SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.
Artig forslag, en mann [ eh, - et troll? ] av heder.
Skjønt Tovemamma legger ikke skjul på at han kan ha
sine perioder med lengsel etter stormen og havet.
Iblant kan han nesten ikke tøyle seg for å dra på
rangel med hattifnattene ?
Visst, jeg støtter rimeligvis en noe mer systematisk
emnedisiplin egentlig, selv om folk har pleid å praktisere
lykkelig spontanitet for det meste.
Veldig fint at du støtter bruk av relevante innlegg iblant,
opprett gjerne en riktig og emnesystematisk tråd!
Så sildrer nok nyanseringene inn.
"Bare underholdning" igjen?
hvem holder i mega media som sitt automatvåpen?
Hva med Hitchcock selv, har han utdypt denne småkjappheten,
gitt noe forstandig uttrykk for etiske grenser tross alt?..
i kunsten, i media?
Kan hende en viss høflighet i alle fall å begrense mordet til
hjemmet, unngå slik tilsøling av gatene ...
ærbødigst
Merkelig med gjensyn av et så gammelt innlegg. Fem år? Jeg var en ganske annen fyr. Men kanskje jeg ikke mener så veldig forskjellig nå som det jeg skrev her. Usympatiske mødre ja, de er også vidt omkring. Det første som slår meg her og nå er The Sopranos.
Redigert: Apropos dette. Sons and Lovers. Jeg skrev min master om denne romanen. Noe av det jeg satt av en del plass til var å tilbakevise resepsjonen syn på moren og faren i romanen. Faren blir ofte tolket usympatisk og moren som en slags engel, men det er jammen helt høl i hue'. Moren her er noe nær et monster. Heldigvis er romanen kompleks nok (god nok) til at de begge er skrevet som hele mennesker, altså ikke typer*, og å kalle den ene for monster er egentlig bare et oppildnet slump fra min side.
(NRK)
They are at it again: Skyting mot et ytringsfrihetsmøte
på kulturhuset "Krudttønden" i København idag, der bl.a.
karikaturtegner Lars Vilks befant seg.
Politi regner med at dette er en oppfølging av attentatet
mot Charlie i Paris den 7. januar -- Vilks er kjent for enkelte
tegninger som skal kunne oppfattes som krenkende mot et
sterkt markedsført, religionslignende verdensprogram.
De gamle pleide advare mot pandemonium løs i gatene, og
mente det kunne tyde på utrygge tider..
Føler meg mer fri og ledig om dagen, halvt tilfreds, er mer til nytte på kontoret, mulighet til å snakke med mennesker. - Nå store smerter i knærne.
Hobbyforfatter og flykonstruktør Nevil Shute Norway var en allsidig
og gjennomtenkt 'kjekk herre' indeed, slik de neppe lages lenger..
En hadde sans for Nevil Shutes selvbio, "Slide rule" - regneredskapet
som gjaldt som adgangstegn for flyingeniører på "høyt nivå"..
han brukte helst en heliksviklet utgave med flere meters skalalengde
for høy nok nøyaktighet.
"An Old Captivity"
har vel vært fungerende glemmebok noen år, men funnet omtalt på 'Shutist'-
foreningens web:
http://www.nevilshute.org/
"Nevil Shute's style will probably not please the modern reader much,
and that is unfortunate. His love of detail
and the pains he goes to make sure of what he is stating are characteristics
that I enjoy in his texts. Sometimes, he goes to an almost ridiculous extent
to flesh out the reality of his background, when it probably would not be missed.
Yet just as he does this, you can see him entering a truly fictional world
in which, whoops, his characters suddenly do resemble real people
and his narrative suddenly comes to life."
bokomtale her
og siden emnet er åpnet:
"På denne måten unngjekk vi ein ekstra valomgang."
.. eller ekstra kvalomgang, med Moby Disk Melville?
..kunsten å bruke sunn fornuft og skjønn: Det virker som HEF
ikke nyanserer her. Valget står liksom mellom den strenge
vitenskap og det glade vanvidd. Man stiller opp et skarpt
kvalitativt skille mellom tro og viten: en tilfeldig fideisme
synes være eneste alternativ til den vitenskapelig avgrensede,
antatt eksakte erkjennelsen.
På den annen side er man også redd for å stille de strengeste
kravene til erkjennelse og viten. Hvis man her stiller for
strenge krav, vil skeptisismen melde seg. Denne tar man
imidlertid avstand fra, fordi man er redd for at all verdens
overtro skal vokse i ly av den.
Troen som man altså tolker fideistisk, blir oppfattet som ens-
betydende med overtro. Dermed ser vi den engstelige frykten
for, og flukten fra troens område.
Erkjennelsesteoretisk får altså HEF en meget uklar og vaklende
profil.
(kap.II under 'Erkjennelsens grenser')
For å rydde plass for en mer menneskevennlig verden,
må man bare rydde unna en god del mennesker først.
(monopolitiker)
En skapning som er kommet litt i utkanten
av sinnets harmoni ?
Q: What is the most important rule in chemistry?
A: Never lick the spoon!
If you are not part of the solution,
you may be part of the precipitate.
Om du ikke inngår i løsningen, er du
sannsynligvis med i bunnfallet
( kynisk prosesskjemiker )
Jeg velger meg Dr. Zhivago av Boris Pasternak, han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1958. Kan ikke huske jeg har sett filmen med Omar Sharif heller, i så fall er det år og dag siden.
Nei, nei; eg anklagar.
Eg anklagar samansverjinga
mellom desse aude kontora
som ikkje kringkastar dødens smerte,
som viskar ut skogens lover,
og eg byr meg sjølv fram som føde for dei samanstua kyrne
når brøla deira fyller dalen
der Hudsonelva rusar seg på olje.
Som Raskolnikovs øksedrap er moderne intellektualisering
ført ut i handling,
er Hitlers utryddelsesleire og legeeksperimenter praktisk
uttrykk for det menneskesyn som de siste hundre år er
blitt det herskende i vestlig kultur.
(...) der man dissekerer frosker uten å blunke, og
samtidig gjennom et vitenskapelig forflatet læresystem
lar seg overbevise om at mennesket er en frosk
blir det bare spørsmål om tid før man også skjærer opp
mennesker;
veien fra Bazarov til Hitler og Hiroshima er asfaltert
og snorrett. Den var tilbakelagt på mindre enn 80 år.
Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia.
Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt.
Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:
" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "hefrig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)
"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet.
I "Fortellinger fra Odessa" møter vi Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa. I dag ville vi nok ha kalt ham torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...
"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)
Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag."
Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ...
Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.
I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa.
"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)
Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre.
I etterordet skriver oversetteren følgende:
"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)
Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan).
Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på, og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre.
"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg!