Då tok lensmannen atter til ords: " Ja, no sit de fint i nota, de utkropne fantar, fint i nota, ja, og her slepp de ikkje unna før vi har fått tina dykk eit grann til påminning, til eit lite minne om fotblemmene de har skaffa oss, fantepakk de er!
Hit no, mor, med bjørkekvisten, og gjev dei med retteleg varm hand!"
Den sterke dikterer opinionen; og seierherren i krig blir før eller senere anerkjent, uansett hvilke forbrytelser han måtte ha begått på sin vei mot målet.
Lupinella er en barnebok jeg har lest mange ganger, lest den høyt mange ganger for barnegrupper og i familiesamlinger, og bestandig med godt resultat. I helga hadde jeg besøk av et barnebarn på tre og ett halvt år, og igjen ble boka om Lupinella funnet fram, og igjen selvsagt med godt resultat selv om det ble i meste laget med tekst for han.
Men det som slo meg under lesingen, var at dette ga meg en fantastisk leseopplevelse. Boka er skrev for barn, men her var også mye å glede seg over for en som kan være litt "kresen" når det gjelder litteratur. Egentlig er dette en kort og enkel novelle med utrolig mye mellom linjene og med et godt språk godt oversatt av Jo Tenfjord. Er det flere som har lignende opplevelser med barnebøker? Og for dere som ikke kjenner denne boka, les den - bibliotekene finner den nok om du selv ikke har den.
Svensk var embetsspråket og fortrengte fullstendig finsk, som ble betraktet som uegnet til kunst og vitenskap.
-Var det vanskelig å finne meg?
-Nei, svarte gutten -det var det ikke, for jeg visste ikke at du fantes, og nå sitter vi her sammen.
-Ja, svarte den gamle mannen, -nå sitter vi her sammen ...
( Fra novellen Elven av Bo Carpelan.)
"Vi er fornuftige folk, her i landet," sa Wellington. "Særlig når det regner."
Nå var det egentlig forbudt å duellere - man kunne bli tiltalt for mord om man skulle komme til å drepe en fyr i en duell. Men det hadde vært nesten tre hundre dueller bare mens kong Georg III satt på tronen. Og innpå hundre av dem endte med døden. Siden det skulle være et oppgjør mellom gentlemen , lot man som oftest som ingenting.
Til syvende og sist blir ikke barn nevrotiske av frustrasjoner, men av mangel på mening med frustrasjonene.
Endelig begynner hyllene og fylles med bøker, og godt er det å se at rommet igjen er i ferd med å få tilbake sin gamle sjel og fylles med varme. Jeg må eie boka og holde den i mine armer, granske sidene med "kruseduller" som blir til bokstaver og ord, setninger og avsnitt, og som kan romme et hav av visdom.
Jeg har lagt inn en god del av mine bøker på bokelskere, både leste og uleste, men fortsatt er det en god del som ikke er registrert. Det er for det meste eldre bøker som jeg manuelt må legge inn og som jeg er alene om. Mange bøker er arvegods og er så ymse både av kvalitet og innhold. Artig er det også å finne igjen gamle understrekninger og margnotater. Noe er tidstypisk mens andre ting er like aktuelt i dag.
Bøker må jeg ha, begynte å bruke min fars bøker som byggeklosser, videre som bildebøker ( jmf boka Dores bibel) og først som voksen begynte jeg å lese. Fremdeles er bøker en viktig del av livet mitt, og jeg gråter litt over bøker som må kastes.
Bokbål er noe vi leser om og tror hører andre tider og kulturer til. IKT er på full fart inn over alt, har nå tatt over det meste av kultur og kunnskapsformidling. Og hvor enkelt er det ikke da å kunne forandre innhold og mening etter hva som er tidsriktig, ideologisk riktig til enhver tid.
En bok er trykt på papir og når jeg står med boka i mine hender, kan ingen gjøre forandringer i den - den er min med mine tanker. Den kan bare rives ut av mine hender, noen sider rives ut eller boka kastes på et bokbål. Kanskje blir jeg fengslet for nettopp å eie denne boka. Hva med boklistene jeg har lagt inn på bokelskere? Hva om de havner på uvedkommendes hender? Si meg hva du leser og jeg skal si deg hvem du er!
For de aller fleste av oss er dette helt fremmede tanker. Dette kan aldri hende i vårt demokratiske samfunn og de aller færreste vil ha noen bemerkninger på hvilke bøker jeg har i min bokhylle. Men kanskje i en fjern fremtid vil noe være annerledes.
Jeg sverger til papirboka. For noen år siden ble jeg tvunget til å høre på lydbøker grunnet øyeproblemer. Det ble ikke det samme. Jeg må se ordene, setningene avsnittene. Jeg må lese mellom linjene, reflektere og gjøre opp mine egne meninger om det jeg leser.
Mitt lille bibliotek er i ferd med å komme i orden igjen etter en stor omveltning. Igjen er det fantastisk at hyllene fylles med bøker, tanken på alt det som er gjemt inne i hver av dem.
I hvert hjem må det være bøker- i alle fall i mitt. Og det å kvitte seg med/ kaste bøker, går ikke ann, eneste for å gi/ låne til andre.
Frem med boka og lykke til med lesingen.
Vi har lenge trengt en hjørneseksjon i vårt lille bibliotek og for et par uker siden fant vi et brukt. Det viste seg at det var litt større enn forutsatt - og det medførte at alt måtte flyttes om. Alle bøker ut, seksjoner flyttes på og da det var tid for å sette bøkene inn igjen, var litt støvtørking og et lite håp om et system på sin plass. Det som skulle være bare et par timers jobb ble plutselig mange kvelders jobb. Men det var verdt det. Utrolig hvor mye artig jeg fant, bøker som jeg kjøpte i mine studentdager for snart femti år siden, om politikk, historie, religion/ filosofi, litteraturhistorie og en og annen kjærlighetsroman. Istedenfor å sette bøkene på plass var lysten til å lese veldig mange av dem - du verden hvor god smak jeg hadde!
Nå er nesten alt på plass og så kommer spørsmålet: vil alle disse bøkene bli lest/ bli lest om igjen. Hva vil skje med alt den dagen arvingene kommer på banen? Slik det ser ut i dag vil nok ingen ha det jeg har samlet, blir det søpla neste gang det skal ryddes i "biblioteket"?
Når jeg titter rundt på bokelskere finner jeg mange som har tusenvis av bind mens andre har bare noen få. Hva er det som betyr mest, det å eie bøker ( men selvsagt lese dem) eller er det bare innholdet? Er det noen som har tanker om dette?
For sin del hadde Victoria fått sanne at makt er en ensom ting - selv for de sterkeste, kanskje nettopp for dem.
"Jeg har gitt opp mine tidligere standpunkter i overbevisningen om at de ikke lar seg forsvare lenger. Jeg bøyer meg for en moralsk nødvendighet som jeg ikke kan stå imot. Det ville ikke være riktig å drive motstanden så langt at den ville true nettopp det politiske system og de verdier jeg ønsker å forsvare."
Aldersforskjellen ville ikke bli mindre i ekteskap nummer to, og hun var ikke innstilt på å stå til disposisjon for enda en halvgammel, innbilsk fyr som prøvde å strekke sin manndom lenger enn evner og krefter skulle tilsi.
Selv om hverken mor eller sønn hadde noe ut over det nødvendige, var de aldri matløse, kledløse eller vedløse i Glova. Og det var jevngodt med å være rik.
Jeg er helt enig i at Samuel Beckett er en fin forfatter og at hans drama Mens vi venter på Godot er en klassiker. Selv om S B ofte skrev på fransk og oversatte selv til engelsk og omvendt og bodde store deler av sitt voksne liv i Frankrike, så var han likevel født i Irland og regnes som en av de store fra dette landet. Han er å betraktes som irsk.
Jeg er ikke så veldig belest i fransk litteratur, men jeg stiftet bekjentskap med ei dame for noen år siden. Nemelig Helene Cixous, og her vil jeg nevne boka Sypress. Men når jeg klaget på Beckett så går jeg kanskje i baret når det gjelder H C også. Hun har fransk mor og algerisk (?) far, født og oppvokst i Algeri, men flyttet som voksen til Frankrike .
Krakken til slipesteinen var så lav at en måtte stå tvekroket for å dra den. Det var som det skulle være, å dra slipestein var arbeid for unger og kvinnfolk, og alt som kunne få dem til å bøye seg, var av det gode.
...fordi hjertet fortsetter å elske uansett hvor mye smerte det utsettes for; det er det som gjør kjærligheten så vakker.
Ettersom han var en mann som elsket historie og hadde lest en god del, kunne han fortelle henne om huset uten å bry seg om at hun hadde hørt det samme et dusin ganger allerede.
( Jeg måtte bare ta med dette sitatet da mange ville sette denne merkelappen på meg.)
I full fart kommer jeg på boka Skuret og Rom. Jeg husker ikke navnene på forfatterne. Bøkene er forholdsvis nye.