Og hvis så innarbeidede og tradisjonsrike begreper
'virkelig' forsvinner i så muntre klynger,

sier det litt om hva tidsstrømmen dristig tror om sin
definisjonskompetanse, viljen til dekonstruksjon...

'Moderne' vil innebære dogmatisk materialisme - -
det er hva tidsulvene tuter om i våre betong-materielle
gatemiljøer - -
betong er det konkreteste vi har, noe det nytter å tro på
(en k. utfordring selv for general Snubblebine..)

og radikalpedagoger feier ut av fag etter fag, referansene
til konvensjonell / intuitiv erkjennelse av det transmaterielle.
For å tolke Elin litt i idehistorisk ramme..

ModerneRadikalEngasjerte humanpedprestagoger byr på
Veiledning for blinde, de kom jo fra blindeskolen Blindern.

Materialist-humanisten må bli en mektig helt om han skal
klare å bortdefinere så mye av litteraturens og tenkningens
elementære gods før frokost ("eller dø i forsøket")...

H-ordet er like fult daglig gangbart som "kraftuttrykk" -
(enda sveitserne er vant til å bo i det til daglig...)

hvilket bevitner at materialist-humanistene i grunnen
forstår at ord kan og bør ha en egen åndelig styrke - -
bærer de bare 'troll i ord', eller faktisk ånd i ord..

for alternativet "Heteste Transgalaksianske Straffekoloni"
savner vel poetisk pondus -
så globalt felleshumant det må være.

Men sånt gir de vel aldeles blanke Buddha i ??

"samvittigheten, skyldfølelsen og skammen" ble ryddet ut
som kjøkkenoppvask fra ifjor -
hva klarer ikke en radikalsvart tornado.
Ennå er ikke verdenshistorien helt avblåst...

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/amos-oz-judas.html

Jeg reagerte når disse Bokomslagene var populære. Dette var bare noen jeg fant i farta den gang. Ganske fantasiløst spør du meg...

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene.

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker ikke at Mevlut skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre, men Mevlut som er avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, savner å være del av en familie og trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli. Til farens store sorg ...

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ...

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag.

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve?

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ...

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis.

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker.

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!

For ellers ville det jo ta seg ut som
en slags trikkesniking?

Eller, hvis 'protest mot grusomme sedvaner' hendelsesvis
faktisk nytter - så har kanskje visse moralske framsteg
allerede skjedd?

Takk for et så omstendelig og gjennomarbeidet svar!

Man skulle tro at den glimrende og ikke minst korte Colonel Chabert er blitt oversatt. Samt "selvbiografien", som jeg ikke husker hva heter i farten!

At vi alle er mennesker -- det vet sannelig også kannibalene.

(Ronald Fangen)

Fins denne på norsk? Jøss. Lurer på hvilke flere som er der ute av norsk Balzac. Han er god.

Verket Ondskan er nok mer emosjonelt, enn eksplisitt
fagfilosofisk - men det mener jeg ikke reduserende.

I metodisk intensitet gir det hint om ganske dyp
tenkning uansett:
Tåler du noen doser detaljert brutalitet, er opuset
høyst lesverdig.

Jeg klarer nok ikke lese det uten endel vemmelse, over den
skarpe innsikten i brutalitetens vesen -- i nærmest full
detalj, for alt jeg idag vet om temaet dævelskapens essens.
Såpass pysete jeg er overfor brutal vold - men her vitner
jo et medmenneske som har levd under stadig voldstrykk
fra barnealder av - han har vært nødt til å utarbeide en
gjennomtenkt systematisk metode for å komme ut av det,
gjennom egen psykisk og fysisk styrke, briste eller bære.

Dette kan ikke være bare egoskryt, såpass faglig står det -
og dette oppnådd i gymnasiast-alder.

Her finnes nok til og med hint om militærets tankemessige
grunnlag. Med all respekt det ellers er grunn til å yte
en gjennomtenkt religiøs pasifisme -- så løser ikke den
alle problemer i 'realpolitikken', som kong David var så
fullt klar over: "Han lærer mine føtter opp til krig"..

Guillous Arn-serie og Hamilton-suiten har ikke så lite å
si om militærets plass gjennom 'makt og avmakt'.
_

Guillou kaller seg journalist, ikke tenker av fag - men en
kan nå få øye på en vedholdende systematikk han har holdt
fast på fra skolealder. Det holdt både til kaleidoskopisk
og historie-interessert forfatterskap, og noen uavhengige
politiske meninger iblant.

'Ondskan' blir en nøkkel til Guillous forfatterskap og
engasjementet for ærlighet og rettferd i verden, mot
psykopatisk maktbygging i små og store forhold.
Slik leses Ondskan gjerne tett sammenholdt med
'Det stora avslöjandet' (1974) og
'Ordets makt och vanmakt – mitt skrivande liv' 2009
der han leverer endel presse- og samfunnshistorie, leseren
får pakke ut fakta av 35 års sammenpressede erfaringer.

Guillou hos eget forlag

Ondskan, svensk utgave

Se også opprinnelig svensk utgave >
med mer omtale.

_

Spørsmålet er tatt under etterforskning.
Kan muligens settes i sammenheng med observasjonen
at alle som jobber på skiltfabrikken, er gift -
mens alle de som jobber på giftfabrikken er skilt.

Iblant lykkes en og annen mesterlig forfatter i å skrive
riktig mønster-tro parodi -
i en genre og stil som bare delvis er hans egen,
sånn mer på dypet. Men overflatisk sett, tvetydig
på en måte.
Ikke for å gjøre narr og harselas, men vise oss noe,
sette i perspektiv..

Enda kan tema og stil virke mer trivielt og 'Narr-vesentlig'
enn vi trodde han ville ta i.
Og tro om ikke kiosk-publikum iblant vil ta imot og
slikke sine villige munner, var det ikke litt godbit?

'Änkan' blir lagt i denne kurven av Delblanc-kjennere
som ante dybden -- andre kritikere skal ha følt det var
bommert.

Sitater fra omtaler:

Alla dessa böcker utan tuggmotstånd --
böcker som enbart erbjuder eskapism.
Jag ser inget generellt fel med verklighetsflykt
i litteraturen. Men det förslår inte långt. (..)

Det som gör Sven Delblanc läsvärd
är att hans svartsyn alltid slår över i motsatsen.
Han står dårskapen emot. Han försöker stå det onda emot.
Han vill ett bättre liv, en rimligare ordning.
Men han förfaller aldrig - som så många vid den tiden - till
(..)lättköpt frälsning i frihjulande utopier ..

...I sitt pessimistiska dunkel skönjde han ett större mörker,
en värre och ännu hänsynslösare framtid som skulle falla över
folkflertalet. Tyvärr blev han alltför ofta sannspådd.

(Crister Enander, "hammarslag i huvudet")

/

...ett samhälle där man inte längre tror på eviga värden,
ett samhälle som övergivit alla normer.
Makt, pengar och skönhet är det enda som räknas
och de som är i besittning av dessa har obegränsad möjlighet
att sko sig på de svagares bekostnad. Habegär, maktbegär,
självhävdelse, hänsynslöshet får fullständigt fritt utlopp.
Barmhärtighet och omsorg är farliga svagheter som måste
utplånas och i det egna klättrandet drar man sig inte
för att gå över lik för att ta sig fram ...

... ännu värre leda, vilken driver henne ännu längre ut
i egoismens träsk. Den totala ’friheten’,
det fullständiga utlevandet visar sig vara en ny bundenhet,
värre än den gamla lagstyrda och nu går det inte längre
att bromsa.
Eländet och mörkret tilltar och romanen får mer och mer av
apokalyptiska övertoner. Människan har förlorat sin mänsklighet
i processen, förvandlats till o-människa, till vilddjur,
när hon tillåtit alla sina lägsta och mest destruktiva drifter
att löpa amok.

...Men också i romanen 'Moria land' från året innan skildrar
Delblanc ett samhälle som skulle kunna benämnas ’Det mörka landet’.
Här handlar det inte om extrem frihet utan om extrem toppstyrning,
extrem bundenhet, extremt tvång.
Vi möter där ett totalitärt samhälle, styrt av terror, angiveri
etc., ett samhälle där människorna förvandlats till brickor
i samhällsmaskineriet.
Inte heller i detta samhälle tycks människan kunna utvecklas
i positiv riktning.
Också i denna roman går huvudpersonen över sina närmastes lik
för att skydda sig själv och själv kunna ta sig upp en bit
i hierarkin.
De här två varianterna av ’Det mörka landet’
möter för övrigt redan i debutromanen Eremitkräftan ...

(Helene Blomqvist, "De mörka landen. Två livsprojekt i Änkan")

"
Romanen är, menar Blomqvist,
konstruerad som kinesiska askar

(Christina Bergil, omtaler Helene Blomqvists
"Vanmaktens makt. Sekulariseringen i
Sven Delblancs Samuelsvit och Änkan")
http://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:624930/FULLTEXT01.pdf