser lar han seg fotografere. Han gir ett bilde til moren og det andre legges i en konvolutt, adressert til Iris. Iris blir for et øyeblikk satt ut da hun får se bildet. Det var Jinx hun alltid hadde elsket. Men hun tar seg sammen, innstilt på å gi alt for å spille sin nye pålagte rolle som fruen til Alan Savage.

Erotisk thriller med kunstverdenen som bakteppe

Vi har visst samme forhold til henne. Det er kosekrim som passer fint en gang i blant og stemningsfulle:)

Ja, gjerne prøv deg på Stephen Kings bøker. Siden du allerede har likt noen av filmatiseringene av bøkene hans, så tror jeg du vil komme til å like bøkene også. Håper du ikke har noe i mot tykke bøker, da. Så gjerne utforsk forfatterskapet hans. Du vil ikke bli skuffet:)

Ble ferdig med Stille som i graven av Mary Higgins Clark tidligere i kveld og den var bra nok En kosekrim. Den beste jeg har lest av henne er Et skrik i natten. Den er uhyggelig. Ikke alle bøkene hennes er like uhyggelige, men noen. Hun er en guilty pleasure forfatter for meg. Ikke den beste, men hun skriver lettleste og noen ganger stemningsfulle bøker. Det trenger man en gang i blant:)

Det er Stephen King som er og blir min favorittforfatter uansett:) Men leser av andre forfattere og sjangere også for å utvide horisonten:)

Link til omtale på bloggen min: Lykkejegeren

Lenke til omtale på bloggen min: Mysterieavenyen

Morsomt at vi begge leser en bok av Mary Higgins Clark. Hun er ingen faovirtt, mne det er mange år siden jeg leste noe av henne så syntes det var på tude.

Rotete og lite sannsynlig krim

Handlingsmettet, er utvilsomt den riktigste karakteristikken av denne boka. Etter hvert blir det så mye utspekulert som skjer at handlinga mister enhver troverdighet. Ikke desto mindre er boka godt skrevet og greit bygd opp. Det er en bok man helst vil lese i ett strekk, noe som vanskelig lar seg gjøre siden den er på hele 636 sider.

Hovedpersonen i boka er politietterforsker Fabian Risk. Han har vært ansatt ved stockholmspolitiet, men har nettopp flyttet med familien (kone og to barn) til Helsingborg. Fabian er utrolig tøff, tåler det meste han blir utsatt for og har en fabelaktig intuisjon. Han går ofte sine egne veier, uten tillatelse fra overordnede. Det tar ikke lang tid før han blir suspendert fra den aktuelle saken. Men det hindrer ham ikke å jobbe videre på egenhånd.

Fabian har ikke før ankommet sin barndoms by, Helsingborg, før helvetet bryter løs. En sløydlærer blir funnet drept på sløydsalen. Han har fått begge hendene avkappet. Ved siden av liket ligger et gammelt klassebilde av en niende klasse. Ansiktet til den døde er krysset over på bildet. Denne mannen gikk i sin tid i samme klasse som Fabian Risk. Politimannen huker ham som klassens store plageånd. Sammen med en kamerat mobbet han til stadighet særlig en av medelevene. Den nå døde mannen var kjent for å slå løs på folk med sine steinharde never, mens kameraten hans brukte føttene for å lemleste sine ofre. Det tar ikke lang tid før også denne siste blir drept, og nå er det føttene som blir ramponert. Det er nærliggende å tenke seg at det her er mobbeofferet som vil ta igjen, hevne seg på sine plageånder. Men denne teorien viser seg å ikke holde for mobbeofferet blir også funnet død, liggende på en glassplate der an langsomt blir stekt til døde. Da liket er bitt fjernet, kommer det til syne avtrykk av et menneske på mosen. Sammenholdt med klassebildet ser man noe interessant, bak klassens mobbeoffer kan man så vidt skimte toppen av en annen elev- han er nærmest usynlig på bildet. Ingen av de spurte i klassen kan huske denne eleven. Gransking av gamle skriblerier på skolens dovegger blir igangsatt. Der dukker flere ganger signaturen ”D.U.” opp. Kan dette henspeile seg på ”Den usynlige”?

Etterforskningen har også tråder til Danmark. Dey gjelder bl.a. en bil som morderen har etterlatt seg på en bensinstasjon. En dansk politimann står klar da drapsmannen kommer tilbake for å hente bilen sin. Men det går galt, i stedet for pågripelse må to uskyldige bøte med livet. En dansk politisjef blir hengt ut på verste måte i boka der han stikker kjepper i hjulene for politikvinnen Dunja Hougaard ( som ser ut til å ha et svært godt øye til Fabian Risk).

Flere og flere av elevene fra den gamle klassen blir funnet drept. Det ene drapet mer finurlig utført enn det andre. Nå haster det å få stoppet galskapen for det ser ikke ut til at morderen gir seg før hele klassen er utryddet, og politiet har ikke nok ressurser til å beskytte de som fremdeles er i live. Disse gjenværende blir som eneste løsning plassert på feltsenger i politiarresten. Endelig er det en forhenværende elev som husker navnet på ”den usynlige”. Men før politiet er klare til å gripe ham, har han kidnappet sønnen til Fabian Risk (en mutt og asosial tenåring som tilbringer all fritid på gutterommet og som har påført faren tonnevis med dårlig samvittighet). Det tar flere dager før Fabian i det hele tatt oppdager hva som har skjedd med sønnen. Da marerittet går opp for ham, blir selvbebreidelsene enda heftigere. Nå har morderen virkelig taket på ham. Lystrer han ikke, er det over og ut med sønnen.

Da alle gjenlevende fra klassen samles i arresten for å bli beskyttet, er morderen en av dem. Hans plan er å gjøre ende på dem alle i løpet av den første natten. Til det har han klart å smugle med seg en giftsprøyte. Han lykkes delvis, men så slår Fabian Risk til og setter morderen ut av spill. Til alt hell blir også sønnen hans funnet i aller siste liten, innesperret i en gammel bakerovn i kjelleren i det nye huset deres.

Egentlig er det langt mer som skjer i boka enn det som kommer fram her. Mengden av dramatikk og oppfinnsomhet sprenger enhver troverdighet. Leseren kan ikke annet enn å se på dette som en ellevill eventyrfortelling.

Her har det regnet og tordnet av og på i ca to uker og jeg elsker det. Synes det er avslappende. Jeg håper at høsten kommer så fort som mulig for det er min favorittårstid. Jeg liker regn, kulde, vind og mørketiden. Synes høsten har mer atmosfære og er mer stemningsfull. Sommeren har jeg ikke noe til overs for.

I går ble jeg ferdig med I Am Number Four av Pittacus Lore, og rett etterpå begynte jeg på Stille som i graven av Mary Higgins Clark. Natt til i dag leste jeg ut Huset ved innsjøen av Kate Morton, og siden jeg nesten aldri sover begynte jeg etterpå med boka Fergen av Mats Strandberg. Jeg skal også fremdeles lese The Gunslinger, første bok i The Dark Tower serien av Stephen King.

Rekker vel ikke flere bøker i helga, men man vet vel aldri.

Kjempebra ny roman fra Kate Morton!

Året er 2008, og trebarnsmoren Alice er på treningssenteret. Alice og ektemannen, Nick, er på randen av skilsmisse.
I steptimen faller Alice og slår hodet kraftig i parketten. Da hun våkner, tror hun året er 1998, og at hun er gravid med sitt første barn...
Det blir en forvirrende tid for både Alice og hennes familie og omgangskrets. Hun husker hverken barna eller venninnene, og Nick vil nesten ikke snakke med henne.
Litt etter litt går det opp for Alice at hun har blitt et helt annet menneske på de siste ti årene, og ikke akkurat til det bedre. Kan hukommelsestapet være en øyeåpner?

Lettlest bok som får tankene på gli!

Hvem har lyst til å tre inn i et univers der unge jenter holdes fanget og blir torturert til døde alt mens det hele filmes av brutale, grådige folk i den hensikt å håve inn mest mulig penger? Hvis du svarer nei på dette spørsmålet, bør du holde deg langt unna denne boka.

I forgrunnen står en familie med tre døtre, Julia, Lydia og Claire. Så skjer det plutselig at Julia forsvinner sporløst. Etterforskningen står i stampe. Politiet later ikke til å gjøre nok til tross for farens stadige pågang og mas.

Tjue år går. Faren som har vært aller mest plget etter datterens forsvinning. Har tatt livet av seg. Den mellomste datteren, Lydia, har vært langt inne i et narkotikahelvete, men er nå i ferd med å komme på rett fot igjen. Hun har for lengst brudt all kontakt med lillesøsteren,Claire, og med moren. I mellomtida har hun fått en datter som allerede er blitt 16 år, og hun har en kjæreste, Rick. Claire har giftet seg med Paul, en mann som ansees som høyst pålitelig og ekstremt ryddig. Men en dag skjer det at Paul og Claire blir overfalt på gaten av en maskert mann. Han robber dem og stikker en kniv inn i Paul som straks dør av skadene.

Samtig som Paul begraves, er det innbrudd i huset. Claire åpner Pauls datamaskin og finner der en masse hardporno, systematisk ordnet i nummererte filer. Inne i garasjen deres finner hun enda mer, bla. Filmer som viser kvinner som blir torturert og drept av en maskert mann. For tida er media fulle av stoff om en ny ungjente som er forsvunnet. En jente fra filmen likner svært på den forsvunne jenta.

I desperasjon over det hun har funnet kontakter Claire endelig søsteren Lydia. Hun har en gang påstått at Paul forsøkte å voldta henne. Den gangen avviste Claire fullstendig søsterens påstand, men nå føles tingene annerledes. Leting etter spor fra Pauls fortid bringer dem til Pauls barndomshjem. Her finner de rommet med alle torturredskapene der drapene av jentene må ha blitt innspilt. Plutselig dukker også den ”døde” Paul opp, lys levende. Han forteller at overfallet og drapet på han bare var fingert. Nå tar han med Lydia som fange og krever at Claire utleverer til ham en minnepinne. Hvis ikke, må søsteren, som nå er bastet og bundet, bøte med livet. Claire står nå i stadig telefonkontakt med Paul og får høre hvordan Lydias tilstand blir verre og verre. Minnepinnen so Paul er så interessert i, har Claire allerede gitt videre til Pauls arkitektkompanjong, Adam. Hos politiet får Claire høre at Adam har politianmeldt Paul for å ha begått et større underslag. Hvorfor? Paul som allerede var så styrtrik, hadde da ikke behov for å underslå penger? Og Adam selv, visste han hva Paul drev med? Det er opplagt at Paul gar medhjelpere. Men hvem? Er noen i politiet medsvorne? Svaret på noen av disse spørsmålene blir avklart da Claire endelig får tilbake minnepinnen fra en Adam som har vært helt uvitende om kompanjongens sanne natur. Her ligger en enorm kundeliste lagret, og både folk i politiet og en kjent kongressmann er blant de involverte.

Claire har lenge lurt på hvem den maskerte mannen som på filmene torturerer og dreper kvinnene, kan være. Det lille hun ser av ham likner ikke på Paul. Men så kommer hun over noen uretusjerte opptak og blir likevel overbevist om at dette motbydelige monsteret virkelig er mannen hennes. Mange av filmene er fra langt tilbake i tiden, den gang Paul bare var en guttunge. Den gangen var det faren hans som drev geskjeften. Et av opptakene viser Julias død.

Paul har nå installert seg i barndomshjemmet sammen med Lydia som han er nær ved å drepe. Claire dukker opp. Selv om hun er bevæpnet med en revolver, er det neppe nok til å overmanne Paul. En brann må til, tenker Claire. Dette er det eneste Paul later til å være redd for. Hun får tak i bensin som hun skvetter rundt i huset, Planen er å skremme Paul ut, skyte ham og deretter ta seg inn og befri søsteren. Til slutt lykkes hun, men det må mange kuler til før ektemannen endelig ånder ut.

At jeg i det hele tatt tok fatt på denne boka, var en stor misforståelse. Jeg råder andre til ikke å gjøre det samme. Til tross for den grusomme handlingen, er det ellers lite dramatikk i boka. Side opp og side ned er fylt med trege dialoger og indre monologer.

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år. Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet.

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Fantastisk spennende krim, les den!!

Gjør det, gjør det:) Tror ikke du vile angre:)

Har du lest De dødes tjern og Døde menn går i land av ham? Det burde du:) De har krypende uhygge blandet med humor, spesielt De dødes tjern:) Noen liker den ikke for den kan være litt for humoristisk, men jeg synes ikke det gjør noe. Selv har jeg hatt den som påskebok helt fra jeg gikk på ungdomsskolen:)

Familiebok om døden

Hvordan skal man forklare døden?

Lojale dyr
Elefanter er bare noen av mange fine dyr, og de er svært kjente for å være lojale. Så et dyreprogram en gang om en babyelefant som hadde satt seg fast i en gjørmete elv. Flokken rundt den ante at noe var galt. De tok saken og med litt team work klarte de å få babyelefanten opp. Det sier mye om hvor lojale og hengivne elefanter er.

Plottet
Elefanten Ella har sin far Fatha og mor Amma, og moren hennes venter ett barn til. I jungelen kan det oppstå farer når som helst, og da faren hennes forlater dem for å undersøke et problem, setter det både Ella og Amma på prøve. For hva gjør man hvis et familiemedlem ikke kommer tilbake?

Å miste noen er hardt, både for mennesker og dyr
Det å miste noen kjær er vanskelig å takle og sorgprosess er noe man bearbeider på hver vår måte, men hvordan skal man forklare det til noen som er for unge til å forstå? Akkurat det har jeg ingen svar på for har ingen barn selv. Den modige lille elefanten er et eksempel på hvordan man kan forklare det på en fin måte og hvordan man kan komme seg gjennom sorgen på sammen. Denne boka er kanskje ikke for alle, for som sagt så har alle forskjellige måter å sørge på, og noen sorger varer lenger enn andre. Det er ingen som har fasit på hvordan man skal håndtere vonde situasjoner. Som voksen ga ikke denne boka meg noe særlig annet enn at den var noe vemodig. Det er umulig å ikke synes synd på elefanten Ella. Boka i seg selv hjalp meg på ingen måte. Alle har vi mistet noen vi har vært glade i og selv om det er lenge siden jeg mistet noen kjær, så vil det jo alltid være et savn samme hvor mange år som går. Det er jo en kjent sak at også dyr har følelser og har sett flere videoer der dyr sørger over sine venner som har mistet livet og de vokter sin døde venn og sørger lenge etterpå. De som sier at dyr ikke har følelser, har ikke peiling.

Hvis jeg hadde nylig mistet noen så ville jeg nok ha valgt hardere lesestoff som ville ha gitt meg mer perspektiv angående det å miste noen og komme meg over det. Jeg ville vel ha valgt en bok som var mer rett på sak, om dere skjønner, istedet for å lese en bok som går rundt grøten i eventyrform. Men for småbarnsfamilier som skal lære barn om hvordan det å miste noen man er glad i og hvordan håndtere triste situasjoner generelt, vil denne boka være mer nyttig.

Forskjellige måter å reagere på
For noen vil ikke en eneste bok hjelpe noen angående sorg, for som tidligere nevnt, har vi alle våre måter å sørge på. Noen vil tilbringe tid for seg selv. Andre vil være opptatt med noe og begynner på livet igjen så fort som mulig. Dette er muligens vanskelig for barn å forstå for de forstår ikke hvor konkret døden er og skjønner ikke hvorfor noen aldri kommer tilbake. Derfor kan denne boka være et fint eksempel på denne problemstillingen, at småbarnsfamilier kan drøfte dette gjennom en bok hvis det er ønskelig. Dette er også en bok som kan brukes i skolesammenheng. På slutten av boken er det med en liste til tips til den som leser boka om hvordan de skal forholde seg til dette temaet sammen med barn, og det er også med eksempler til hvordan man kan drøfte sammen om boka. Det er også med tegneforslag hvis man ønsker å bearbeide sorg med kreativitet.

Dette er kanskje årets korteste anmeldelse for min del og det har ikke noe med at boka er på kun 39 sider. Det er mye og mangt man kan si om sorg og døden, men det blir feil å holde en lang avhandling om det i en bokanmeldelse. En bok hjelper nødvendigvis ikke når man er gjennom en sorgprosess, det er opp til hver enkelt hvordan man takler tunge perioder. Gjør det som føles rett for deg. Det er det viktigste.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Flott historie- fortelling fra 1800-tallets Norge!

Tom Lotherington (f. 1950) er en norsk forfatter og oversetter. Han har utgitt flere romaner, diktsamlinger og gjendiktninger.

Sentralt i "Et dikt om Elise" står dikteren Henrik Wergeland (f. 1808 d. 1845) og Elise Wolff (f. 1803 d. 1868). Elise var en av i alt fire unge piker Henrik Wergeland forelsket seg heftig i, men som alle avviste hans tilnærmelser. Dette dannet grunnlag for det som har blitt kalt Stelladiktningen.

"Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte "Stella" (som betyr "stjerne"). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, "Sonnate til Hulda" eller "Flodens Sang til Stjernen!. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen "Digte. Første Ring (1829)." (Sitat fra Wikipedias artikkel om Henrik Wergeland.)

Hver gang Wergeland forelsket seg på nytt, kalte han rett og slett den nye kvinnen i sitt liv for Stella, og dermed handlet alle diktene om den han til enhver tid hadde kjær. At ingen ville ha ham, skyldtes blant annet en usedvanlig klossethet både på dansegulvet og ellers i det sosiale livet på den tiden, et intenst vesen tett opp til det sykelige og som innebar at han aldri tok et nei for et nei, men fortsatte å beile, grenseløs og plagsom ... For han var jo sannelig av fin nok byrd ... Gift ble han også til slutt, i en alder av over 30, men han ble ikke gammel. Selv om han var utdannet teolog, fikk han aldri noe prestegjeld, men endte opp som landets første riksarkivar i det kalde og trekkfulle Akershus festning. Kanskje var det forholdene der som førte til at han døde så ung, før han rakk å fylle 40 år?

Som nevnt er det Elise Wolff som står sentralt i boka, men underveis får vi også høre om mange av datidens kvinner. Som den ulykkelige kjærligheten mellom Camilla Wergeland og dikteren Welhaven, som var i konstant konflikt med hennes bror Henrik. For ikke å glemme alle de unge pikene i det som må kunne sies å ha vært det øvre borgerskapet i Kristiania, der man ikke giftet seg under sin stand - selv om det ikke fantes noen interessante beilere over hodet. Nei, da var det bedre å fortsette sitt liv som ugift jomfru, fratatt muligheten for et familieliv. Og Elise Wolff selv, vakker som få, og enebarn og enearving til Blindern gård, skulle selv gå en slik skjebne i møte fordi hun gjorde noe så uhørt som å bryte en forlovelse. Ingen skjønte hva som kunne være galt med mannen hun avviste på denne måten. Selv fant hun ham antakelig for kjedelig. Dette førte i alle fall til at frierne ikke lenger sto i kø - selv om hun både var vakker, klok og et godt parti. Senere giftet hun seg i en alder av 48 år med en 24 år yngre mann, "møkkasprederen" på gården. Ja, dette kalte man gårdsbestyreren, fordi han reiste rundt på gårdene og kjøpte opp møkk som for agronomen Hartvig Stangebye var ensbetydende med gjødsel og god næring for avlingene på Blindern gård. Dette førte til at det gode selskap stengte henne fullstendig ute. Det ble en skandale man aldri kom over i de finere kretser i Kristiana.

"Den ene kretsen i Kristiana som var fin nok til å omgås, lukket seg for henne. Det bør ikke overraske noen. Barn av Collettslekten, for eksempel, som utgjør et dynasti av godseiere, industriherrer, tømmerbaroner og embetsmenn på høyeste nivå, måtte ofte oppgi letingen etter et verdig parti utenom egne rekker. De giftet seg innbyrdes, fetter med kusine, med det sørgelige resultat at deres avkom gjerne bukket under i uforståelig ung alder. Dette var tross alt å foretrekke fremfor å menge seg med almuen. Som man vil forstå, var Elise Wolff av en annen mening." (side 128-129)

Hartvig Stangebye, Elise Wolffs unge ektemann, var både flink og arbeidssom. Men noen bokens mann ble han aldri. Elise hadde som mål å lære ham den dannelse som falt overklassen så naturlig, men det ble aldri nødvendig. Hva skulle han med dannelse når det gode selskap verken ønsket ham eller henne velkommen lenger? Det var såpass ubehagelig å bo i nærheten av Kristiania at de valgte å flytte til Fossnes, der hans slekt kom fra.

Et stykke ut i boka er det Hartvig selv som fører ordet. Han er bokas jeg-person, og han forteller om tiden før, under og etter ekteskapet med Elise. Dersom det ikke hadde vært for at han kom over en svær bunke med brev fra Henrik Wergeland, hadde nok ingen den dag i dag visst hvem Elise Wolff var. Men gjennom dette svermeriet gjorde han henne faktisk udødelig - så pass at det skrives bøker om affæren, som forresten aldri var noen affære men bare et håpløst svermeri fra en senere berømt dikter. Hartvigs del av fortellingen fortsetter inntil han dør. "Det svartnet for meg, jeg falt der jeg sto, og siden har jeg vært død." (side 208) I epilogen overtar forfatteren selv, og han tar seg for ordens skyld av kildene og avstemmer historien som vi har fått høre opp mot disse.

Det er et spennende innblikk i datidens liv vi får innblikk i. En tid hvor det ble ansett en smule vulgært at kvinnene selv skulle få velge sine livsledsagere, og hvor ekteskap først og fremst var allianser som skulle sikre slektens videre gang og ikke var noe som handlet om kjærlighet. Alt er så elegant og morsomt fortalt, basert som det er på noen ytterst få historiske kilder. Vi ser det for oss, snobbetheten og fornemheten som de øvre samfunnsklassene hadde monopol på, og som gjorde det så uhørt å nedlate seg til å ha noe som helst med almuen å gjøre. Og vi ser for oss Hartvigs slektninger hvis skjebne åpenbart har vært å gifte seg med eldre, rike enker ... Selv bød de på sin ungdom, mens enkene bød på sin rikdom ...

"Et dikt om Else" er en sjelden perle, som det er på høy tid at flere får øynene opp for! Ikke bare er det interessant å få innblikk i Kristianias liv og levned, særlig gjennom kvinneskikkelser som vanligvis ikke er viet noen plass i historiebøkene, men det er også fornøyelig å få et annet og mer realistisk (?) bilde av Henrik Wergeland, som etter sin død er blitt opphøyet fordi han lykkes så godt i en del viktige kampsaker, som dette med 17. mai og jødeparagrafen. Selv minnes jeg hans dikt som et mareritt fra videregående skole. Komplett umulig å trenge gjennom og langt mindre å forstå ... Da var Welhavens dikt å foretrekke. Der rimte i det minste diktene.

Denne boka er virkelig et funn for alle som er interessert i litt 1800-talls Norgeshistorie!

Havboka/Skrova - eller hvordan å befinne seg midt i ei bok. En kombinasjon av bokomtale og reiseskildring. Les mer på bloggen min.