Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

-Fant ikke filosofene at den intuitive erkjennelse var ureell ?

-Asch, de bare gjetter!

En frastøtende biografi. Hvis det lille som ble omtalt om henne i media var belastende, kan man lure på hvordan hun ville opplevd utgivelsen av denne boka. Marit Christensen gir inntrykk av å ville hjelpe, men skriver svært nedlatende om sitt biografiobjekt og har tydeligvis ikke blitt holdt tilstrekkelig i tømmene av Aschehougs redaktør (historien var kanskje for verdifull til å stilles kritiske spørsmål til?).

Denne boken er for lite omtalt her inne.

Jeg klarte ikke å skrive ett ord om den da jeg leste den i fjor sommer, men jeg må prøve nå.

Fordi - dette er for meg en så fabelaktig bok at jeg mistet taleevene etter å ha lest den. Jeg begynte å hikste ukontrollert i visse partier av boken, nesten uten å vite hvordan det skjedde.

Som Steppeulven er dette en riktig dannelsesroman, som behandler dualiteten i menneskenaturen. I Steppeulven integreres disse, mens i denne beskrives det polarisert gjennom to venner. Narsiss tar den apollinske vei og Gullmunn den dionysiske. Det de elsker i den andre er deres egen motsetning, og det de er forent i er viljekraften og kjærligheten til å leve denne veien ut.
Jeg tror alle kan lære om sine tilsynelatende uforenlige paradokser gjennom både Steppeulven og Narsiss og Gullmunn. Om stadig å bli dratt mellom poler.
Hovedpersonene er skildret med en omhu og omsorg jeg sjeldent har lest maken til.

Jeg har så stor kjærlighet for denne boken at jeg vil ikke utdype den noe mer. Den er for meg fullkommen!

Jeg får alltid en merkelig følelse av å lese amerikansk skjønnlitteratur, og denne er intet unntak. Det slår meg ofte som litt fremmed, kanskje preget av fremmedfølelse eller avstand til hva som foregår. Vel - det er i hvert fall hva som slår meg etter å ha lest denne. En slags distansert observasjon til hva som foregår, en litt resignert sådan. Den virker igrunn tosidig inn på meg, det gjør meg litt forvirret og oppskjørtet, men også måteholdent spørrende til hele boken. Alt dette sier meg i grunn at jeg har lest noe bra - det som virker er bra.

Denne boken av Mccullers er for meg en slags nøktern berettelse om hverdagen mest av alt. Om de skilleveier vi møter - og hvordan vi tar fatt på angsten når vi møter denne. Det er kanskje mest av alt historien om Mick, som berører meg. Og det er noen gylne øyeblikk i et barns dømmekraft eller mangel på sådan (som kanskje handler om omsorgssvikt), hvilke følger det får. Hvordan hverdagen kan virke inn på et barn - som ikke ses av voksne. Uavhengig av det psykologiske, så evner Mccullers å gi et innblikk i noen menneslers sinn ved å behandle det så naivt og ensidig som det ofte er (inntil det er i interaksjon med andre).

Nei, jeg avslutter innlegget der. Boken har en renhet eller ærlighet i seg, i sin enkle, ikke-kommenterte fremstilling av sjelsliv. Ved et par anledninger skuer også hovedpersonene inn i angstfulle møter med forandring, og da gnistrer det av boken.

Ingen har da ymtet om at hyggelige pratemøter må
utvises ? vær trygg for det...

"plass på forumet" blir det aldri noen nød på, så
her er det nok HJERTEROM det handler om.

Men hva gjelder "hyggelig" og "god tone", så har du
nå i akkurat dette lille innlegget, gitt nedsettende
ord om medmennesker,

karaktersverting om 'respektløshet' og behov for
å "vise seg" mv. - hvor respektfullt var det?

Her taler du om ditt behov for å trenge andre ut !

Interesse for saklighet og faglitterære emner er
hverken hovmot eller retthaveri --?

Men det er spørsmål om hva du kan tåle at andre
får lov å være opptatt av og diskutere.

Du bidrar her til å sverte noen som ikke har
anklaget deg i det hele tatt, men det ligger an til at
de må bære usaklige bebreidelser.
Uten grunn etser du da på medmenneskers omdømme og
rykte, var det hva du ville oppnå ?

Emosjonelt diktatur trenger vi ikke mer av, men
det ligger dessverre i tiden

_

....allerede besvart av deg:

Ganske presis start-intrigen i denne
ofte litt bortgjemte 'filo-fabel' av Lewis (1933)

(Wikiped)

Det er nok snart 20 år siden jeg las boka. Har ikke fått med meg alle episodene av serien, men det jeg har fått med meg har vært helt ok.
I mine øyne er boka er et mesterverk, med en vrimmel av mennesker og handlinger.
Vil anbefale de som ønsker å begynne på Krig og fred at de leser den jevn og trutt helt til slutt uten for lange opphold. Dette fordi det er mye som skjer og mange mennesker å forholde seg til.

Et helvetes kunstnerliv

Merethe Lindstrøm (f. 1963) debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker. Mange av dem er novellesamlinger, og med unntak av en barnebok er resten - åtte i alt - romaner. Lindstrøm slo for alvor igjennom - i alle fall overfor en bredere leserskare - etter at hun i 2011 mottok Nordisk Råds litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie". Jeg hadde i alle fall ikke hørt om henne før dette. Siden har jeg kun lest novellen "Kysset" fra novellesamlingen "Gjestene", som i 2014 utkom som CD-singel på Lydbokforlaget, men jeg har et par novellesamlinger liggende på vent (bl.a. "Arkitekt"). (Linkene går til mine bloggomtaler av hhv. roman og novelle.)

Nå for tiden er det nesten ikke en eneste forfatter som ikke før eller siden skriver en avslørende bok om seg selv - alltid under sjangeren "roman" slik at forfatteren beholder sin kunstneriske frihet til å dikte. Med unntak av Karl Knausgårds selvutleverende sekstett Min kamp, oppfatter jeg likevel de fleste bøker av denne typen som noe pyntede versjoner av forfatterens liv. Det vi leserne får vite, er godt silt, og det går en grense mot privatlivets fred. Vi kommer hit, men ikke lenger. Forfatteren skal tross alt leve videre i vårt lille land etterpå ...

Desto mer overraskende når jeg/vi kommer over en roman som "Fra vinterarkivene", der vi virkelig kommer på innsiden av en kunstnerfamilie med i overkant mye problemer. Underveis får jeg nemlig følelsen av å få vite det meste, også det mennesker vanligvis på død og liv ønsker å holde skjult for omverdenen. Dypest i de fleste mennesker lever et ønske om å bevare verdigheten, og da er det mange ting man ikke ønsker å stå åpent frem med. Forfatteren har i et intervju om boka uttalt at hun endret navnene på alle, bortsett fra sitt eget navn og mannens. Dette gjorde at hun følte seg friere til å dikte.

Forfatteren Merethe er gift med Mats. Han er en depressiv (male-)kunstnersjel som røyker hasj for å komme seg gjennom dagene. Og det stopper ikke der. I tillegg er han bipolar, og har en mor som er schizofren og en far som er alkoholiker. Hennes familie er heller ikke funksjonell. Merethe elsker mannen sin høyt, og det er aldri noe tema at hun vil gå fra ham. Snarere er hun redd for at han skal bli borte for henne. For han har ikke lyst til å leve når depresjonene herjer i kroppen hans. De har delt så mye, og dessuten har de to døtre sammen.

Alt som skjer er fortalt nokså ukronologisk og derfor er boka til tider litt vanskelig å få helt dreisen på. For meg førte dette til at jeg begynte på nytt igjen med å lytte til lydboka, fordi jeg følte at det måtte være en eller annen forbindelse jeg gikk glipp av. Men det hadde jeg altså ikke.

I begynnelsen får vi høre at Merethe og Mats har flyttet ut av byen, inn i en enebolig. Her skal livet bli så mye enklere enn det har vært tidligere. Men selvsagt følger nissen med på lasset. De har aldri penger, og selger unna det de har for å få penger til mat. Til og med ungenes leker ...

Vi får innblikk i stort og smått som hender, og fellesnevneren er at det er mørkt. Forferdelig mørkt. Samtidig handler romanen om hva kjærlighet er. Hva man kan holde ut når det er kjærlighet der. For det er ikke lite! Tidvis gjør det også vondt å lese, særlig fordi jeg jo ikke kom unna det faktum at det her er et menneske som skriver om sitt eget liv. Slik har hun det. Fattigdommen er det minste problemet de har. Likevel blir dette nesten det største, fordi dette kanskje er det eneste de faktisk kan gjøre noe med.

Det er en sterk nerve i teksten. Den berørte meg, borret seg inn i meg og etterlot et uutslettelig inntrykk. Selv om det var en fornøyelse å høre Marika Enstad lese, ønsket jeg mange ganger at jeg hadde papirutgaven foran meg, slik at jeg kunne studere setningene underveis. Jeg merket godt at det er jobbet med teksten, og at ingenting ved fremstillingen er tilfeldig.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk er beskrivelsen av hvordan det er å være fattig i velstands-Norge. Jeg mener ikke "liksom-fattig" som i betydning av at man må kjøpe brukte ting i stedet for nye, at man ikke har råd til merke-varer og slikt. Jeg mener fattig i den forstand at man ikke har penger til mat. Og når begge parter i et forhold har såkalt frie yrker uten fast inntekt, og psykisk sykdom preger hverdagen, er det ofte slik det blir. Og så tenkte jeg underveis på hvorfor det gjerne er slik at to personer, som begge kommer fra dysfunksjonelle oppvekstmiljø, ofte finner hverandre. Som regel er dette fordi kun det utrygge føles gjenkjennbart og ... ja, trygt! Det er som arvesynden, som går i arv fra generasjon til generasjon. Man kommer ikke løs. Opp av dette har imidlertid en vellykket forfatter steget frem, i den forstand at hun nå blir lagt merke til og selger bøker til det brede lag av lesere.

Til alle som ønsker å prøve seg på denne boka, ønsker jeg å gi følgende råd: Ikke gi opp selv om du må lese en stund før du skjønner alt. Boka inneholder ikke en kronologisk beskrivelse av forfatterens liv. Glem for øvrig at den handler om forfatteren, for det er faktisk ikke dette som er vesentlig ved denne boka. Nyt i stedet tekstene, de litterære kvalitetene og innsikten du underveis får i det å være fattig i dagens Norge.

Dersom flere store forfattere hadde skrevet nærgående om sitt eget liv, tror jeg de ville hatt mye til felles med Merethe Lindstrøm, og det kaotiske og urolige livet hun beskriver i sin bok. Bare tenk på Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Henrik Ibsen m.fl. LIndstrøm er mao. i godt selskap med de store!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Åpenlyst feil mistenkt: (se sitat:-> )

men ellers glimrende sammenfatning av de realpolitiske
dilemmaer Galskap, Diktatur, Krig og Mordlyst.

Disse er etiske / psykologiske emner, ikke av vesen
religiøse.

Hele det siterte essayet berører aldri skyggen av noen
religiøs konflikt eller problemstilling.
Tell opp og se!

_ _

'Respekt for religion', eller gru for nevnte fire
apokalyptiske ryttere?

Ikke engang den verdenspolitiske elite har bevislig
slikt varmt hjerte for ørkengud eller assasin-
krigerne hans, som Dawkins antar.

(og det krever ingen smule av teologisk kyndighet
å bli hverken førstnevnte, midt- eller sistnevnte !)

Valgte politikere flest frykter ikke troende sjeler
verre enn at de gjerne kunne la rabbinere, pinsevenn-
inner, mennonitter e.l. passe barna.
Kanskje til og med nonner,
om de bare ikke hadde beslørt seg så faretruende..

Hva de frykter, er nok attentatmenn og kidnappere -
som kan finne på å postlegge dem utvalg av barnas
legemsdeler og organer. Derfor får krigerne krige
i fred - for den mentalt punkterte 'vestverden'.

This is real crime, spør Rypdal og Guillou..

Kultledere ødelegger religion og ofrer mennesker
til krigen, de hverken betjener eller fortolker.

Leit nok at mange religionskunder har slik nifs drift
til underkastelse - kan det skyldes skyldfølelser i
arv fra stamfar Adam?

Analogt med kultlederne, står ideologiske svarte-
kunstnere i kulissene og deler ut rolleheftene som
politikerne værsågod har å fremføre av. De er ikke
reelt politikere, mer enn kultguruer er religiøse
ledere. De egentlige satanister, som regisserer
Villdyrets rike, slik ulvegale Hitler innledet i
forrige episode. De vet hvordan menneskesinn kan
støpes om til krigsautomater.

Ikke religion, men snarere anti-religion.
Dawkins klarer vel ikke å tro at det virkelig finnes
satanister? Så må han hanke inn vilkårlig mistenkte
som bare befant seg nær åstedene, så straffesaken
ikke blir kundeløs..

Også Davidsen 'Dekodet' kom til at Dawkins bilde av
åsted og mistenkte var i enkleste laget, det blir bare
parodisk krim-underholdning

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt.

Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med". Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)

Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt.

I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig?

Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?

Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting.

Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ...

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?

"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen.

Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt.

Holdningen må bli til loddrett avvisning av faglitterære
emner og engasjementer på bred front :
Når den ikke skal falle på sin vilkårlige subjektivitet
og det rene emosjons-diktatur (som er på fremmarsj).

'Ideologi' er en fagdisiplin, rettfram granskningen av
hva for ideer som kan være verd å satse på, og hvordan verden
skal kunne oppfattes.
Så å være 'imot' I. må bli en ganske odde fanatisk fraksjon!

De klassiske grekere var enige om hva 'idiotes' var for noe
tull: Slike som ikke ville høre om politikk på noe som helst
øre.

[...the ancient Greek word ἰδιώτης, idiōtēs, meaning a private person,
a person who is not actively interested in politics; ]

Så det er ikke små inngrep i faglitterære ytringer som hobby-
kirurgien vil ha gjort her.

_

Generøst av forslagsstiller å tilby å droppe videre diskusjon
og utdypelse -

mange i den foraktede debatt har vært ivrige talsmenn for å
la utvekslingen ligge, og det vil de bare ha sagt, og sagt!

Vi får en ny stil i ikke-diskusjon i våre dager,
en dominansglad og anti-intellektuell totalitær monomani -
som Th.Dalrymple kort portretterte,

"the cacophony of monomanias...
each monomaniac demanding legislative restriction
on the freedom of others
in the name of a supposed greater, collective good.”

-> Demontering av sivilisasjonen

og tidens trassmetode mer faglig, viktig skissert her >

Svar til det 'selvinnsatte militærpoliti' >

_

Edruelighetspolitikken har jeg ikke berørt, så det hintet
kan man oppfatte som ufint svingslag av motivsvertning..
og ellers tankeforvirring på skjemaet:
'Pingviner kan bli syke, altså er det sykt å være pingvin'

A: Det er ikke få BØKER i verden som tar opp
ideologiske eller politiske emner.

B: Dette er ikke bevislig noen feil hverken ved bøker,
emner, verden, ideologier eller diskusjoner.
_

C1: Som kjent er det åpen mulighet til å åpne
nye diskusjoner om hver eneste bok i systemet,
et grunnleggende designvalg.

C2: Forumet er allerede utformet slik at en enkelt
kan la være / slutte å lese meldingstråder
en ikke er interessert i.

D1: Opposisjon mot B vil måtte bli vilkårlig,
argumentativt mager og subjektiv:
Enhver velger sitt mishag ved fritt subjektivt valg,
som vil ha tynt mandat til å kunne forfremmes til
almen og offentlig NORM.

En ser dermed at forslaget vil innebære krav
om vilkårligste SENSUR ved UTVOTERING
typisk basert på FY-ROP og STØY

som er særs dårlig stil i akademi og demokrati.

Ytringsfriheten har det trangt nok i disse
terroreksponerte tider, der paniske emosjonelle masse-
reaksjonsmønstre truer med å lamme vår rasjonalitet.
_

Z: Herved foreslår jeg håndhevet striksere retningslinjer
til enklere å få sensurert vekk magesure forslag som
vil innskrenke andres frihet, absoluttere meningstynne
meninger, eller bidra til å vigle hets / ærekrenkelser
mot medpersoner og disses ærlige innsats.

_

Hvis du opplevde veropet som morsomt, kan du vel ikke være i
militærpliktig alder?
Men jeg blandet noen kort for å vinkle og sammenligne litt
miljøarter, sosiologi og sånn.

'Maskiner har sine tannhjul' korrekt nok observert, dog dette
råbarskt ungdommelige kjenner du nok bedre til enn jeg...
Hadde jeg vinger, ville jeg kalkulert å desertere -
under risiko for å havne som grillmat. Du ser det nok..