Bokelskere.no

Denne skjønnheten måtte beundres. Var det derfor Mino samlet sommerfugler, spredte vingene deres ut i all sin prakt? Var det for å vise all ondskap, all meningsløs brutalitet som kom hans vei: Se dette, se dette uskyldige som bare er vakkert! Slik alt skal være: bare vakkert. Han visste ikke riktig hvorfor han samlet sommerfugler. Det hadde vært hans arbeid. Nå var det glede.

Notat: Det er flere sorte hull i fortauet. Folk ramler nedi, men det later til at ingen lar seg affisere, eller at det har blitt en vane. Frykten, en enorm styrke, som bygger seg opp fra et sted i underlivet, kommer ikke av redselen for selv å falle nedi, men for hva som vil hende den dagen hullene er fullstendig fulle av folk.

Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode.

Vi begravde den dagen etter, min far, min bror og jeg, jeg foreslo at vi ikke skulle grave den så veldig langt ned, i tilfelle den ble bedre, og ville opp igjen. Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.

Hun prater om tid, hun står i trappene på torget og snakker, roper, hun sier at det snart må ta en ende, i dag fant jeg en død fugl i hagen min, sier hun, den hadde fløyet på et vindu, det skjer hele tiden, vi bor i glasshus og fugler flyr på vinduene våre, og glasshusene vil snart knuses av trykket, ingenting kan ta av for det, og jeg forsøkte å sette disse bildene sammen da jeg til slutt brøt opp, bare dro, midt under appellen hennes, syklet hjem, jeg var redd, og utenfor rommet mitt, om kvelden, fant jeg, nesten selvfølgelig, en død fugl.

Den som hadde vært en katt, tenker du, med hele ansiktet dekket av pels, uforstyrret av alt omkring seg, egen og arrogant, uten anlegg for annet enn en evig gjentagelse av det samme, sove og våke, sove og våke, uten hensyn til noen eller noe. Og du tenker: Hvorfor er jeg Aksel og ikke Festus? Hva er egentlig grunnen til at det ble slik? Hvorfor er det ikke omvendt?

Den som hadde vært en astronaut, tenker du, pakket inn i en enorm klumpete drakt som skjuler alt, svevende i vektløs tilstand til et sted i det ytre rom, skutt ut som en prosjektil, på vei mot det ukjente, lenger og lenger vekk fra Jorden, alt forlatt som trekker deg ned, fri fra hele elendigheten, den som ville ha ligget igjen som en klump med dritt på en grønn klinkekule, en liten stein, en sandpartikkel, et støvkorn bare, til slutt mindre enn et støvkorn, til slutt ingenting.

Glemme alt, tenker du. Vende det ryggen, legge det bak seg, flykte vekk fra det, fyke avgårde hodestups. Hukommelsen er en lenke. Å huske er å lenke seg fast. Å glemme er å sette seg selv fri.

Javel, du er sjalu! Men hva annet går det an å være? Den som aldri har vært sjalu, har vel aldri elsket. Den som aldri har vært utsatt for sjalusiens galskap, har vel aldri vært elsket. Sjalusi er det samme som kjærlighet. Sjalusi er overdreven kjærlighet. Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven? Hva føler man, hvis man aldri føler sjalusi? Hvis man ikke er sjalu, hva i all verden er man da?

Og du skjønner at det du kjenner ved henne, det er bare en tynn, tynn drakt, trukket utenpå en deilig hemmelig struttende kropp som i virkeligheten aldri har tilhørt deg, som aldri kommer til å tilhøre deg, for alltid reservert enhver annen som måtte komme hennes vei. Du skulle ønske den virkelige verden ikke fantes.

Jeg har ikke noe imot øyesminke og leppestift. Men vi befinner oss faktisk på en planet i verdensrommet. Jeg synes det er vanvittig å tenke på. Det er sprøtt å tenke på at det eksisterer et verdensrom i det hele tatt. Men det finnes jenter som ikke er i stand til å se dette universet for bare øyesverte. Så finnes det kanskje gutter som ikke er i stand til å kaste et blikk over horisonten for bare fotballen heller. Det kan iallfall være et stykke å gå fra et lite sminkespeil til et skikkelig speilteleskop! Jeg tror det er det som kalles en “perspektivforskyvning”. Kanskje kan det kalles en “aha-opplevelse” også. Det er aldri for sent å få en aha-opplevelse. Men mange mennesker lever hele livet uten å innse at de svever i det tomme rom. Det er for mye som skrubber her nede. Det er nok å tenke på hvordan man tar seg ut.

Vi hører til på denne kloden. Jeg mener ikke å rokke ved det. Vi er en del av naturens liv på denne planeten. Her har vi lært av apekatter og krypdyr hvordan vi formerer oss, og jeg har ingen innvendinger mot det. I en annen natur ville alt sammen kanskje ha vært svært annerledes, men her er vi. Og jeg gjentar: Jeg benekter ikke det. Jeg mener bare at dette ikke behøver å forhindre oss fra å strekke oss etter å se litt lenger enn vår egen nesetipp.

Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.

Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.

Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Jeg har forsøkt å tenke på om alt går i sirkler eller om det heller er snakk om en linje som blir stadig svakere, jo lenger den forsvinner fra meg.

Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.

Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.

Det er tirsdag og lenge til helgen kommer, tirsdag, en dag i ukens ingenmannsland.

Det er ingen tid å miste. Hver dag har sin egen agenda. Man må holde hjulene i gang. Om jeg satte meg ned nå, om jeg sto stille, ville det kanskje påvirke klodens rotasjon?