Bokelskere.no

Da jeg var 18
leste jeg Ingeborg Refling Hagens selvbiografi
om viktigheten av å kunne dikt
utenat
når du sitter i cella di
på Grini
og ikke har noen å snakke med
Det tok jeg meg ad notam
sånn i tilfelle

Den havner rett på Skal lese-lista mi og! Holder på med "Verden av i går" nå, så dette blir bra.

Har lest hele boken og skal nå skrive av meg noen tanker.
Jeg synes det var en fin bok - men, jeg tenker den var mye mer brennhet på 60-tallet da den engang kom ut. En forfatter som kritiserer det hvite, rasistiske småbymiljøet i sørstatene må jo ha gjort litt vei i vellinga. I dag derimot er historien litt ..selvsagt? Slites vi nå av å befinne oss på Tom Robinsons side i rettsaken. Nei.

Det er to ting, nei tre, som står fram for meg i boka. Det ene er Fru Dubois, det umulige mennesket man får lyst til å skjelle ut, og hvordan jeg heiet på Jem da han meiet ned blomsterhodene hennes i raseri. Men så kommer Lee og viser at det er en grunn til at Fru Dubois oppfører seg som hun gjør; hun er hjerneskadet og morfinavhengig. Og det modigste mennesket Atticus vet om.

Det andre er hvor stoisk Atticus er når Bob Ewell spytter ham i ansiktet og truet ham. Men Atticus setter seg i Bobs sted og ser at "Jeg ødela den siste rest av troverdighet hos ham under denne saken, om han hadde hatt noen fra før. Mannen var nødt til å ta igjen på en eller annen måte, det er alltid slik med den slags folk". Det synes jeg var klarsynt av ham. Begge tingene handler om å se ting fra den andres synsvinkel, "bo i en annens hud", var det ikke det Lee skrev. Humanistisk, ikke-voldelig. Såpass kort tid etter både verdenskrig og Koreakrig.

Den tredje tingen har jeg mer problemer med. Gjennom hele boken hadde jeg veldig vondt av Boo Radley, det stakkars mennesket som ble holdt inne i barndomshjemmet sitt av sin strengt religiøse far, og siden, når han ikke opponerte mer; kontrollert av sin bror. Frøken Maudie sier Radleys er et sorgens hus. "Det som hender med folk får vi aldri vite, i virkeligheten. Det som hender inne i hus, bak lukkete dører, hvilke hemmeligheter...." Atticus holder hardt på at far Radley har rett på respekt i sitt hus. Men, hvorfor synes folk at dette er riktig? Hvor er barnevernet? Er Boo overlatt til sitt fengsel, et spøkelse. Og hele småbyen vet det, og ser en annen vei! Så lar da Lee mot slutten av boken Scout se Boo "innenfra". Men jeg oppfatter ikke noen kritikk av faren Radley her. Han skal ha lov til å være herre i sitt hjem. Og slik er muligens holdningen fortsatt i amerikanske hjem? - med tanke på de stadige nyhetene om ungeflokker som holdes innelåst i egne hjem i dag, av religiøst forkvaklede foreldre, uten at naboene merker noe. Boo Radley hadde fortjent sin egen bok han.

Kan nevne en fjerde ting helt til slutt; synes det kom litt brått på at Tom Robinson ble skutt i fengselet. Det var litt lettvint løsning, synes jeg, jeg hadde sett frem til ankesaken. Men det er mulig han ble skutt med vilje (altså at han ikke prøvde å rømme), fordi de hvite fryktet han ville vinne i ankesaken. Jeg kan ikke lese noe slikt mellom linjene til Lee dog, og det blir bare en spekulasjon.

Hehe. Jeg tror de knuste brillene symboliserer at Atticus i dette øyeblikket ikke er den lesende faren i lenestolen hjemme, men er Ol’ One Shot Finch, som han engang hadde som tilnavn. Barna (og vi) blir veldig imponert (Atticus er ikke lenger bare lesehesten). Jeg tenker Lee gjerne vil vil vise barna - og oss- at det er lett å tro at en mann med gevær i hånden er et uttrykk for mot. Men, som hun jo skal vise oss, ekte mot er å stå opp her i samfunnet og kjempe for rettferdigheten til uskyldige, selv om du har alle mot deg og du tror du kommer til å tape.

Varsel: mulig spoiler i teksten.
Hva som er mot og hva det er å være modig er jo et av de store temaene i denne boken. Side 130: sier Atticus til Jem: "..jeg ville at du skulle se hva det er å være virkelig modig - i stedet for å tenke at mot, det er en mann med et gevær i hånden. Det er når du vet at du er slått ut før du begynner, men allikevel begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer".
For barna er denne skyteepisoden skjellsettende; de har trodd at Atticus ikke er som andre fedre som f.eks. går på jakt; Attius sitter bare hjemme og leser han. Men plutselig lærer de at han ble kalt Ol' One Shot Finch. Likevel hater han skytevåpen. Men han er svært modig - under rettsaken trekker Jem paralleller til denne skyteepisoden når han ser Atticus i retten. Atticus er av den oppfatning at rettsaken ikke kan vinnes, men han slåss for saken og gjennomfører den til tross for det.

Men banna bein, det blir tydelig at en yngre amerikansk forfatter må ha blitt sterkt inspirert av denne boken. En forfatter som også er kjent for å bruke barn i hovedrollen, som gjerne skildrer «coming of age»/oppvekst og småbymentalitet. Jeg ville ikke blitt overrasket om det plutselig haglet steiner ned over taket på Radley-huset, der Boo «Carrie» Radley holdes som et spøkelse av sin fanatisk religiøse far, mens mad dog Cujo kommer ravende opp midt i hovedgaten og Tom Robinson sitter på cella og forbereder seg på å kanskje/kanskje ikke måtte gå «den grønne mil». Forfatteren er naturligvis Stephen King.

Ja, når jeg blar opp i kapittelet igjen så står det «Fetter Ike Finch var Maycomb Countys eneste overlevende veteran fra borgerkrigen», så da må han være temmelig gammel, nærmere 90 år, antagelig. Fant en slags referanse til 1. verdenskrig når Småen nevner senere (side 116 i min Aschehoug pocket fra 2005, omkring Fru Dubois) at «Det var i slike stunder jeg mente at far, som hatet skytevåpen og aldri hadde vært med i krigen [in any wars], var den modigste mannen som noensinne hadde levet.»
Hvis handlingen er fra rundt 1934, må Atticus, som er oppgitt til nær 50 år, være født ca. 1884. Ettersom Jem er ca 12 år, giftet Atticus seg ca rundt 1922.

Jeg kom meg bare noen få sider inn i denne. Jeg var ikke i humør for dysterhet, merket jeg. Får ta den opp igjen når humøret er der :)

Aha, vaskeseddelen har sikkert rett :) Jeg får følge med om det drysser ut flere referanser etterhvert som bekrefter det.

Jeg har lest 90 sider og har hele tiden fundert på når romanen egentlig finner sted i tid. Det er flere referanser i boken, men bare referanser som en amerikaner kan forstå, tror jeg. Du nevner 30-årene, men jeg får ikke det til å stemme med fetteren til Atticus som visstnok deltok i borgerkrigen i 1864? At Atticus studerte jus etter århundreskiftet er nevnt da. Bil har han og. Men første verdenskrig har ikke vært nevn ennå, tror jeg. Forvirrende.

Denne boka har jeg jo faktisk stående ulest i bokhylla. Tar den med til fjells i morgen!

Uansett hva jeg skriver om denne boken, så vil det være utilstrekkelig. Jeg har lest mange bøker i mitt liv - men denne overgår kort fortalt alt jeg har lest av norske forfattere.

Henger meg enda mer opp i at han også mener det finnes få gode lesere i verden. Hvorfor mener han det?? En "god" leser, er det kanskje en som leser et bredt spekter av ulike bøker, en allsidig leser? kan det være det han mener? Folk har ikke tid til å lese bøker lenger (ser heller filmen).

Men kåringen "Årets bibliotek" har ganske mange (spesielle) krav:
Prisen tildeles et bibliotek som i de senere år har anvendt nye ideer eller utmerket seg gjennom et godt og effektivt samarbeid med de som bruker eller styrer biblioteket. Fremtidsrettede, utradisjonelle og offensive tiltak innen kunnskapsformidling og kulturopplevelse, markedsføring, brukervennlighet og tilgjengelighet, god service og god ressursutnyttelse kan være kriterier for tildeling av prisen.

Personlig er jeg mer opptatt av at biblioteket skal være et godt sted å være og henge rundt i, at bibliotekaren er trivelig, at bokutvalget er bra og at tilgjengeligheten på bøkene er bra. Typisk for storbybibliotekene synes jeg er at man må stå på lange ventelister for å få lånt nye, populære bøker, for eksempel. Jeg er mindre opptatt av biblioteket som arena for kulturopplevelser og kunnskapsformidling eller nye ideer..selv om jeg ikke er i mot det heller, akkurat.

Jeg synes filial Stovner høres ut som et fint bibliotek, slik du beskriver det.

Om vi ikke har Oxford-standard på bibliotekene i Norge så har vi vel noen fine bibliotek likevel? Noen med masse bokhyller å gå seg bort i, bra utvalg bøker, gode lenestoler, utsikt - kanskje en tekopp? Har du noen tips til fine bibliotek i Norge - beskriv gjerne hvorfor du liker det/dem?

Jeg slenger meg med! Fikk plukket opp boken hos Ark.

For meg er det et nederlag å legge vekk en bok. Det skjer kanskje 1 av 100 ganger. Jeg tvinger som oftest meg selv til å fullføre - av respekt for forfatter og åndsverket, og fordi alt beriker en.

Men denne boken klarer jeg ikke. Handlingen hopper i tid på en ustrukturert måte som gjør at jeg ikke skjønner hva som skjer når. Og karakterene får man kun små glimt av - slik at det er lett å blande. Og boken har så mye metaforer at jeg ikke alltid klarer å skille mellom handling og skildring. For meg ble dette en grå masse - med vakkert språk.

Kanskje prøver jeg den igjen på norsk.

En øm og ærlig liten bok om to unge mennesker som prøver å forstå seg selv og hverandre. Det som fascinerer meg mest ved boken er skrivestilen til Sally Rooney. En minimalistisk stil hvor dialogene driver historien uten lange avhandlinger fra forfatteren. Det er nærmest som om forfatteren ikke har hatt noe med boken å gjøre - hun har bare ført den i pennen slik den var.

Det første jeg gjorde når jeg leste den ferdig var å bestille debutromanen hennes. Det må være et greit kompliment.