Bokelskere.no

"You spend your whole life stuck in the labyrinth, thinking about how you'll escape it one day, and how awesome it will be, and imagining that future keeps you going, but you never do it. You just use the future to escape the present."

I hated discussion classes. I hated talking, and I hated listening to everyone else stumble on their words and try to phrase things in the vaguest possible way so they wouldn't sound dumb, and I hated how it was all just a game of trying to figure out what the teacher wanted to hear and then saying it. I'm in class, so teach me.

Så blei det kveld. Det blei kveld for det blir det jo. Alt fortsetter, veit du, folka og verden og døgnet, det bare driter i deg.

Jeg visste jo ikke da, alt det jeg veit nå. Åssen skjebnen funker - den fanger deg og slenger deg. Hver eneste ting du gjør, må du tenke gjennom. Men du veit: Du rekker aldri tenke nok. Livet bare tar deg igjen bakfra hele tida.

Han har stjerner limt i taket på rommet, hele den nordlige halvkule. Han har stemmer som snakker i huet sitt, det er de som lærer oss alt.

Og jeg gleder meg til han holder rundt meg, hardt, og jeg skal komme på besøk til han med avisa og halslinser når han er sjuk, da skal jeg koke te, jeg har aldri kokt te, men jeg må lære det, og jeg skal ta med meg de heftene om åssen marihuana skal dyrkes, jeg skal kaste dem ned på motorveien fra en bro, og jeg skal krangle med han og hive noe i gulvet, for sånn er kjærlighet, og om søndagene skal jeg ha huet mitt i fanget hans i senga, og da skal han følge fjeset mitt med fingeren, opp langs kinnbeinet, rundt øyenbrynet og tilbake.

Men hvorfor må det alltid bli sånn? Det beste og det verste bare om hverandre og om hverandre. For så lukta det helt vondt. Å, det verste.

Hvor lenge kan jeg stå stille? Hvor stille kan jeg stå? Med hendene sånn. Helt, helt tett. Og hvor nærme kan jeg komme innpå tinga, aldri helt, samme om jeg presser fingrene hardt, hardt mot ruta, så er det sikkert noen atomers mellomrom, samme hvor mye man deler opp, så kan man komme til en enda mindre del. Og samme hvor stort, så fins det noe større.

Og jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

Jeg åpna vinduet og fikk byen midt i fleisen, så over alle hustakene, lurte på hvor mange ensomme mennesker det fantes der, hvor mange gærne, skeive, dumme, forvirra, forbanna mennesker som levde i den kokende byen.

-Det er dette som er drømmen, veit dere. Fins ikke no' virkelighet. Men vi drømmer ikke, heller. Vi er i drømmen. Skjønner? Skjønner dere den? Det er noen andre som drømmer oss. Skjønner?

Hva betyr det å være modig var oppgaven, og jeg var ganske fornøyd, hadde skrevet fem sider om at det ikke går an å være modig hvis man ikke er redd først.

Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.

Sånne ting husker jeg: Tennisskoa som blei grønne og trange i det våte gresset, en snegle som dro blankt slim etter seg over trappa, stikkelsbærenes ovale form, og ekle, hårete overflate (som minte meg om noe jeg aldri hadde gjort), hvit rips og magaknip, utedassen og et falmet fotografi av oldefar som kjøpte Huset i 1920. Og stillheten. Stillheten innenfor regnet, under dynen og bak huden, en svær, gravid stillhet.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte de, at jeg allerede hadde begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Jeg sykla hjemover og prøvde å synge den nye sangen, men jeg fikk ikke helt tak på melodien, den glapp hver gang jeg skulle begynne, som om jeg allerede hadde glemt den. Men det er ikke sant at man glemmer så lett, man lagrer alt inni seg, og så dukker det opp en dag, når som helst, hvor som helst, slik jeg nå brått kan kjenne lukten av vår syrin, av syrin etter regn, enda det er langt på høsten.

Kristian Wold (41). Der var den igjen. Parantesen. Hekkesaksen. Jeg skal selv dø, tenkte jeg. Jeg skal selv forsvinne. Jeg er selv i en viss forstand allerede borte, allerede død.

Hvorfor syntes det ikke, hvorfor gikk det ikke an å se at i dette huset var en jente blitt borte? Hvorfor så dette huset, trappeoppgangen, navneskiltet på døren, hvorfor så alt sammen likedan ut, etter det forferdelige som hadde skjedd der?

Han smilte ned mot den sunkne byen og visste plutselig at alt som var borte og glemt likevel fantes et sted; ingenting som var gjort ble visket ut.

"Jeg bor i vannskorpen." Han lot steinene hvile. "Jeg bor i vannskorpen og teller mennesker. De fleste er fargeløse som rastløse skygger. De jager fargene bort fra seg. De er blitt for mange. Det er to milliarder for mange mennesker i verden i dag. De kjeder seg, derfor ønsker de å ødelegge verden."