Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Amsterdams kommuneledelse kan bli først med konsentrasjonsleirer
i det engang frie vesten.

Utvisning til containerslum

Vi var ikke engang vant til at straffesaker kunne håndteres
av partipolitikken, nu for sikkerhets skyld av kommunen - -

men kommunen ('fellesskapet') ønsker seg hurtigslående innsatsstyrker
som kontant og uten frykt kan gjøre mistenkte hjemløse

i tilfelle det mistenkes at 'hatefull holdning mot persongruppe'
eller lignende, kan ha utløst ufine gjerninger -

så motivet kanskje ikke bare er simpelt vinningsbegjær, pøblete
rakkerskap eller eksistensfilosofisk reaksjon på opplevd
autentitetskrise:

sådan enkel hverdagskrim eller rakkerskap må fortsatt vente på
den alminnelige sedate rettsordning, under demokratiske tradisjoner
og slikt avlegs maktløst tull..
blir aldri tidsriktig revvolusjon og polpot av slikt?

Du hadde vel neppe ventet helt unison dekning i stormedia
av litt revolusjonskommune i et lite land utved havet..

men her er det nå i flere kilder med viss bakgrunn i kommunardbevåkning.

-- the Telegraph --

-- welt.de --

Også i Norge siden 1950-tallet, har det vært vanlig uskikk å kjøre fram
rettsjordskred i kommunene - når 'man' fant 'ønskelig' å innføre
tvilsomme maktgrep som man fryktet at et våkent Storting kunne ha
sagt bråstopp veto for. Kommuner liker å rå seg sjæl!

litt utvalgt auto-oversatt:

"de utkastede må bo i containere"

the punishment is 'a new home' on the outskirts of the city.
And Tahira Limon, active in the office of the mayor of Amsterdam,
Eberhard van der Laan, makes it clear:
"They can not go back to their old dwelling."
Whether rented or bought does not matter.

Eberhard van der Laan is not a right-wing populist, but a social democrat,
and his party could not 'block' the plan alone.
Liberals, the Greens and the Left also voted, there was no great debate
about it.

_

It is not a condition for the relocation that the alleged tyrants were previously judicially condemned.
It is enough if van der Laan and his colleagues are of the opinion
that someone needs a mental pause.
An administrative clause makes it possible.

In Amsterdam, the mayor is responsible for the public order, he can decide
himself who is taken away and who is not.
How the politicians want to make sure that someone is not wrongfully blamed
is still to be clarified.

Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

"Og når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til Meg."

(Joh 8:36 ; 12:32)

og "finsk fjernsynsteater" ble vitterlig, under NRK's innsats
som drug pusher, lenge kjent som et mektig 'psyko-depressivum' -

flittig dosert ut både i parodi-form samt i original formula.

Et nettsøk på termen kan være instruktivt -
Produktgruppen stoppet fort symptomer som livsmot og humør.

midlet ble nok skrevet ut av denne doktoren her:

(samt fornærmede parts forklaring:)

Hvor viktig er det for oss
å søke søskenlig samhørighet

i at Buddha mislyktes så ynkelig
med å nå fram og opplyse verden
med sin visjon ?

0 0 0

tal nå frimodig ut
trøsterikt budskap
mens sånt er tillatt

Den boka ser spennende ut og denne gangen vil jeg også være med på felleslesingen..

og hva er det han tror kan skje?

'universelt akseptert' - i hele universet?

ja, hvordan skal vi få parlamentert igjennom at våre 'humane rettigheter'
tvungent må aksepteres av det Høye Inter-Galaksiale Råd --

når sapiens-arten står under tiltale for å ha forsømt, forrådt sine
plikter til kyndig forvaltning av klodens fred og almene orden.

Kakerlakkene skuer det samme problemet når du vil gasse dem ut av kjøkkenet,
for hadde de da ikke vedtatt og klubbet sine insekt-eriske verdig-
og rettigheter?

eller må vi finne ut hva rettsmyndighet er fundamentert på, hvem skal ha
utstedt og garantert prinsippene bak våre selvinnsatte ferdigklubbede
emosjoner..

vitner sapiens-artens gjerninger mot den selv,
er vi bare en art veltalende skadedyr -
som galaksehopen i helhet ser det tryggest å useremonielt utrydde?

..så bør vi vel snart forfatte den der overbevisende rettsbelæringen,
som setter våre sjølbestemte rettigheter på sin rette plass
..midt i universets prydgate :-/

'den nordiske velferdsstaten' møter en artig oppgave der?

Problemet består også innen vår helt lokale klode :
gjør fraksjonene her stort annet enn å krenke hverandres
og andre skapningers rettigheter?

handlingsplan må til.

Videre spørs det om en må helt til Romania for å oppleve
politi og myndigheter som nesten ikke virker,
eller virker i revers.

'Could never happen here'-fraksjoner på norsk jord
kunne gjerne gi akt på visse signaler som er gitt
fra temmelig offisielt hold

( her )

og til og med i skjønn(krim)litteratur med litt fagaktuelt preg

Albert Camus, an existentialist novelist, offers three responses
to the absurdity of human life.
First, one can commit suicide.

As he puts it, “There is only one really serious philosophical question,
and that is suicide”.

The second option, reflected by his character Rieux in The Plague,
is to fight for humanity as best one can
even though there is no conviction that ultimate success is ever attainable.

The third, adopted by the title character of his play Caligula,
is to take whatever benefits are available for oneself,
since the absurdity of life will triumph in the end.

Woody Allen’s movie Crimes and Misdemeanors reflects an existentialist form
of atheism.
In that movie, an ophthalmologist is involved in an extramarital affair
and wants to end it, but his mistress threatens him with exposure
if he tries to end the affair.
Soon he contacts his mobster brother and has her murdered.

He is at first stricken with shame and talks to his rabbi about confessing,
but in the end he concludes that God is a luxury he can’t afford
and stops feeling guilty.
From an atheistic perspective there is no advantage to doing the right thing
and confessing, over leaving the crime under the rug.

( notert på veggen herfra, etter filosofi-systematiker Victor Reppert )

Siterte artikkel tar for seg å gi systematisk overblikk over
de ulike mulige utgaver av et ateistisk grunnsyn.

Nifst interessant.

Rutine å tukte barn til ikke å våge, ikke makte å stille spørsmål,
knapt engang som mental prosess.

Må vi ikke der ha møtt et av klodens mest undertrykkende, demoniske
diktaturer?

Eller har vi merket at dette biter også på voksne, i et land der
omfattende tankefrihet ble regnet for å gjelde?

Hvor 'kontroversielt' sklir over til å bety upassende, noe vi vet
at det blir juling for bare å nevne.. 'kollektivt fordømt'.

Ordet pleide bety, nesten tvertimot: 'diskutabelt'.
Nøytralt og skvært notert som omstridt, i et åndsklima der det var
helt hverdagslig å debattere og sette ting under granskende lys.

Kom det kollektive Jante med ny forordning, disiplinærstraff?
"Redd for hets", om en skulle fornærme de skjøre harmonifølelser..

"Kan aldri skje her"? Lesere av Bokelskere værer jebusitter...
våge å mene feil, om så bare om en ferdigstemplet bok ?

Men André Bjerke hedret sin heltinne Kjerringa mot strømmen:
"Det beste i oss er i slekt med henne".

Skjer et symptomatisk skifte i sosial-reguleringsmodell ?

Nærmere pedagurkisk undersøkelse ble innledet Her>