Kristendommen og vår tid

av (forfatter).

Gyldendal 1938 ib

2 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos ark.no

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 1938

Format ib

Språk Norsk

Sider 195

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Det materialistiske menneskesyn har aldri kunnet gi grunnlag for
hva vi idag forbinder med menneskerettighetene.

Og slik viser det seg den dag idag, at der materialismen seirer
kan ikke menneskerettighetene bestå.

Slaveriet, kastevesenet, menneskehetens splittelse i herrefolk
og treller er i virkeligheten uttrykk for det naturlige
materialistiske syn på menneskeheten.
Menneskene var bare kollektive vesener, de hadde ingen verdi
som individer. Det var først da kristendommen forkynte hvert
enkelt menneskes ufortapelige og evige verdi og alle menneskers
likhet for Gud, at de såkalte menneskerettigheter fikk konkret
innhold - og demokratiet et fast grunnlag.

Det viser seg at dette syn på mennesket er bundet til Gudstroen,
og forsvinner der Gudstroen forsvinner.
At Kristus gjorde seg til ett med menneskene, med de fattige,
fortrykte og elendige: "Det I har gjort mot en av disse mine
minste små, det har I gjort mot meg" -- det er den mest radikale
omvurdering av menneskenes stilling i denne verden, som har
skjedd noensinne. Denne omvurdering skapte vår kulturs respekt
for det enkelte menneske, hvert eneste menneske -- den har i
prinsippet brutt alle skranker av sosial, nasjonal og rase-
messig art og stadfestet menneskehetens enhet som skapning
i Gud.

I denne panikktid er det også et annet ord man bruker som et
slags besvergelsesformular. Det heter humanisme.
Sånt et vakkert og oppløftende ord -- men hva betyr det egentlig
og hvor har man det fra?
Når vi beveget og hemmelig stolt over oss selv sier: Vi er
humanister - hva finnes for realitet i det?
Naturligvis anvender vi ikke ordet humanisme i vitenskapelig
betydning, som noen slags fagmessig betegnelse.
Man mener noe henimot en totalitetsinnstilling overfor
menneskeheten, en respekt for alle mennesker og alt menneskelig -
som da skal stå i motsetning til den nye, brutale kollektive
vurdering -- som i realiteten er så gammel som denne jord.

Saken er jo den at mennesket i seg selv slett ikke har noen
opprinnelig respekt for det menneskelige: At vi alle er
mennesker -- det vet sannelig også kannibalene.

Og ingen av menneskehetens store tyranner som for et godt ord
har utslettet menneskeliv, har vært i tvil om at det var
menneskeliv de utslettet.
De har ikke kunnet gå med på at mennesket som menneske har
noen særlig betydning og "verdighet".

Og intet tyder på at vi efter alle århundrers sivilisasjon
er kommet synderlig lenger i så måte. Herrene og herskerne
betrakter fremdeles mennesket som masse -- "et stykke natur"
med Hitlers uttrykk. Kanonføde, midler til oppnåelse av
forskjellige maktmål, i høiden utstyrt med den verdi som de
får fra kollektivet, folket, rasen eller klassen.

Vi må være oppmerksomme på at respekten for mennesket som
menneske ikke er noen opprinnelig foreteelse hos menneskeheten.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

..der har de russiske mystikere langt dypere
erkjennelse av virkeligheten enn de vesterlandske
humanister (...)

...de gudsfornektende humanister ..kan man samle i
to hovedgrupper: optimistene og pessimistene.

Optimismen bygger på en slags vulgær-Rousseauianisme,
en urealistisk overtro på at mennesket i seg selv er
godt, og at oplysning, fremskritt osv. en gang skal føre
menneskeheten frem til lykksalighetens tilstand.

Pessimistene, som idag er i majoritet, innrømmer at alt
ser sort ut, men humanistenes oppgave er å opprettholde
en trossig dyrkelse av menneskelige verdier i en verden
hvor de fornektes -- en slags desperat trossholdning
midt i håpløsheten.

Optimistene protesterer ofte mot kristendommen, fordi den
etter deres mening er en nedvurdering av mennesket:
Den stempler jo alt menneskelig som synd? Den avsetter
likefrem mennesket både fra styret over seg selv og over
menneskenes verden, berøver mennesket dets verdighet?

Til denne utgave av humanisme kan man si at dens virkelig-
hetserkjennelse svikter. Den forsøker for enhver pris å
slippe utenom den egentlige nedvurdering av mennesket, i
syndens faktum. Den oppfatter det kristne syndsbegrep på
den mest banale måte, - som om det utelukkende dreier seg
om synder. Det er riktig at når det enkelte menneske får
syndserkjennelse, da ser det, og skal se konkrete synder -
da kan det ikke klare seg med en abstrakt og uforpliktet
erkjennelse av synden i sin store alminnelighet.
Men synden, ikke 'syndene' er det store faktum i verden,
i alle mennesker og i alle former, individuelt og kollektivt
det onde.
Selv ikke det edleste menneske er fritt for synd, - for
synd som menneskehetens onde genius, sjelefienden, røveren.
Der har de russiske mystikere langt dypere erkjennelse av
virkeligheten enn de vesterlandske humanister, -
de har forstått alle menneskers dype medansvarlighet for
alt ondt i denne verden. Vi møter det hos Dostojevskij, og
finner det igjen i vår tid hos Berdjajev, emigranten som i
sin utlendighet påtar seg skylden for bolsjevismen (..)

"de lidelser som revolusjonen har gitt meg, er bare bot
for min synd, for vår felles skyld og synd.. Alle har
ansvar for alle."(...)

..og dette er realisme, virkelighetserkjennelse, der alt
annet er virkelighetsflukt. Dette å ta opprørt og selv-
rettferdig avstand fra det onde som skjer i verden, fra hele
syndens makt i menneskelivet, det er i seg selv synd, og
dertil rent menneskelig talt så fruktesløst -- det løser
ingen problemer, men låser dem fast. Når det onde skaper
katastrofe og krig, da kan ingen melde seg ut av sammenhengen.

Når vi sier at 'verden ligger i det onde', at verden uten
Gud er en fortapt verden -- sies en ting som livet og verden
uavbrutt bekrefter.

Og at verdens elendighet er en menneskelig elendighet --
det er ikke et kristent postulat, men virkelighetens eget
utsagn. Alle kriser er forsåvidt kunstige kriser, som det
ikke er noen ting i veien med jorden. Den har alt som
menneskeheten - og en langt større menneskehet enn den som
nu lever - trenger til.
Krisene og katastrofene kommer av menneskenes forhold til
hverandre og forvaltningen av godene: de er rettfrem humane
foreteelser, noe alene menneskene er årsak til og dermed har
ansvar for.

En humanisme som fornekter denne det ondes realitet, og
derfor blir stående likegyldig overfor det ondes problem,
den er objektivt sett et bedrag.
Den kan saktens pynte litt opp når tiden er vennlig;
i onde tider virker den som en sminket paradefigur, en
opprørende og løgnaktig luksusfremvisning vandrende midt i
en nødstedt menneskehet: ..det evige eventyr om keiserens
Nye klær. -der skrider denne sakrosankte humanisme frem
fulgt av en ærbødig prosesjon av hoff-forvaltere og hoff-
narrer som bærer dens imaginære slep av silke og purpur.

Barnet har for lenge siden ropt at den har ikke klær på seg,

og den nødlidende menneskehet har vendt seg i forbitrelse
fra opptoget. Det kan ingen bebreide den.

For den optimistiske humanismes deklamasjon er opprørende.
Det må fordres at mennesker som vil ha et ord å si til
menneskehetens hjelp i denne jerntid, som skånselløst knuser
alle verdier, at de vet hva deres tro består i og bygger på.

Den optimistiske humanisme bygger ikke engang på sand, men
på hengemyr og dynd, den består av fiksjoner.

Takke meg da til de pessimistiske humanister: De har både
ærlighet og holdning. Og det stemmer, har man intet annet
grunnlag å stå på enn det humanistiske, da må man være
pessimist. De utstyrer oss ikke med imaginære kledebon av
silke og purpur, stolthet edelhet og verdighet -- de vet
at mennesket er nakent og forkomment, et irrasjonelt vesen
"hvor halvt en engels, halvt dyrets drifter bor", -
en gåte omgitt av gåter, av og til fylt av lengsel efter
klarhet og frigjort liv, men ute av stand til å fullføre --
og av og til i selvoppgitt slapphet og i slaveri hos den
golde egocentrisitet, bare fylt av lengsel etter døden,
utslettelsen.

De ser det klart at menneskeheten er et anarki av stridende
viljer, ulykkelig maktbegjær, en evig floke av gode og onde
impulser. De ser misforholdet mellom den tekniske og
kulturelt skapende evne, og den moralske avmakt.

De bekjenner seg i saktmodig og resignert kjærlighet til
den menneskelige kulturs høyeste åpenbaring, - klart på det
rene med at denne kulturs liv er truet, og at den ikke i
seg selv har noen effektiv beskyttelse.
Deres virkelighetserkjennelse forbyr dem å ha noen kull-
sviertro på fremskritt og håp for fremtiden.
De forskanser seg gjerne i arbeide, i vitenskapelige metoder -
de sier: vi spør ikke etter hensikt, tror ikke på hensikt -
men vi får arbeide på redelig vis og forsone oss med våre
kår.
Der er i denne resignerte pessimistiske humanisme en
ærlighet og stolthet som virker tiltalende. Men vanskelig
stillet er den, - og det er nesten bare ett skritt fra
denne resignerte humanisme til en triumferende diabolisme.

Det er et skritt som mange i denne tid har tatt.

Vi kan se det overalt i den moderne litteratur.. og det
uhyggelige er at dette skritt ofte ser ut til å virke
frigjørende.
Fra å sitte innestengte og forsakte i en resignert
bekjennelse til tapre, men tapende verdier, kommer man nu
likesom ut i fri luft, i en seierssammenheng: demonene er
seierrike, - det er et fnysende og praktfullt skuespill --

se hvordan stormene pisker over menneskehetens hav, dette er
orkanen, dette er undergangen -- vi kan intet gjøre,
-vi har intet ansvar, - slipp alle hemninger løs.

Det er den undergangsvellyst som Freud har skrevet om, -
den uhyggelige estetiske glede som man kan utvinne selv av
håpløsheten, selv av døden og oppløsningen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne iskulden finnes som en vesensegenskap i
kommunismens evangelium, i dens menneskeoppfatning.
Derfor fører den krig (..)
Det finnes ikke antydning av heroisme, av menneskelig
stolthet og kraft hverken i nasjonalsocialismens eller
i kommunismens dyrkelse av det sterke, stolte,
ufølsomme, nasjons- eller klassebevisste menneske.
Hele denne dyrkelse betyr i virkeligheten en flukt fra
all redelig og besværlig virkelighetsinnsikt.

Man løser intet problem ved å fornekte det, - aller
minst løser man det sociale problem ved å "likvidere"
en rase eller en klasse - og så påby dem som er tilbake
å vandre rundt i en evig, krampaktig begeistringsrus.

Arme mennesker som har fått del i den revolusjonære
lykksalighet og likesom pliktskyldigst skal befinne seg
i det forjettede land! De må ikke lenger ane hva sorger
er, lengsel eller higen, besværligheter for hjerte eller
hjerne, - det betyr jo en fornektelse av lykksalighets-
tilstanden, tilbakefall til "småborgerlig sentimentalitet",
rudimenter fra førparadisisk tilstand. Det er farlige
symptomer.

Journalisten Eugene Lyons som oppholdt seg i Russland fra
1928 til 1934 som korrespondent, har skrevet en mesterlig
bok om sine russiske erfaringer. Han reiste til Russland
som overbevist og begeistret kommunist, og vendte hjem i
den dypeste skuffelse. Han citerer: "Mennesker som lever
under diktatur er fordømt til livslang entusiasme." ..
"De ville gjerne slikke sine sår privat. Men de tør ikke;
å være bedrøvet er nesten like galt som forræderi.
Som soldater, dødstrette efter en lang marsj, må de stille
til stram parade."

Også André Gide forteller i sin lille bok "Hjem fra
Russland" om hvordan Sovjets ledere stadig oppdrar folket
til å leve i begeistret overbevisning - om at intet annet
land og folk har det så storartet, er så storartet.
Naturligvis får de ikke rede på forholdene i andre land;
både underretningsvesen og propaganda er selvsagt ensrettet,
der som i Tyskland. På alle måter drives en krampaktig
begeistringsrus. Og den viktigste bestanddel av denne
begeistringskrampe er bevisstheten om at man er herrer og
helter, som kan se ned på hele den øvrige verden.

Vi er nødt til å stanse ved dette fordi vi er nødt til å
se et stort faktum i øynene:
Menneskehetens brutalisering.

(..)hva kristendommen tross alt har betydd der den har fått
lov til å arbeide.. den har ikke ennu maktet helt å gjennom-
syre våre samfund, det er så, og det er menneskenes skyld,
vår skyld.. men den har i hvert fall utrettet en stor, en
uvurderlig ting: den har holdt demonismen stangen.

Har vi ikke visst det før, så lærer vi det nu, når vi ser
hvordan det går der den blir bekriget med alle midler.

Det er det evige valg: Jesus eller Barabbas.
Hvor Jesus bindes, slippes røverne løs.

Og vi oppdager med forferdelse at med alt vårt fremskritt,
med hele vår verdsliggjorte kultur, er veien ikke lang
tilbake til lovløsheten, makt-tyranniet og barbar-instinktene.

(..)"Livet har kastat sin mask", vi har opplevd en demaskering
av hele "verden uten nåde". Dens ansikt er nådeløst.

Gudløshetens krefter er forferdeligere enn noen ville ane,
selv ikke de mest ledende pessimister i generasjonen før vår.

(Ronald Fangen, 1938)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

[Den kollektive statstenkning nedskriver din verdi som
menneske til null, forklarer R.Fangen i sterkt 33-siders
kapitel, 'Den internasjonale klassekamp'.
Vi hopper inn der spenningen er godt elektrifisert: ]

I nasjonalsocialisme såvel som i kommunisme koncentrerer
motsetningsforholdet til det kristne seg i oppfatningen
av mennesket. Begge bevegelsene ligner hverandre sterkt
på dette centrale punkt: For dem er mennesket utelukkende
en social foreteelse, et kollektiv-vesen.

Enten det er det 'hellige folk' eller den 'hellige klasse'
som gir mennesket betydning kommer her ut på ett,
individet har overhodet ingen betydning i seg selv, utenfor
sammenheng med folket eller klassen.

Opponerer det mot denne sammenheng, er det mennesket blitt
folke- eller klasseforræder, den usleste av alle forbrytere
og hjemfallen til den mest radikale straff: Utslettelse.

Det er fra disse ideologiers synspunkt den eneste logiske
straff: er mennesket bare et kollektivvesen, da fornekter
det livet når det fornekter kollektivet, og har dermed
dømt seg selv til utslettelse.

Dette menneskesyn er bare mulig på basis av en materialistisk
verdensoppfatning - der livet og utviklingen ikke har noe
annet mål enn et rent socialt - - enten det nu heter det
Tredje rike eller den kommunistiske stat.
At menneskene ikke forstår dette, skal være det nuværende
korrupte samfunds skyld, samt den kristendom hvormed dette
nuværende samfund forsøker å dekke over sin skade og gi den
en ynkverdig idealisering.

Overfor alle forestillinger som holder menneskene tilbake i
individualisme, liberalisme, demokrati og tro på menneske-
rettigheter --
hvad nu alle disse forhatte og foraktede ting heter, -

overfor dem går de kommunistiske og nasjonalsocialistiske
samfund både hårdhendt og listig til verks eftersom den
kloke taktikk tilsier det. Man kan gi visse konsesjoner til
det vanskapte individuelle vesen, der man vil mene det kan
ha utviklingsmuligheter henimot den 'rette tro'.
Ellers: Utslettelse! -

Men fremfor alt gjelder det om å opdra den nye generasjon
og fra begynnelsen av sørge for at den blir hensiktsmessig
kollektivt fungerende, uten hemninger av noen art.

Kampen om ungdommen er et av denne tids mest gruoppvekkende
kapitler. Nettopp der det gjelder ungdommen, står kristen-
dommen og de kollektive avgudsdyrkelsene klarest mot hverandre.

Nasjonalsocialistene har ennå [1938] ikke helt forbudt kirkene
og det kristne arbeid; de som nu engang er kristne må få lov
til å gå og pleie sine såkalte metafysiske behov.
Men fingrene av fatet når det gjelder barn og ungdom: i det
tredje rike tilhører mennesket staten fra fødselen av.
Staten står ferdig med sin opdragelse og propaganda tilpasset
for ethvert alderstrinn. Ingen kristen konkurranse blir tålt.

Kristendommen skal ut av skolene, alt kristent undomsarbeid
er forbudt, alle kristelige foreninger oppløst.
De kristelige studenterorganisasjoner blev avskaffet og deres
eiendommer beslaglagt.

Likedan i Sovjet-Russland. I Sovjetdekretet av januar 1918
heter det i pgf.9 : "Skolen blir herved adskilt fra kirken.
Undervisning i religiøs lære er ikke tillatt i noen offentlig
eller privat skole hvor det blir gitt almindelig undervisning."
Det var tillatt å gi og motta religiøs undervisning privat;
bestemmelsen ble senere skjerpet.
Straffeloven fastsetter straffarbeid på inntil ett år for alle
som underviser barn og mindreårige i religion.

Prof. Pinkevick i Moskva skriver: "..Sovjets undervisning
sikter på å opdra mennesker på grunnlag av et videnskapelig,
materialistisk livssyn... Sovjets skole er ikke bare en
sekularisert skole som i Amerika og Frankrike: Den går frem
efter distinkte materialistiske og antireligiøse linjer."

..I Sovjetskolen er den viktigste opgave å opdra en sterk,
sund ny generasjon med nerver av stål og muskler av jern,
istand til å skape kommunisme... Religion er resultatet
av menneskets hjelpeløshet overfor naturen og de sterke,
herskende klasser; den er antividenskapelig og antirevolusjonær
og er dømt til å forsvinne sammen med klasseforskjellen når
kommunismen blir konsekvent etablert."

Godt sagt! (1) Varsle Svar

(Politikk og sånn i 1945) ved R Fangen

"For din skyld skal jorden være forbannet" - lød beskjed
til Adam : Folk kan mene hvad de vil om vår bibels beretning
om skapelsen, de første mennesker og fallet fra livet med
Gud. Vil de kalle det myter,
står det faktum urokket tilbake
at jorden er forbannet
og det på grunn av mennesket.

Hvordan vil vi ellers forklare at denne jord, som har nok
for oss alle og for mange flere,
i alle tider marerides av sult og nød ;
derfor av misunnelse og hat, derfor av konkurranse og makt-
kamp og undertrykkelse,
derfor av krig og ødeleggelser og evig gjentatt
masseutryddelse av medmennesker ?

Hvem har skylden for dette, om ikke menneskene? All den stund
ikke noe er i veien med jorden i og for seg?

På ny og på ny fabler vi om at får vi bare gjennomført den
og den reform, den og den samfundsordning, denne helt nye
internasjonale orden og organisasjon -- så skal alt bli bra,

så skal det bli slutt med forbannelsen.

Vel, ære være alle riktige og rettferdige reformer,
alle sociale og internasjonale ordninger som er skapt av
rettferdighetstrang.
Men er noe overtro i denne verden, så er det troen på at
reformer og ordninger og institusjoner kan gjøre verden
bedre.

Det kan bare nye mennesker. La det lyde banalt, men så er
sannheten og den skal sies:
Forbannelsen heves i menneskehjertet,
og heves den ikke der, heves den aldri -- hvad vi så
finner på.

Og syndens forbannelse heves i menneskehjertet bare på en
eneste måte: ved at menneskene "fødes på ny" og blir
Jesu Kristi medarvinger. For hvad har han vunnet for oss
og efterlatt oss som arv?
Guds nåderike, hvor syndens forbannelse er hevet.

Han er, sier Paulus, "det nye menneske", med ham begynner en
ny verdensorden
med virkning tilbake til begynnelsen og frem til avslutningen.

"Likesom éns fall blev til fordømmelse for alle mennesker,
[Adam] slik blev også éns rettferdige gjerninger til livsens
rettferdiggjørelse [Kristus] for alle mennesker."
(Romerbrevet 5)
altså: likesom vi gjennom den naturlige fødsel bærer på
arvet synd -
"løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene" -
så arver vi i den nye fødsel Jesu fullkomne rettferdighet
og hellighet.

"Er vi barn, da er vi også medarvinger med Jesus Kristus" --
til Gudsrikets rikdommer, som møll og rust ikke tærer, der
"tyver ikke bryter inn og stjeler",
den eneste formue i denne verden som ingen katastrofe kan
ødelegge.
Vi lever i en tid da uoverskuelige formuer blir ødelagt,
vi vet alle at alt det vi eier i denne verden, like til
vårt eget liv, når som helst kan bli berøvet oss.

Jeg vet det her jeg står, at det eneste jeg eier som aldri
kan bli tatt fra meg er min tro, mitt barnekår hos Gud,
min rett som Jesu Kristi medarving.
Det liv jeg fikk ved naturlig fødsel kan bli kuttet av
i ett øyeblikk. Det nye liv jeg fikk ved min nye fødsel
i Jesus Kristus, er udrepelig. Dette har jeg som Kristi
medarving. Han har opphevet den forbannelse som etter
menneskets fall hviler over verden.

Hvorfor måtte det gå slik at mennesket ble forbannet, og
på ny benådet i Kristus?
Jeg vet bare at den som holder på å drukne, hilser rednings-
båten med jubel i hjertet.

Når alt som er i og av denne verden går under, skal nådens
Ark lande på 'frelsens Ararat' og det skal bli
"en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor".

// Kampen mellom Gudsriket og verden er historiens egentlige
innhold; alle er med i den, om de vil eller ikke, selv om
de ikke riktig vet det. Men det gjenfødte mennesket er seg
denne kamp bevisst: han gjenkjenner den overalt fordi han
kjenner den i seg selv.

( noe omredigert utsnitt fra 'Nåderiket' av Ronald Fangen,
Gyldendal 1947 )

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket