Bokelskere.no

Avbrøt denne. Kom ikke over 40 sider engang. Jeg synes søstrene reagerte så snålt på dødsfallet, og de snakket så kunstig og interagerte så rart med hverandre. Ble mer som pappfigurer. Serien har derimot fått utrolig god score på Goodreads, med svært få 1 og 2'ere på terningen, så tydelig at mange liker serien likevel.

Langtrukkent gjesp! Jeg leser heller Jane Eyre 1000 ganger enn å lese denne boka om igjen! Hadde det ikke vært for at dette var eneste romanen jeg hadde med på ferie ville den blitt avbrutt.
Det hele er så silly. Humoren er tørr og skli-på-bananskall, samtidig! Og Jane Eyre selv dykker ikke opp før på side 285! En catchy tittel og en kvinnelig hovedperson som skal lokke kvinnelige lesere, men så er det knapt noe handling i boka.
Not my cup of tea.

Hvis du har lest din Anne fra Bjørkely og vet hva en beslektet sjel er, så må du lese The Blue Castle også. Les og gråt, men les den!

Denne boken er skrevet for voksne; hovedpersonen Valancy Stirling er 29 år. Og ugift. Som var noe skammelig på den tiden.

Denne slukte jeg i to jafser. Det er bare å gi seg over. For et språk; for en gnist! Nå ønsker jeg meg ALT av Agnes Ravatn.

Denne er mørk. Dette er en av Agatha Christies mørkeste krimromaner. Men det forstår du ikke før det nærmer seg slutten.
Et mord er begått i Three Gables og vår mann Charles er på saken:
Det var ikke til å tro! Jeg lurte på hvorfor huset hadde fått navnet Three Gables. Elleve fasader hadde passet bedre. Det virket underlig uryddig, en landsens hytte forstørret til uhyrlige proporsjoner. Skråbjelkene, gavlene...det var et skjevt lite hus som hadde svulmet svært opp som en fluesopp i nattens løp
Som noe tatt ut av en skrekkroman av Stephen King. Men Agatha gjør dette til et kammerspill i stedet. Jeg leste denne boka første gang for 25 år siden, og likevel hadde jeg helt glemt plottet når jeg nå leste den om igjen!

Er du kvinne og har fått påvist høyt totalkolesterol i blodet? Gratulerer - du kommer til å leve lenge i landet. Det viser nemlig resultatene av en norsk undersøkelse. Norske kvinners levealder øker med økende innhold av totalkolesterol i blodet (Petursson et al. 2012). Jo høyere totalkolesterol jo bedre. Men, i bunn og grunn betyr dette at "totalkolesterol" ikke kan brukes til å si noe om risiko for hjerte- og karsykdom i det hele tatt. Det er nemlig andre faktorer som teller.

Forfatterne av denne grundige boka er oppdatert på den nyeste forskningen og har funnet ut at det ikke er fett som er problemet for hjerte- og karsykdom, det er tvertimot sukker. Det er sukker som omdannes i leveren til triglyserider som fører til økt dannelse av de minste LDL-partiklene som kan føre til høyt blodtrykk, blodpropp og annen hjerte- og karsykdom. Men du får ikke målt de minste LDL-partiklene hos fastlegen.
Gjennom jobben har jeg tilgang til alle vitenskapelig artikler, så jeg har gått inn og lest en del av de vitenskapelige publikasjonene som Hexeberg refererer til i boka. Og jeg finner ingen feil, ingen unøyaktighet eller fri tolking av forskningsfronten fra deres side.
Tvert imot blir jeg opprørt og forferdet over at Helsedirektoratet og de ekspertene de omgir seg med IKKE er oppdatert på forskningsfronten - ikke engang forskningsfronten der den stod for 20 år siden. Jeg forventet at de nye nordiske kostholdsrådene ville ta hensyn til forskningsfronten på dette området - men det har de valgt å omgå.
Så her står vi da. Med leger som må skrive bok for å forsøke å nå fram med viktig budskap.

Jeg slutter meg helhjertet til Michael Ondaatje, som er sitert på omslaget mitt:
"Sheer entertainment. It is a book I'll re-read every few years - for the pure pleasure and skill of it"

Fantastisk driv i denne romanen. Ingen overflødigheter. Korthugd og konsist. Bokens Beth Harmon kunne forøvrig like godt vært gutt; hadde "hun" vært erstatte med "han" ville det fungert like godt. Vi blir først og fremst kjent med Beth gjennom hva hun gjør, og ikke hva hun føler. Hun har sex med hvem hun vil og lar seg ikke binde. I en hvilken som helst annen roman ville hun endt opp med sin første crush til slutt, naturligvis - men ikke slik her!
Først mot slutten av boka kommer Beths følelser frem. Kanskje i takt med utviklingen i rusmisbruk.

Romanen ble publisert i 1983, under den kalde krigen; og 2 år før Sting minte oss på at "Russians love their children too". Tevis beskriver russerne i Moskva så menneskelig i denne romanen. Og slutten er rett og slett perfekt. Sjakk bygger bro.

Jeg må si jeg liker bøker og filmer fra 80-tallet. Historiene var mer optimistiske, og alt var mulig! Hadde denne romanen blitt skrevet i dag ville den antagelig blitt en adskillig dystrere affære.
Forfatter Walter Tevis døde året etter, i 1984. 4 av hans 6 bøker ble filmatisert, med kjente hovedrolleinnehavere (Paul Newman, Tom Cruise, David Bowie, Anya Taylor-Joy). Litt av en bragd. Applaus!

Fascinerende lesning om kampen for overlevelse etter at Shackletons ekspedisjonsskip ble fanget i pakkisen ved Sydpolen i 1915. Shackleton med 27 menn, 69 hunder og 1 skipskatt befant seg etter hvert strandet på flytende is, mens Endurance knakende ble knust.
Endurance var bygd i Sandefjord og var en uvanlig solid og komfortabel skute opprinnelig bygd for turisttransport til Sydpolen. Men hun var ikke bygd med tanke på pakkis. Likevel motstod hun pakkisen i mange måneder.

Shackleton er priset for sine evner til å lede flokken sin. Men han var nok ingen strateg, ellers ville han ikke gått inn i pakkisen i utgangspunktet, med Endurance. Han hadde heller ikke med radiosender.

De endeløse strabasene er nøktern beskrevet av forfatter Alfred Lansing. Mannskapet utviste en bemerkelsesverdig britisk stoiskhet. Keep calm and carry on til tross for store fysiske påkjenninger. Psykiske problemer er ikke nevneverdig omtalt - men noe annet er kanskje ikke å forvente fra en bok fra 1959.

Jeg skal ikke røpe hvordan det gikk med menn og hunder og katt, men det rare er at flere av de overlevende meldte seg i tjeneste i kampene i 1. verdenskrig etter at de kom hjem. Noen døde der i stedet.
Jeg vet ikke hva de var laget av, disse mannfolka.

Så fin anmeldelse. Fikk lyst til å lese denne boka.
Hjemlengsel kan være et hvileløst sted. Som Hatterud her er inne på; man får passe på så man ikke ønsker seg hjem til et sted som ikke finnes lenger. Som kanskje aldri fantes.

Entusiastene Jakob Fort og Mikail Adampour (ja, den familien!) har startet et lite "annerledes" forlag. I stedet for at forfatterne får honorar, så går hele overskuddet etter produksjonskost til et veldedig formål. Jeg synes dette er veldig kult. Mikails søster Mina har skrevet en liten nydelig diktsamling der Naturen er fortellerstemmen. Dette er også tittelen på boka, og dette er forlagets første utgivelse. Mina har bestemt at hele overskuddet skal gå til Natur og ungdom sitt prosjekt for Førdefjorden. Gå til speilforlag.no hvis dere vil vite mer. :)

Ja, vi må snakke litt om BookBites altså, de norske bibliotekenes app for e-bøker og lydbøker. Appen er velfylt med tanke på e-bøker, men utvalget av lydbøker har gradvis blitt skrellet ned til nesten ingenting. Hva skjedde? Alle lydbøkene jeg har hørt på tidligere der er tatt bort fra katalogen, og det er nesten ingenting å låne lenger. Mulig det bare gjelder Viken-bibliotekene som jeg tilhører. Noen som vet?

Jeg har også flytta, og i den prosessen kasta jeg en hel del bøker, og er glad til. For det meste bøker jeg har kjøpt på diverse utsalg som har blitt liggende og samle støv. Bøker som aldri blir lest eller aldri kommer til å bli lest på nytt er det bare tull å samle på. Det krever en del kvadratmeter både av areal og av innkjøpte bokhyller for å samle på slikt også og kvadratmeterprisen er høy!
Bøker jeg er glad i derimot kastes ikke. Jeg har mer enn nok igjen.
Gjenbruksbutikkene her omkring vil IKKE ta imot bøker. De flyter over av bøker. Det trykkes i det hele tatt opp altfor mange bøker av ymse kvalitet (både innholdsmessig og innpakning). Jeg har blitt mer bevisst på å ikke kjøpe romaner lenger, men låner dem på biblioteket.
Sakprosa har jeg derimot en svakhet for og innkjøpene går til det.

Husk dette:

which is probably why I love authors such as Murakami, too, who says
he writes in the early mornings before he's fully awake because that's
when his subconscious is still tossing up interesting ideas (that's my
paraphrasing, not what he actually said).

Alltid fristende med en Stephen King-roman. Med unntak av denne, kanskje - mest på grunn av den kjedelige tittelen; "22.11.63". Jeg trodde alltid at boka var en dokuroman over 900 side om drapet på JFK og det hørtes dørgende kjedelig ut. Vi vet jo hvordan det gikk liksom. Men her en dag skjønte jeg at tidsreiser var med i bildet i romanen, og vips ble det straks mer interessant!

Jake Epping i Maine drar tilbake i tid for å avverge drapet på JFK. Jeg så mulighetene åpne seg og boka fikk bli med hjem fra biblioteket.

De første 300 sidene er en fullendt roman i seg selv, og for et driv! Dette er Stephen King på sitt beste. Deretter følger 200 sider med skildringer fra slutten av 50-tallet - men spenningen flater ut. King skriver godt, men er det nødvendig med en kjærlighetsaffære oppi dette? Lee Harvey Osvald rasler med sablene i kulissene, men jeg får mindre og mindre lyst til å bli kjent med den fyren. Så jeg begynte å skumlese. Jeg skumleste de 200 siste sidene også. Biblioteket ville absolutt ha boka tilbake på hylla si. Oppsummert: etter 800 sider er jeg utålmodig og VIL VITE HVORDAN DET GÅR! Boka er for lang!

Jeg kan ikke gi romanen en 6-er slik Adresseavisa har gjort. Det blir en sterk firer. Men jeg tror at den som er glad i chrime noir/skurkeromaner kan ha en bedre opplevelse enn meg. King forsøker å favne tematisk bredt i denne romanen; antagelig for bredt, synes jeg. Er det en dokumentar, en kjærlighetshistorie, en sci fi med tidsreiseparadokser, en krim, en oppvekstskildring/ung voksen? Litt av alt, vil jeg si.

Ellers var det interessant å følge med på alle referansene til Kings tidligere romaner i denne boka, for det er elementer av dem overalt! Voldelige fedre (The Shining), sterke mageproblemer i gjerningsøyeblikket (Dreamcatcher), direkte referanse til klovnen i IT, sengeliggende forfatter (Misery) osv.

Finn tre feil. Selvfølgelig må du lese Jan Eyre!! Det er dannelseslitteratur. Den var nok banebrytende for sin tid; Jane Eyre ønsket å bli sett og respektert som et menneske, og ikke stuet i en bås som kvinne, uten meninger - men i dag er den ikke spesielt feministisk. Jeg vil heller si den er litt pietistisk. Med fantastiske gotiske virkemidler.