Alle oppegående mennesker roper høyt om krise og katastrofe når Akerselva eller Donau blir forurenset, men svært få bryr seg om hva de fyller sine kanaler i kroppen med.
Vitenskapelig bevis er selvfølgelig greit å ha i ryggen. Men når det gjelder målinger på hvordan mat og medisiner virker på kroppen, er det alltid bare gjennomsnittsresultater som oppgis. Våre individuelle forskjeller blir aldri vist. De forskjellene er ofte meget store.
Jeg ble nysgjerrig på denne boken når jeg så at det var grunnleggeren av KRIK (Kristen idretskontakt) som stod bak. Han er teolog, idrettsprest og forfatter, så det ble en interessant affære å lese en helsebok skrevet av ham. Boken tar for seg et mer eller mindre helhetlig fokus på helse, selvom mat og hva vi spiser har en sentral rolle, og noe som forandret forfatterens liv fra en usunn til en sunnere livsstil. Som prest så skrives boken litt fra et kristent perspektiv, med bibelsitater her og der og noen åndelige smådrypp og et eget kapittel som omhandler tro og hva det har å si på helsen.
Boken kommer med noen interessante innblikk, bl.a. rundt aspartam og lettbrus. Med tanke på det så hevder Markset at Pepsi Max er en av de beste "anti-lykke-drikker" som finnes og hemmer lykkehormonet serotonin, og aspartam må ta skylden for å dempe produksjonen av dette lykkehormonet, men det kan allikevel gi en kortvarig glede slik som sukker. En annen interessant ting han hevder er at vann blandet med litt eplesidereddik fremmer produksjonen av dette lykkehormonet, men også søvnhormonet melatonin. Viktigheten av vann generelt blir også fremhevet.
Kjell Markset henviser også til et sitat fra Per Anders Nordengen som er vedt å ta med her: "Alle oppegående mennesker roper høyt om krise og katastrofe når Akerselva eller Donau blir forurenset, men svært få bryr seg om hva de fyller sine kanaler i kroppen med."
Boken har også endel underholdende bibelske bilder, bl.a. hvordan Markset uhøytidelig sammenligner herdet fett, med det bibelske uttrykket "Forherd ikke ditt hjerte", og påpeker videre hvordan herdet fett faktisk forherder og forsteiner vårt hjerne.
Det er også godt å se at forfatteren omfavner smør og ikke er redd for rent mettet fett, samt at rødt kjøtt ikke blir satt helt i den negative båsen, selvom han ikke akkurat fråtser i det. Frukt og grønnsaker blir også fremhevet, samt fisk. Marksett tar også fram viktigheten av sol og lys i ens liv og henviser bl.a. til soleksperten Johan Moan.
Når det er sagt er det også ting jeg stusset på. Han er litt moderat når det kommer til LCHF kostholdet og mener helt feil at det i det lange løp kan føre til hjerteinfarkt. Han påpeker også at lavkarbobølgen er et storstilt medisinsk eksperiment med folkehelsen. Saken er at Lavkarbo har vært brukt i medisinsk behadnling i noen hundre år allerede og et lavkarbobasert kosthold har vært et naturlig kosthold for mange folkelsag rundt om i verden uten noe som helst tegn til hjerteinfarkt. Han hevder at dette kan være en svært usunn diett hvis man går lenge på den. Så langt jeg vet så finnes det ikke noe holdepunkter ved å hevde dette. Det er forsket mye på lavkarbo og de positive effektene ved det. Da er det litt ironisk at han fremmer Berit Nordstrand som faktisk står for en slags moderat lavkarbo, og mens han selv også kan se ut til å fremme et moderat lavkarbo kosthold, bare at han legger noe mer vekt på å få i seg grove kornprodukter, som ikke akkurat er lavkarbo.
De fleste helsebøker tar for seg endel rundt vår såkalte evolusjonshistorie, noe Markset er forsiktig med å ta fram, selvom det et sted virker som han i en bisetning påpeker hjernens utvikling i evolusjonsperspektiv så er boken ellers så og si utelatt fra et evolusjonsperspektiv, men allikevel avslørende hva Markset kan se ut til å stå for. Gud som skaper står allikevel sentralt, men kobler man dette sammen så vil det si at Gud kan ha brukt evolusjon for å skape, noe som er en helt ubibelsk tankegang.
Jeg kunne skrevet og sagt mye mer om denne boken, men stopper her. Boken er alt i alt et fint verk om litt forskjellig rundt helse, men jeg savner solide kildehenvisninger til mye, selvom det er noen, så savner jeg noen fler. Når man er prest og teolog og skriver bok om helse og livsstil, så bør det være noen flere henvisninger til folk som virkelig kan stoffet.
Et interessant syn på skilsmisse og gjengifte med utgangspunkt i Femte Mosebok og sammenligningen den gir med Matteus 5 og 19, samt et lite innblikk i Paulus brev til Korinterne kap.7. Selvom jeg ikke helt kan være enig i alt sammen med tanke på betydningen av ordet "fornication" fra grunnteksten, så er dette en interessant og god teori og konklusjonen kan jeg mer eller mindre være enig i, selvom boken kunne vært mer detaljert og beskrivende av synet som tas fram.
Dessverre er "Bra mat" ingen "Bra bok". Boken sier innledningvis at forfatterne slår et slag for vitenskapen og at matrådene bør bygge på forskning, og videre sier de at de ikke mener en eller to forskningsresultater som er "googlet" fram, men matråd som bygger på all tilgjengelig forskning. Dessverre "failer" boken akkurat på dette punktet. Det referes ikke til en eneste forskningsartikkel eller metastudie, som jeg kan se, iløpet av boken. Det eneste forfatterne gjør er å intervjue et ekspertpanel fra helsedirektoratet og FHI, og tar det som en selvfølge at disse som enkeltpersoner sitter på svaret på det all forskning sammenlagt har å si om en sak. Boken baserer seg med andre ord på helsedirektoratets og FHI's helseråd. Vi har hørt det så mange ganger før, unngå mest mulig rødt kjøtt. Dette er et av utsagnene som ikke støttes av solid forskning og midt i dette er redselen for mettet fett, selvom de innrømmer at her strides de lærde. Jeg vet ikke om det var før denne bokens utgivelse eller etter at det kom en stor metastudie som frikjente det mettede fettet, selvom det var nok forskning tilgjengelig før denne studien også til å stemple det mettede fettet som "frikjent", slik mange eksperter også har gjort. Frykten for mettet fett stammer fra en "juksestudie" med Ancel Keys i spissen, en studie som har blitt tilbakevist flere ganger. Kvaliteten på studien sier også sitt.
Under delkapitilet "Hvem skal vi tro på", så påstår forfatterne at kostholdsrådene fra Helsedirektoratet er dokumentert med omfattende forskning i motsetning til mange dietter. Dette ser jeg på som tullball, og så kritiseres de såkalte selvoppnevnte ekspertene som de hevder plukker litt her og der. De kunne ihvertfall kommet med bevis på dette og ikke bare påstander. Noe av uvitenheten til en av intervjuobjektene er når han sier rett ut av sukker ikke er gift, men at det innholder mange kalorier. Jeg forventer litt mer seriøse og nyanserte svar av såkalte eksperter enn dette. Sukker er en stor fare i samfunnet og har mange flere ulemper ved seg enn å bare føre til overvekt.
Videre så roser man opp pasteurisert melk som noe veldig bra, men det man ikke vet er at det er dokumentert at det faktisk er flere som dør og blir syke av denne melken enn den upasteuriserte. Så et forbud mot upasteurisert melk er igjen noe tullball. Det burde vært fullt og helt lov på lik linje med den pasteuriserte sorten. Boken er også veldig unyansert når den kritiserer de som hevder at ren og naturlig mat er det beste. De påpeker at det ikke er tilfellet og hvis jeg husker riktig så påpeker de giftige sopper i skogen som eksempel på dette. "Halooo" sier jeg. Selv de som mener at naturlig og ren mat er det beste vil være enig i at giftige sopper kan være livsfarlige å spise.
Men når det er sagt så er jeg enig med helsedirektoratet at vi bør spise mer grønnsaker, bær og fisk. Kornprodukter, til og med de grove, er ikke så bra som helsedirektoratet skal ha det til, så det bør man heller redusere. Det er rett og slett næringsfattig i forhold til mye annen mat.
Jeg vil heller rope hurra for mye mettet fett, rødt kjøtt og mer mineralrik salt i kosten. Det positive er at det gis et lite lysglimt for at mettet fett kan være gunstig og dermed ikke er den store stygge ulven. Boken gir også noen gode tips med tanke på brent mat og farene som kan oppstå ved det. Boken har altså noen positive ting å komme med.
Alt i alt en dårlig bok. Når boken i sin tittel hevder "Bra mat - Hva forskning forteller oss", så forventer jeg at de skal henvise til forskning og ikke bare til intervjuobjekter fra helsedirektoratet og FHI.
Det hjelper ikke å ha kunnskap hvis du ikke vet hvordan du skal formidle kunnskapen; kunsten er å lære den bort. Det hjelper heller ikke å briljere med faguttrykk og vanskelig språk; det kan rett og slett ha motsatt virkning på tilhørerne.
Dette er en ypperlig bok for dem som ønsker å holde gode og inspirerende taler eller presentasjoner. Boken gir mange gode tips men også mange advarsler om hva man burde utelate eller unngå i en presentasjon. Vekten i boken ligger allikevel på Powerpoint, og det er jo bra, for det er mest kjent og brukes som regel oftest når man skal presentere noe viktig. Det er allikevel ikke et must å beherske PowerPoint for å få noe ut av boken, for mange av tipsene gjelder også flipover og andre presentasjonsmåter.
Boken har nesten litt for mye informasjon, men er allikevel en informativ bok å ha ved sin side når man forbereder seg, og at man dermed kan sjekke ut om man har glemt å ta med noen viktige elementer i presentasjonen sin.
Det jeg husker fra norsktimene på skolen var at skildringer var viktig når man skrev noveller, og ellers husker jeg ikke så mye. Stilene mine ble aldri en suksess.
I "Skrivekunstens hemmeligheter" skriver Geelmuyden på en levende måte om viktige ting å inkludere og utelate når man skriver alt fra sakprosa til intervjuer, romaner eller andre tekstsjangere. Jeg er godt kjent med Geelmuydens siste bøker som tar for seg samfunnskritiske temaer; "Sannheten på bordet", "Sannheten i glasset", "Spermageddon" og "Pillebefinnende", og er det en som passer til å skrive akkuratdenne boken så er det han. Han har også mye erfaring med å holde skrivekurs, og han deler flere eksempler fra tekster som skrivekursdeltagerne hans har skrevet, samt utdrag fra bøker og andre tekster for å understreke poengene sine. Geelmuyden tar også fram eksempler fra sine egne verker, og da er det ekstra stas å ha lest flere av dem.
Noen ganger blir eksemplene fra noe mer ukjente verk for meg, litt for lange, på nynorsk og ikke alltid like lett å gripe, men stort sett gjør ikke det så mye når boken ellers duger bra. I tillegg fikk jeg samklang med forfatteren når det kommer til måten mange akademiske bøker er skrevet på. Jeg har lenge ikke skjønt poenget med hvorfor det er slik, men grunnen ifølge Geelmuyden er at det ligger prestisje i det å skrive på den måten mange av disse de akademiske bøkene er skrevet på. Så fra nå av velger jeg å rope "hurra" for hver akademiske bok jeg leser som har en mer eller mindre lettforståelig tekst å formidle. Jeg må jo si at Geelmuyden gjør en god jobb med denne som ikke er så akademisk kronglete av seg, så har du en forfatter i magen, så kan denne være god å ha lest gjennom. Hurra!
Det er ikke farlig å være uenig, det er bra. Det som er farlig, er å la det ligge slik at uenighet vokser til dårlig stemning.
En high five er mye mer enn en hilsen. Det er oppmerksomhet og anerkjennelse.
Min erfaring er at psykologene tar feil når de hevder at menn er dårlige til å bearbeide følelser. De gjør det bare ofte på flere måter enn å snakke.
Tanker, drømmer og prat er viktig, men de gir ikke praktiske resultater. Det er det bare hardt arbeid som gjør.
Hans [William H. McRAven] budskap er at det ofte kan være et ork å re opp sengen når du står opp, men hvis alt går galt i løpet av dagen, har du iallfall gleden av å komme til en innbydende seng ved dagens slutt.
Hvis du ikke stiller krav til deg selv først, mister du retten til å stille krav til andre.
Et sterkt felleskap begynner og slutter med deg selv
En helt grei selvhjelpsbok fra en kar som har hatt variert og langvarig tjeneste i forsvaret. Selvom rådene i boken ikke direkte omhandler det å stå opp om morgenen, så har den mange praktiske og mentale tips som forfatteren mener like så godt kan inkluderes inn i hverdagslivet til det enkelte hverdagsmennesket. Dette gjelder bl.a. disiplin, fokus på det levde livet isteden for døden, selvom man ikke skal ignorere døden. Videre tar han for seg det å takle motstand, være forberedt og kjenne til terrenget i livet og være viss på at terreng og kart ikke alltid henger ihop. Boken har mange utmerkede sitater å ta med seg, men i det store og hele synes jeg allikevel boken ble litt middelmådig, litt kjedelig, og flere av tipsene i boken kan man nok få lest i andre selvhjelpsbøker, men det er helt greit at det er skrevet en bok av en med lang fartstid og erfaring i forsvaret og kamphandlinger som ofte kan etterlate soldater i sterke psyikiske og fysiske traumer. Dermed er holdningene og inputtet denne boken gir avgjørende for en soldat i tjeneste, og på en måte er vi alle også soldater i tjeneste i våre hverdagsliv, slik at tipsene godt også kan innlemmes i hverdagen, noe Robert Mood også prøver å formidle.
Irriterende karaktertrekk har nesten alltid sine røtter i barndommen, lenge før vi kom inn i bildet.
Vi blir unødig raskt støtt av andre når vi mangler viljen til å vurdere årsaken til adferden deres.
Vi tenker kanskje på egoister som folk som har blitt syke av for mye kjærlighet, men det motsatte er faktisk tilfelle: En egoist er en som enn ikke har fått nok. Selvopptattheten trenger fri bane i tidligere år for ikke å forfølge og ødelegge de senere. Den såkalte narsissisten er rett og slett en formørket sjel som ikke har hatt muligheten til å bli uhemmet og urimelig beundret og forkjælt fra begynnelsen av.
"Livets skole" eller "The School of Life" er en global organisasjon som arbeider for følelsesmessig opplæring og velferd ifølge bokens siste side. I denne boken som er blitt til med utgangspunkt i denne organisasjonen og bærer det samme navnet, får vi et dykk inn i følelsenes verden på en litt annenledes måte enn gjennom andre bøker jeg har lest som omhandler følelser.
Boken har på en måte en litt poetisk og filosofisk tilnærming til temaet, men holder seg også ganske godt til det faglige, og spesielt det psykologiske. Boken kan bli noe svevende og noen setninger og avsnitt må leses flere ganger for å fatte innholdet og det blir ikke så mye lettere når man sitter med følelsen at boken kanskje også er litt dårlig oversatt til norsk. Kanskje det er det poetiske og filosofiske språket som er årsaken til det?
Boken gir noen gode innblikk inn i barndommen og hvordan den er med på å forme det vi blir i mer voksen alder. Boken har også en interessant delkapittel om hvordan barndommens følelsesmessige mangler kan være årsak til ønske om berømmelse senere i voksen alder og at flere berømte skikkelser akkurat ikke har hatt den beste barndommen å reflektere tilbake til.
Videre så er det interessant å bemerke seg hvordan egoister i dag ofte ikke har fått nok som barn, for lar man denne selvopptattheten få mer spillerom som barn så vil den ikke forfølge og ødelegge senere i følge forfatterne. Forfatterne skriver: "Den såkalte narsissisten er rett og slett en formørket sjel som ikke har hatt muligheten til å bli uhemmet og urimelig beundret og forkjælt fra begynnelsen av". Med andre ord: hvordan vi er som voksne har mye å si hvordan vi ble følelsesmessig tatt hånd om som barn. Et annet sted skrives det at folk har ikke noe behov for å skade andre hvis de ikke først er plaget selv. Boken har mange gode sitater som inneholder poenger jeg ikke har tenkt så nøye over før. Den får disse fram på en god og poengfull måte. Videre så tar boken fram litt rundt dette med kranling i forhold, om affærer, når dette starter og hva det egentlig går ut på følelsesmessig. Boken gir også et innblikk i at det eksisterer noe som heter følelsesmessig arv, at vi bærer med oss følelsesmessige sår fra våre forfedre. Et interessant aspekt ved epigenetikk.
Noe jeg stusset over var forfatterens negative syn på ekteskapet om hvordan de mener at man blir fanget av ekteskapssystemet og at det er altfor vanskelig å bryte ut av hvis man må det. Mye tullete tankegang rundt dette synes jeg. Bortsett fra dette og at boken til tider kan være noe høytsvevende, kanskje altfor undrende og filosofisk, så gir den en ganske god psykologisk innsikt i mennesket og menneskenaturen. Mot slutten så får vi også et innblikk i personlighetene til en romantiker vs en klassisist, og helt til slutt tolv punkter som kjennetegner et klokt menneske. Alt i alt en god og litt annerledes bok om følelser.