Bokelskere.no

Jeg har lyst til å forsvinne. Jeg skulle ønske at jeg kunne fly ut av rommet, åpne vinduet, kaste meg ut, få fart. Forsvinne. Jeg ønsker at jeg var et helt annet sted.

Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.

Noen må alltid bli. Om alle dro, og ingen ble igjen, ville det ikke gått, tenker jeg.

Det foregår slik: Kaffe om morgenen, alltid svak, radioen, nyheter, det er det samme hver halvtime, i løpet av dagen vil du kunne gjengi de viktigste nyhetene ordrett, og for hver gang det opplyses om en trafikkulykke i nærheten, hver gang vi hører ambulansen rase forbi utenfor gjerdene, hver gang tenker vi at det også er en dag i morgen, at kloden dreier stille rundt, og at alt på den står stille.

Hundre og tolv millioner passasjerer fløy inn og ut av Heathrow, Gatwick, Stansted, Southampton, Edinburgh, Glasgow og Aberdeen i løpet av 1999. Det står i bladet. Sort på hvitt. Jeg vet ikke om det er mye eller lite. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Hva som forventes av meg. Slik sett er det meningsløs informasjon.

Jeg har tatt fri fra jobben. To uker. Jeg sa at jeg trengte det. Fortalte dem at det var absolutt nødvendig for meg å få ro og hvile. Jeg vet ikke fra hva. Jeg sa at jeg var i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, det kunne komme når som helst, jeg sa at jeg følte meg frynsete, utslitt. Jeg vet ikke om jeg løy.

Jeg drømmer. En av disse drømmene som er så tåpelige at du ikke forteller om den til noen, som viser akkurat hvor mottagelig du er for alle inntrykk, hvor uregjerlig det hele er, og som du bruker dagen til å forstå, begripe, til du plutselig glemmer den, avspores.

Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp. Likevel er neglene mine nedbitte.

Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. Bare denne ene, korte setningen, disse to ordene, klippet ut fra en avis, gulnet i kantene, slått opp på døren ut til korridoren, ut til sykehusets tilsynelatende uendelige rekker av rom og dører, ut til mottaket, parkeringsplassen, ambulansene, menneskene, avisutklipp med to ord: Hold ut. Sort på hvitt.

Jeg tror ikke at mennesket er ondt, eller at mennesket er godt, - jeg tror at mennesket er delvis ondt og delvis godt. Hvilken side som skal få vokse og utvikle seg, avhenger av oss selv. På en planet hvor mennesker fritt har valgt å la seg brenne levende for sannhetens skyld, må det gode ha store muligheter.

-Det er ingen grenser satt for det onde. Lidelsen er uten ende. Smerten har ingen mening. Og sjakalene og hyenene og åtselgribbene, skorpionene og slangene svarte ham: -Sannelig, du har rett! Alt er meningsløst.

Skal vi tilpasse samfunnet til mennesket, eller mennesket til samfunnet?

Det er bare vår egen klode, unge Gea, som byr på vanskeligheter, - jorden er altså solsystemets eneste problemklode. Følgelig må årsaken, Ondets Rot, være å søke her. Men jeg elsker denne planeten!

"Plutselig lå det ikke lenger døde barn på gatene," sa hun: "Dette er den målestokken man må anvende på revolusjonen: De ihjelsultede barna som alltid lå i veien når man skulle ut."

This is how the entire course of a life can be changed - by doing nothing.

She wanted to be in love and be herself. But to be herself, she had to say no all the time. And then she was no longer herself.

She was not in love, or out of love - she felt nothing. She just wanted to be here alone in the dusk against the bulk of her giant tree.

He was discovering that being in love was not a steady state, but a matter of fresh surges or waves, and he was experiencing one now.

She needed to feel close to him in order to hold down the demon of panic she knew was ready to overwhelm her.

He was simply impatient for his life, the real story, to start, amd the way things were arranged, it could not do so until he had passed his exams.