Bokelskere.no

pur leseglede!

ja - kom akkurat på noe viktig: jeg var 19, jobbet som praktikant på et arkitektkontor hvor noen av de voksne hadde fått denne boka gjennom bokklubben, men den var jo helt umulig å lese - sa de: og mer skulle i grunnen ikke til, den gang ;)

Oppdaget Miranda July gjennom den fine filmen ME AND YOU AND EVERYONE WE KNOW, gikk deretter til litteraturen hennes. Finner den samme vakre, rå og såre tonen både i filmen og i boken. Kan i tillegg anbefale hjemmesiden hennes: http://mirandajuly.com/

Husker i dag svært lite av denne boka, som jeg leste for mer en 20 år siden - men faktisk er den grunnen til at jeg i sin tid begynte å studere litteraturvitenskap. Og det er jo ganske magisk å tenke på, eller?

anmeldelse publisert i SA 12. januar 2010

En kulturhistorisk reise i døde kropper fra Homer til Robbie Williams

Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med diktsamlingen «Sakte dans ut av brennende hus» og har siden den tid skrevet både romaner, essays og flere diktsamlinger, han er også aktiv som litteraturkritiker. Selv synes jeg at hans essaysamling «Aero» fra 2000 er et høydepunkt. Nå overgår han seg selv med boka «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie», for sjelden har et mer komplekst og underlig prosjekt sett dagens lys her til lands.

«Gjennom kjøttet» er en bok på nesten 800 sider, den er delt opp i 7 bolker med en rekke underkapitler. Essayene springer fram og tilbake i historien, mye av stoffet bygger på kilder fra 15- og 1600 tallet, men boka går også i dybden i antikken og i vår egen tid, alltid med den døde kroppen i fokus. Stueland undersøker blant annet hvordan filosofer har benyttet seg av disseksjonens vokabular, hvordan forfattere har forholdt seg til døde kropper og hvordan kunstneriske avbildninger av døden har endret seg gjennom historien. Et eksempel på Stuelands historiske kryssklipping er måten han kobler den seine middelalderens fascinasjon for offentlig henging sammen med vår egen tids interesse for døden, slik denne kommer til uttrykk i utallige tv-serier og kriminalromaner.

Stueland innleder boka med å si at hans egen nysgjerrighet for den døde kroppen ble vekket da han leste om renessansens anatomiske teater, en form for amfiteater hvor døde kropper ble dissekert og obdusert foran vitebegjærlige leger, studenter og samfunnstopper. Lenger ute i boka forteller han om den britiske politikeren og forfatteren Samuel Pepys som i 1663 ble invitert til disseksjon og middag, og etter enda noen hundre sider viser han oss hvordan tv-serien CSI, som nesten daglig ruller over tv-skjermen, kan leses som en moderne versjon av nettopp dette teateret, hvor vi alle forlyster oss med patologi og død mens vi nyter junk-food i vår egen stue. Et rått eksempel på disseksjon i populærkulturen finner vi i Robbie Williams musikkvideo «Rock-DJ», hvor en oppmerksomhetshungrig Williams ender opp med å dissekere seg selv på scenen. Disseksjoner har gått fra å være strengt tabubelagte hendelser som måtte foregå i det skjulte til å bli familieunderholdning – men, som denne boka viser, det er liten tvil om at den døde kroppen til alle tider har hatt en magisk tiltrekningskraft på oss levende.

Bokas essayistske kvaliteter kommer særlig godt til uttrykk i de kapitlene hvor Stueland undersøker hvordan den døde kroppen brukes og framstilles i litterære eller billedkunstmessige sammenhenger. Stueland går blant annet i dybden med Shakespeare, Baudelaire og Poe og med billedkunstnerne Francis Bacon, Orlan og Andres Serrano. Som en god kritiker vurderer han for og i mot kunstnernes prosjekter, tematiserer de døden for å tiltrekke seg oppmerksomhet, eller er de faktisk ute etter å undersøke vesentlige problemstillinger? Han veier for og i mot, tenker høyt sammen med leseren, og formulerer rett som det er normative rammer for sine egne analyser. En essayists privilegium er, til forskjell fra forskeren, å være subjektiv i sine vurderinger, han skal gi sine egne meninger og synspunkt til kjenne i teksten. Dette er et privilegium Stueland vet å utnytte, særlig når han snakker om billedkunst og litteratur, og det gjør disse kapitlene til bokas beste.

«Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» er et kunnskapsrikt glansnummer av en bok. På sitt beste kan den minne om Michel Foucaults store arbeider om fengselsvesenet og galskapens historie. Det er ingen tvil om at det ligger svært mye arbeid bak boka, og det er heller ikke til å komme forbi at «Gjennom kjøttet» krever mer enn vanlig av leseren. Imidlertid lettes prosessen en smule av et svært godt og rikholdig billedmateriale. Mitt råd til leseren er å nyte det hele stykkevis og delt, å sluke boka i et jafs vil sannsynligvis resultere i omfattende fordøyelsesbesvær.

Et forsøk på å forklare hvorfor litterære vurderinger ikke kan foretas av andre enn en godt voksen professor i Bergen

anmeldelse - Stavanger Aftenblad 19/1/2010

Folk flest er utav stand til å skille mellom skitt og kanel, underholdning og kunst – skulle de mot formodning klare å se forskjellen velger de som regel det dårligste alternativet, dette er en av konklusjonene man kan trekke etter å ha lest Atle Kittangs bok «Diktekunstens relasjonar», men han stopper ikke med folk flest, for heller ikke akademikere, kritikere og kulturjournalister, eller litteraturens parasitter som han velger å kalle oss, ser lenger forskjellen på kvalitet og kitsch.

Atle Kittang (f. 1941) er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, han har hatt ansvar for å utdanne utallige forskere, lærere, kritikere og skribenter, og bør derfor vite hva han snakker om når han uttaler seg om folks vurderingsevne når det kommer til litteratur.

Hans negative syn på andre leseres evner og kompetanse gjennomsyrer «Diktekunstens relasjonar». Boka består av 9 kapitler, fem av dem har allerede vært publiserte i andre sammenhenger. Første delen av boka handler om litteratur på et generelt plan, de fire siste kapitlene er eksempler på nærlesinger av ulike bøker og forfatterskap.

Professor Kittang har i årevis vært opptatt av nærlesing som metode, av at det litterære verket skal leses estetisk ut fra sine egne premisser. Han dyrker estetikken i tradisjonen fra Kant, og argumenterer mye og lenge for å sette den franske filosofen Jacques Rancières (f. 1940) teorier inn i en historisk forlengelse av de russiske formalistene. Han er opptatt av litteraturens litteraritet, av at litteraturen slik vi framleis stort sett oppfattar den – som diktekunst – har ein spesiell og nærmast spøkelsesmessig måte å vere til på (6), og han foretrekker den store litteraturen og de allerede kanoniserte tekstene. Etter mange års forsking kan Kittang sin Hamsun og Ibsen på rams, og skriver godt om dem.

Klassekampens dyktige anmelder Espen Stueland roser Kittang som en glimrende essayist, jeg må dessverre si meg helt uenig i hans vurdering. I et velskrevet essay skal ulike synspunkter komme til syne og brynes mot hverandre, dette er ikke tilfelle i Kittangs tekst, hvor vi tvert i mot har å gjøre med en monoton og autoritær fortellerstemme. Jo visst har en forfatter, også når han skriver sakprosa, lov til å være subjektiv, og selvfølgelig kan han øse så mye edder og galle utover sine lesere som han bare orker, men en slik stil vil normalt ikke kalles essayistisk, en riktigere benevnelse på Kittangs stil er at den er polemisk, han er argumenterende og standhaftig ute etter å forsvare sin egne meninger og synspunkt.

I «Diktekunstens relasjonar» bekymrer han seg særlig over trusselen som den relasjonelle estetikken utgjør for hans egen foretrukne metode - nærlesingen. Har den relasjonelle nyorienteringa gått litt for raskt og enkelt føre seg? Og i kva slags retning har den gått – framover eller bakover? (14) spør han innledningsvis i boka, og vi aner at svaret er gitt allerede før spørsmålet er ferdig formulert. Og ganske riktig, leser du Kittang vil du oppdage at det meste var bedre før.

Kittang er flink til å analysere gamle mestre, men ikke særlig lyttende i møte med nye teorier. Kanskje er det derfor han har gått glipp av at den relasjonelle estetikken verken utelukker nærlesing eller stringens. Kittangs angstbiterske forhold til samtiden er et klart minus, dyrking av gamle menn, forfattere så vel som teoretikere, er kun ett av mange områder for litteraturvitenskapen, minst like viktig er det å kunne forholde seg nysgjerrig og analytisk til sin egen samtid.

-anmeldelse publisert i SA 22. desember 2009-

En utmerket bok om forholdet mellom kjærlighet, kriser og kreativitet

«Hun spiste måltidene sine på café og det eneste hun brukte på det knøttlille kjøkkenet, var en tekjele. Da hun omsider investerte i et kjøleskap, satte hun det på gangen og fylte det med whisky, vodka og isbiter … Før hun gikk ut til lunsj og middag, serverte hun seg selv en dobbel whisky, som skulle skjerpe hennes allerede kraftige appetitt: på mat, på kjærlighet, på livet.»

Slik skriver Hege Duckert om den franske filosofen Simone de Beauvoir, og på lignende måter beskriver hun også de tre andre kvinnene som portretteres i boka «Mitt grådige hjerte».

Karen Blixen, Frida Kahlo, Simone de Beauvoir og Billie Holiday: fire eksepsjonelt dyktige kvinner. Ingen av dem kan sies å ha levd tradisjonelle kvinneliv, ingen av dem hadde barn, alle hadde de mange og komplisere kjærlighetsrelasjoner til både menn og kvinner. Duckerts uttalte mål med «Mitt grådige hjerte» er å se på hvordan møtet med kjærligheten preget livene og verkene deres. Det er et viktig poeng i denne boka at de utradisjonelle livssituasjonene har vært en nødvendig forutsetning for den kunsten og litteraturen disse kvinnene har skapt.

Karen Blixens store kjærlighet i livet var en afrikansk farm, hun hadde den, men mistet den til kreditorene etter tjue års hardt arbeid. Hun begynte for alvor å dikte når hun mister gården, men sa samtidig: «Det er ingen hemmelighet at jeg heller ville hatt en virkelighet å ta meg av enn å skrive», forfatterskapet hennes begynte der livet, slik hun ville leve det – på en kaffeplantasje i Kenya, sluttet.

Hege Duckerts prosjekt er risikabelt på flere måter. Å studere kvinner fra et feminint perspektiv er – i motsetning til å studere menn fra et maskulint perspektiv – det samme som å plassere seg selv og sitt studieobjekt litt utenfor begivenhetenes sentrum. Studier av kvinners liv har aldri hatt like stor status som studier av manneliv. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere for seg selv, velger forfatteren å legge kvinnenes følelsesliv under lupen. Hun viser hvordan og hvorfor man ikke kan skille mellom følelser og fornuft, og hun viser hvordan personlige kriser har ført til eksplosive kreative perioder i disse kvinnenes liv. Kort og godt viser denne boka hvordan liv og kunst alltid er flettet sammen til et uadskillelig hele.

Hege Duckert våger og vinner, «Mitt grådige hjerte» plasserer Blixen, de Beauvoir, Kahlo og Holiday i kulturhistoriens sentrum – det er ingen tvil om at disse kvinnenes liv og produksjon har allmenn interesse. Duckert skriver på en åpen og inkluderende måte som gir rom for leserens egne tanker og refleksjoner. Boka er utstyrt med et godt kilderegister. Jeg finner kun en ting å utsette på det hele: forlaget burde ha spandert noen illustrasjoner på en bok som har så mange visuelle referanser som denne.

En særegen og interessant debut

anmeldelse publisert i Stavanger Aftenblad 15. des. 09

Det er ingen tvil om at Jenny Hval har funnet en egen stemme. Romanen «Perlebryggeriet» handler om norske Jo som drar til Australia for å studere biologi. Den unge kvinnen har en spesiell interesse for sopp, for ting som råtner og for levende organismer som antar nye former. I den fiktive byen Aybourn flytter Jo sammen med Carral, som bor i et gammelt nedslitt bryggeri. Sakte men sikkert oppstår det en symbiose mellom de to unge kvinnene, det blir etter hvert vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre. Er det egentlig snakk om to kvinner, eller bare ulike sider ved det samme mennesket? «Perlebryggeriet» kan leses som Jos overgang fra barn til voksen kvinne. Hval har gitt den feminine sensualiteten og seksualiteten en sentral plass. Vi følger Jo gjennom en modningsprosess som innebærer en form for emosjonell oppvåkning. Den kvinneligheten som Jo oppdager er full av kroppslighet og nytelse, den er både tiltrekkende og skremmende. Jos oppvåkning blir hele tiden knyttet tett opp mot naturen og organiske vekster. Slik kommenterer også boka på vår kulturs tradisjonelle måte å forstå kjønn på, hvor det kvinnelige alltid har vært tettere knyttet opp mot naturen enn det mannlige. Akkurat som naturen har kvinner vært forstått som irrasjonelle og ukontrollerbare, mens menn alltid har hatt en sterkere evne til fornuft og rasjonalitet. Hvals roman benekter ikke denne måten å forstå kjønn på, men hun undersøker ideen fra et emosjonelt synspunkt, og gir dermed leseren et helt nytt bilde av det kvinnelige. Teksten har et surrealistisk preg og forfatteren lar ytre hendelser og indre opplevelser gli over i hverandre på en drømmeaktig måte. Lyder spiller en sentral rolle i fortellingen; lyder fra havet, fra dyr som kravler i veggene og fra vinden som blåser gjennom gatene i byen. Den gamle fabrikkbygningen har papirtynne vegger, lyden av de to kvinnene sprer seg fra rom til rom. Jenny Hval har foreløpig vært mest kjent som musikeren Rockettothesky, med «Perlebryggeriet» sørger hun for å rydde seg en fin plass i samtidslitteraturen.

Når sant skal sies har jeg ennå til gode å oppdage noen som befinner seg på det nivået Mann er på i denne boka. Og det filosofiske, vel- jeg leser det først og fremst som en invitasjon til leseren.

Godt tenkt, godt skrevet

Som noen av avisens lesere allerede vet, så synes jeg at Mary Millers selvrettferdige bok om Stavanger2008 var en heller begredelig sak - men hva gjør vel det når Jan Inge Reilstad gir oss en bok som dette? Redaktør og kurator Reilstad har sammen med en håndfull medskribenter skapt en lettlest og faglig sterk bok om Nabolagshemmeligheter (Stavanger 2008s største satsning innenfor visuell kunst). Foruten en svært grundig gjennomgang av de åtte Nabolagsprosjektene fra begynnelse til slutt, inneholder boka også teoretiske refleksjoner og analyser. Og til tross for at kunst er en grenseløs ting, er det utrolig fint at redaktøren har valgt å publisere boka på norsk. Hadde boka vært på engelsk kunne den nådd lengre og til og med blitt lagt merke til av kunstfiffen i utlandet, men - som den er nå, holdt i et godt og lettfattelig norsk, innskriver den seg på en helt annen måte i sin egen tid, situasjon og lokalmiljø, til glede for oss som bor her, for nabolaghemmelighetenes nabolag. Bokas første halvdel går gjennom de ulike kunstprosjektene enkeltvis. Her får vi innsyn i hele skapelsesprosessen fra begynnelse til slutt, fra kunstnernes første ideer til publikums reaksjoner. Vi får også høre om ideer som falt i fisk, om planer som sviktet og om uforutsette hendelser under veis. Dvs. alt det som det er vanskelig å lese ut av de endelige prosjektene, men som ofte har vært helt sentrale for deres tilblivelse. Bokas andre del består av en serie kritiske kommentarer, analyser og teoretiske refleksjoner over begreper som relasjonell estetikk, kunst, etikk og samfunn. Bokas mest komplekse bidrag kommer fra den relasjonelle estetikkens far, Nicolas Bourriaud. I en tekst kalt «Ustabile forbindelser» skriver han om den relasjonelle estetikkens genealogi, det vil si om begrepets opphav og utvikling. I artikkelen sin sier han ting som: Kunsten kan beskrives som et alternativt klippebord for det sosiale narrativet og Kunsten reiser seg mot den allmenne passiviteteten – den som nagler oss fast til en verden av varer og konsumenter. Å være kunstner dreier seg ikke ene og alene om å produsere former, men om å gå inn i en aktivitet som får formene til å bli bærer av et prosjekt som kan deles. Tatt ut av sin sammenheng kan sitatene være vanskelige å forstå, men sett i lys av prosjektet Nabolagshemmeligheter gir de mening. Bourriauds teori har vært viktig for Nabolagshemmeligheter som prosjekt, og det oppleves derfor som riktig at hans tanker er viet stor plass i boka. Slik jeg ser det hadde kuratorene Reilstad og Svennson et normativt utgangspunkt. I den første planleggingsfasen ble Nabolagshemmeligheter beskrevet som et prosjekt som skulle vitalisere både den enkelte innbyger og det offentlige rommet. Dette positive synet på kunstens rolle i samfunnet har mye til felles med Bourriauds ide om at kunst er en meningsskapende aktivitet som kan deles. Langt fra alle forstår kunstens rolle og funksjon på denne måten, men gjennom et klart språk og tydelige formulerte tanker inviterer boka både motstandere og tilhengere til diskusjon. «Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess» henvender seg både til et generelt publikum og til mennesker som har et faglig forhold til kunst, den didaktiske måten stoffet presenteres på gjør boka til ypperlig pensumlitteratur for kommende kunst- og kuratorstudenter. Og her er massevis av erfaring å bygge videre på for dem som selv har lyst til å ta opp hansken og sette i gang nye relasjonelle prosesser i offentlige rom.

En grundig kulturhistorisk biografi

Arnhild Skre har et uttalt mål med biografien sin om Ragnhild Jølsen (1875-1908), hun vil omskrive det hun oppfatter som en myte, nemlig at Jølsen var en svak og skadeskutt person som tok sitt eget liv i en alder av 32 år. Ja-visst var Jølsen i perioder tungsindig, sier Skre, men hun var først og fremst en sterk kvinne med klare ambisjoner. Ragnhild Jølsen var, slik Skre ser henne, en profesjonell, uredd og livstørst forfatter. Ragnhild Jølsen var seksuelt frigjort, hun ruset seg på alkohol og opiater, og ikke minst – hun hadde store ambisjoner på egne vegne, ingenting av dette inngikk i samtidens konvensjonelle kvinnerolle. Historien om hennes liv er interessant fordi hennes opprør sier oss mye om den tiden hun var en del av. Arnhild Skres bok forteller om samfunnsliv og politikk i Norge omkring århundreskiftet, hun forteller om sosiale forhold, om kvinnesakskampen og gir oss et godt innblikk i norsk litteraturhistorie. Skre sier innledningsvis at hun har satt seg fore å skrive et stykke kulturhistorie – noe hun absolutt har klart. Jølsens forfatterskap består av fem bøker, samt en rekke noveller og historier. Hun ble lest som en viktig forfatterne i sin egen samtid. Hennes første roman ble anmeldt i mer enn 30 aviser og tidsskrifter. To år etter debuten ble hun inkludert i Norsk illustrert Litteraturhistorie. Ragnhild Jølsens liv var preget av en dobbel bevegelse, mens forfatterkarrieren steg, sank familiens sosiale og økonomiske status, noe som medførte at fabrikkeierdatteren etter hvert måtte bli i stand til å forsørge seg selv. Historien om forfatteren Ragnhild Jølsen har vært skrevet før, både i biografis form, og i Jens Bjørnebos langt friere dikterroman Drømmen og hjulet (1964). Skre er i sin bok om Jølsen først og fremst historiker, og derfor vier hun livsfortellingen og kulturhistorien stor oppmerksomhet, hun bruker rikelig av eksterne kilder og dokumenter til å bygge opp sitt eget portrett av Ragnhild Jølsen. Slik skapes en verdifull og troverdig biografi. Skres litteraturvitenskaplige ambisjon har vært å vise oss hvordan Ragnhild Jølsens litteratur er preget av forfatterens uredde og kompromissløse kvinneblikk på livet, slik skriver Skre med denne boka også et stykke kjønns- og likestillingshistorie. Min eneste innvending er at Skre innimellom har en tendens til å dvele litt for lenge ved ting som synes å ha liten betydning for historien som sådan, det hender at hun gir oss detaljer som forstyrrer mer enn de belyser, men det er ingen tvil om at Arnhild Skre i det store og hele har levert en interessant, viktig og svært lesverdig biografi om forfatteren Ragnhild Jølsen.

trengerl itt tid på listen;) Men kan anbefale I familiens skød av Christina Hesselholdt (finnes kun på dansk, så jeg får ikke linket den her) Veldig fin bok om familierelasjoner, om omsorg og omsorgens vrengebilder ... en mørk klang gjør en tilsynelatende sommeridyll til noe langt mer enn et glansbilde...

Enig, til tross for fravær av handlng er det rikelig med spenninger i denne boka.

Husker ike helt hvorfor jeg avbrøt lesingen for egentlig er dette en interessant roman ...

Jeg er veldig begeistret for Helles prosjekt, som slik jeg ser det i stor grad handler om å ikke falle til ro i en forventet rolle, altså et ganske så eksistensielt prosjekt. Flere av hennes karakterer synes å være uten begjær, eller "rettethet", noe som utfordrer meg i min daglige hang til effektivitet ;)

Utrolig velskrevet!

Interessant liste, Hus og hjem er en av mine favoritter og tematikken har fascinert meg i lang tid, kanskje jeg skal lage meg en egen liste ...

Leser denne fordi jeg nettopp har sett Agnes Vardas fantastiske film Vagabond. Smith skriver ikke spesielt godt, men hun har en rekke interessante analyser, noe som, til tross for dårlig strukturert stoff, gjør henne vel verdt å lese.

En nydelig bok om forholdet mellom kunst, sted og identitet.