Spøkelser fra fortiden ...
Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.
Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?
Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.
Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.
Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.
Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.
Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.
Fra min blogg: I Bokhylla
Bjørn Bakken som svar til krimskrams :
14:23, 5. juni 2019 Diskusjon: krimskrams om En sang for druknede sjeler av Bernard Minier av Bernard Minier
I den lille byen, Kiewarra, har det ikke regnet på to år. Hele samfunnet lider, og da en familie blir funnet skutt og drept, topper det seg. Alt tyder på at familiefaren, Luke Hadler, drepte sin kone og sønn, før han tok sitt eget liv. Datteren på atten måneder ble spart.
Til begravelsen kommer Aaron Falk, Lukes bestevenn fra barndommen. Han flyttet til Melbourne med faren for flere år siden, og har ikke vært tilbake i hjembyen siden. Kun et døgn skal han tilbringe i Kiewarra, men skjebnen vil det annerledes. Falk er politi, og Lukes foreldre bønnfaller ham om å se på den tragiske saken. Sammen med stedets politibetjent, undersøker han mordene, men ikke alle i den lille byen liker at Falk er tilbake for å snuse. Gamle hemmeligheter kommer opp i dagen, og det blir farlig å være Aaron Falk.
Veldig fengende krim som de fleste kan like.
Sophia, pappa og farmor tilbringer sommeren på hytta, som ligger på en øy i den finske skjærgården. Fortellingen handler om forholdet mellom den unge jenta, og den gamle damen. De lærer av hverandre, og deler erfaringer mens de utforsker øya.
Koselig og varm bok med underfundige historier om det som skjer på øya.
Hadde nok for store forhåpninger til denne mtp boken han fikk Pulitzerprisen for. Dette er debuten, og den var bare rar og håpløs. Ble ikke engasjert på noen måte. Det hele var diffust og uforståelig.
Når man må ta saken i egne hender ...
En tøff jente gjør alt for å finne søsterens morder
Sadie er ikke som andre jenter, men hun lar seg ikke pirke på av den grunn. Andre synes at hun er rar fordi hun stammer. Hvis noen reagerer på det, har hun heldigvis noen spydige kommentarer på lur. Hun er også en overbeskyttende jente, spesielt overfor lillesøsteren Mattie. Sadie har vært som en mor for henne. Hun føler seg forpliktet til å ta seg av lillesøsteren sin siden moren deres er mer opptatt av narkotika og menn, og det blir ikke lettere når hun så stikker av. Tilværelsen deres blir snudd opp ned når Mattie blir funnet drept, og Sadie gjør hva som helst for å finne den skyldige, og hun har en mistenkt. Hun kjøper en bil og legger ut på jakt etter denne mannen, som en gang var en av morens kjærester ... Samtidig lages det en podkast siden Sadie er sporløst forsvunnet. Mannen som leder denne podkasten har gitt den tittelen; Jentene. West McCray, som er mannen bak denne mysteriepodkasten, intervjuer de som har kjent eller har snakket med Sadie. Kommer han til å finne henne, eller vil dette bli et uløst mysterium?
Dette har vært inntil nå en ukjent bok, og tror det er en krimbok som er mest beregnet for ungdom, men den kan også fint leses for voksne. Skrivestilen og persongalleriet er spesielt, og boka skifter fra Sadies perspektiv mens hun er på jakt etter denne mannen, og denne podkasten. Podkasten blir beskrevet som en podkastepisode. Det er gjort på en oversiktelig og fin måte, men siden jeg ikke har hørt på podkast før, og aldri har hatt interesse av det, så likte jeg å lese fra Sadies perspektiv bedre. Det var mer naturlig og hun er en morsom og tøff jente og lese om. Så dette med podkastformatet ødela litt for min del, selv om det er en artig tanke å flette inn den type format i bøker også, for å gjøre det hele mer virkelig. Men syntes det ødela noe av flyten i det.
Blandede inntrykk
Etter noen undersøkelser, legger man merke til at denne boka har fått noen blandede tilbakemeldinger, noe som er forståelig. Jeg skjønner hvorfor noen elsker denne boka og hvorfor noen føler seg mer lunken. Jeg tror mye av det har med slutten å gjøre. Jeg kan ikke si så mye om slutten, for jeg vil selvfølgelig ikke røpe noe, men slutten er både fiffig og får en til å gruble lenge etterpå. Noen blir frustrert av det, mens andre elsker den type avslutning. Her må jeg si at jeg liker slutten bedre enn handlingen for den er gjort på en litt utspekulert måte, og jeg lover å ikke gå mer inn på det. Men som sagt, det er en slutt som får deg til å gruble og det er en av de bedre avslutningene jeg har lest i det siste.
Selv om slutten er god og tankevekkende, betyr det ikke at resten av boka er like god. Jeg liker som sagt slutten og hovedpersonen Sadie, men ble ikke altfor glad i skrivestilen eller oppsettet. Aner ikke hva som skurret med det, men ble bare ikke fortrolig med det. Hadde nok hatt sansen for boka hvis språket hadde vært mer rølpete og inneholdt mer sleng i seg. Det hadde vært morsomt, og ekte. For det er nettopp slik jeg ser for meg persongalleriet. Mennesker fra harde strøk som gjør sitt beste for å få verden til å gå rundt. Mennesker med tæl i, spesielt Sadie. Det hadde gjort større inntrykk hvis replikkene hennes ble skrevet med dialekt. Man blir glad i Sadie og poenget bak konseptet, men ble ikke helt bergtatt av utførelsen, dessverre. Heldigvis ble ikke denne boka bare skrevet som ren podkast. Det ville ha vært for spesielt. Falt desssverre ikke pladask for selve boka, men fikk sansen for denne Sadie. Hun var en interessant person å lese om. Det var dessverre det med podkastgreiene som ødela litt for meg. Ikke alle er helt med i tiden ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er desember. Arthur skal feire julen hos moren, Sophia, som bor i et slags gods i Cornwall. En jente, som for tiden kalles Charlotte, blir med ham. Grunnet uforutsette hendelser, kommer også morens søster, Iris, som ikke har snakket med Sophia på flere tiår. Huset har et titalls soverom, men får alle plass?
Jeg vil si at den er småsær, underfundig og merkelig. Ikke så lett å få tak i det hele. Gikk over hodet på meg, dessverre.
Mary Kirk er på sommerleir i Virginia. Året er 1911. I løpet av oppholdet får hun en venninne for livet - Wallis Warfield. Hun ble senere verdenskjent som Wallis SImpson.
Gjennom tiår av sine liv, har de to kvinnene kontakt via brev og private besøk. Wallis er en krevende venninne, men Mary elsker henne som en søster.
Problemene i vennskapet oppstår da Wallis begynner å vanke i den britiske tronarvingens krets. Forholdet til prinsen utvikler seg, og et utilgivelig svik setter en brå stopper for det lange vennskapet.
I august 1997, er Rachel og Alex på helgetur i Paris. De havner i tunnelen hvor Dianas bil er totalvrak. Alex går bort til vraket for å se om han kan hjelpe til, men som vi vet, var det nytteløst.
Alex lager en dokumentar om hendelsen, og Rachel finner ut at Diana var på besøk i Wallis Simpsons hjem samme dag.
Denne var en pine å lese, men i og med at det er neste lesesirkelbok, var det bare å holde ut. En fryktelig faktafeil ca. 80 sider ut i boken, fikk piffen til å gå ut av ballongen. Etter det begynte jeg bare å lete etter feil, og det var en god del ulogiske ting som dukket opp. I tillegg var språket platt og meget svulstig. Idéen er god, men gjennomføringen holder ikke. Det var til en viss grad interessant å lese om Wallis og Mary, men historien fra 1997 er ikke verdt å bruke tid på. Vet at mange har likt denne, men jeg kommer ikke til å kunne anbefale den, dessverre.
Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.
Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?
Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?
Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.
Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.
Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Høsten 1966 starter Ingrid på Lundavang folkehøgskole. Hun blir blant annet kjent med Anki, Brita og Miriam, og de lover hverandre at de skal holde kontakten etter at skoleåret er omme.
Årene går, og Ingrid får både mann og barn, men kontakten med venninnene har hun mistet. Nå har hun også mistet mannen, Arvid. Som enke føler hun seg håpløs, og må støtte seg på døtrene til det meste.
Så en dag ringer telefonen, og en stemme fra fortiden er på tråden. Vil Ingrid bli med på en reunion med de gamle venninnene? Det hele kommer så brått på, og Ingrid vil helst avlyse, men kommer aldri så langt, før fortiden innhenter henne med alle minnene om det skjebnesvangre folkehøgskoleåret.
Prologen lovet bra, og det er en koselig bok, men noe uforløst mot slutten synes jeg.
Lisbeth Kingsrud Kvisten som svar til Marte :
08:28, 21. mai 2019 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om Alt jeg ikke sa av Celeste Ng av Celeste Ng
Denne boka er mitt første møte med forfatteren. Kommer garantert til å lese mer av henne!
Sist sett
