Bokelskere.no

Lite visste jeg at Ibsen skrev "Game of Thrones" for 160 år siden! Eller er det snarere GRR Martin som har lest sin Ibsen! Sikkert er det, tenker jeg, at Austråt og Fru Inger kan være inspirasjonen bak både Winterfell og Catelyn Stark/Cersei Lannister. På 100 knappe sider ruller Ibsen ut en fortettet maktkamp der både liv og kongemakt står på spill.

Vi befinner oss - for å sitere Ibsen selv - "en stormfull aften" på Austråt i Trøndelag i det Herrens år 1528. I gravkjelleren på Austråt hviler en elsket søster som døde alt for ung, og i riddersalen kjemper Fru Inger hvileløst mot skyggene av gjenferd og en dyster spådom. Samtidig vekkes bøndene til opprør mot den danske krone. En fremmed kommer til gards. Det blir skjebnesvangert. En viktig brikke i spillet er en fostersønn som vokser opp uten å vite at han er den rettmessige tronarving.

Alt er kjent stoff fra "Game of Thrones" (GoT). Jeg har googlet, både på norsk og engelsk, men ikke funnet referanser til at GoT skal være inspirert av Ibsens "Fru Inger til Austråt". Jeg noterer meg imidlertid at Knut Nærum har trukket paralleller fra Ibsens Kongs-emnene til GoT. Jeg må innrømme at jeg aldri kom meg gjennom alle GoT-bøkene. Men det gjør jo ingenting - jeg skjønner jo nå at det er Ibsen jeg skal lese!

Hvis du avfeier romanen som ferielektyre synes jeg du undervurderer hvor psykologisk smart den er skrevet og hvordan hun klarer å skape uro hos leseren fra første side. Jeg kan jo sammenligne med en annen bok utgitt på samme tid; Fahrenheit 451 av Ray Bradbury. Den fås på norsk og i pocketutgave endatil. Men Bradbury når ikke duMaurier til knærne. Hun er undervurdert. My cousine Rachel burde blitt utgitt på norsk igjen.

Åpningen av denne romanen er mesterlig! Daphne du Maurier er mesterlig - hvorfor er ikke denne romanen oversatt til norsk!? Åpningen er skrevet akkurat så tvetydig at leseren må holde alle mulige utveier åpne. Ambrose beskrives både på godt og ondt - hva var han egentlig, og hvordan påvirket han egentlig i sin tur Philip? Kan vi stole på fortellerstemmen? Når kusine Rachel endelig entrer scenen kaster jeg alle hemninger og lar meg forføre og flyter med sammen med Philip. Jeg har ikke ord for hvor mesterlig du Maurier holder grep på leseren her og kløktig fører en gjennom alle sinnsbevegelser. Bravo! Jeg er så glad for at jeg har enda flere bøker igjen å lese av du Maurier.

uimotståelig tittel da.

Dessverre. Nok pest i hverdagen som det er. Jeg venter på at Ted Chiangs "Exhalation" skal komme i postkassa. Exhalation: Stories contains nine stories exploring such issues as humankind's place in the universe, the nature of humanity, bioethics, virtual reality, free will and determinism, time travel, and the uses of robotic forms of A.I. (Wiki). :) Ted Chiang har dessuten skrevet novellen som filmen Arrival er basert på. Spennende forfatter.

De første kapitlene var nydelige og jeg gledet meg til fortsettelsen. Men der ble jeg skuffet. Romanen er unødvendig ullen, bare enkelte personer er navngitt og jeg klarer ikke henge med i forbindelsene eller hva som egentlig skjer med enkelte av karakterene. Dette er en hus-krønike, der vi følger eierne av huset opp gjennom tidene, sånn i motsetning til en slekts-krønike. Det er et spennende grep! Det er også noe tydelig Jon Fossesk over skrivestilen, med stadige gjentagelser av linjer og hele avsnitt - men der dette grepet har en manende effekt hos Fosse, gir det bare inntrykk av latskap hos Erpenbeck..
Jeg er også usikker på om jeg egentlig lærte mer tysk historie av romanen. Tror nok det hadde vært en fordel om jeg kunne mer tysk historie før jeg leste den. Men jeg ble mer nysgjerrig på å lese mer om DDR-tiden etter krigen i alle fall. Dessuten kommer det skrekkelige ordet "avjødifiseringsgevinst" til å henge ved; den tyske stat krevde at tyskeren skattet av fortjenesten han fikk når han kjøpte hus og hjem billig av flyktende jøder. Overgrep satt i system der altså.

Som huskrønike har romanen en gripende tittel: Hjemsøkelse (på tysk Heimsuchung). Det handler om mennesker som søker hjem, lengter hjem, hjem til trygghet, hjem til det vante og kjente, hjem til en tid som er tapt og ikke finnes. Innledningsvis siterer Erpenbeck "Akk, min barndoms skoger, når jeg kommer, kan dere gi meg min ro tilbake?" (Friedrich Hölderlin). Min barndoms skog er tapt og borte, erstattet av nye, store bolighus, så jeg kjenner følelsen. I tysk sammenheng, med den turbulente historien de har gjennomgått med skyld og skam må hjem-søkelsen være desto mer desperat. Vi trenger noe i livene våre som er bestandig, som står der og er slik det alltid har vært. En skog, en hage, et hus.

“Neanderthals cared deeply about death and the dead: burials were deliberately placed in dug graves, and bodies were sometimes accompanied by grave goods and red ochre – a natural powder-based mineral paint. They took considerable care over the burial of children and older, physically disabled people, who would not have been able to survive outside what must have been a small, robust but nonetheless caring community. Sadly, as we will see shortly, our Neanderthal cousins were to learn that small, caring communities don’t last long when the competition for survival begins to hot up. […] When feeling depressed, I sometimes wonder whether the ability and instinct to carry out genocide isn’t one of the defining characteristics of Homo sapiens. The ruthless use of force against the last real competitor we’ve ever had to face up to gave us the edge to survive in the Later Ice Age world. Without it, who knows – we may well have perished. Seen in the crudest Darwinian terms, it may have been legitimate thirty thousand years ago; but we still can’t shake the habit off.”

Tillat meg å starte omtalen av «Neandertal» med et sitat av feltarkeolog Francis Pryor, forfatter av “Britain BC” (2003). Det var nemlig den boken som gjorde at jeg umiddelbart grep fatt i «Neandertal» da jeg oppdaget den i bokhandelen. Pryors ord hadde ligget og gnagd i bakhodet mitt ett års tid, men så dukker en hel bok om neandertalerne opp, på norsk! Skrevet av to forfattere som virkelig kan formidling og skriver så lettfattelig at det er en fryd! Når historikere skriver bøker klarer de ofte ikke å begrense seg eller holde seg til èn historie. Men forfatterne av «Neandertal» er ikke historikere. Temaene er nennsomt velsortert og informasjonen er strukturert og porsjonert ut, alltid med en gjennomgående rød tråd. Jeg savner stadig vekk bilder da, underveis, for boken er helt bildefri, med unntak av på innsiden av permene. Dette medførte litt Googling.

Men, til min smule forundring går de ganske langt i å omtrent frikjenne Homo sapiens for folkemord på neandertalerne. Det bringes i hvert fall til torgs en lang rekke ulike hypoteser for hvorfor neandertalerne forsvant, for ca. 35.000 år siden, og Homo sapiens kan ikke lastes for alle, i hvert fall ikke for f.eks. klimaet. Den gang da. Apropos klima; boken vier allerede kapittel 2 til en innføring i klimaendringer i istidene som har vært. Det er virkelig interessant. Men så må jeg skrape bort en fet prikk fra terningen, for den naive kommentaren på side 51 om nåtidens klimaendringer «[Temperatur]Økningen skal ha vært spesielt bratt de siste 60 årene, hvilket nok har noe med våre aktiviteter å gjøre, men […]»! Jeg skjønner at klimaendringene i 2021 ikke virker like truende etter å undersøkt temperatursvingningene i Pleistocene, men altså man kan ikke avfeie alvoret i klimaendringene vi står overfor på en så lettvint måte. På samme måte som neandertalerne gikk dukken blant annet på grunn av klimaendringer, kan – om ikke Homo sapiens forgår så lett – så i hvert fall veldig mange dyrearter forsvinne i et mye varmere fremtidig klima. Et klima som blir så hurtig varmere at arter raskt vil falle fra. Dette har stor betydning for diversiteten av dyrelivet som kommer ut i den nye «mellomistiden» en gang i en veldig fjern fremtid. Forfatterne refererer flere ganger til Brian Fagans bøker – men da er det rart de ikke har fundert mer over konsekvensene av tørke, som Fagan diskuterer i det vide og brede i bøkene sine.

Men det er ellers så mye bra informasjon om neandertalerne og deres liv og virke i denne boka, så jeg anbefaler den virkelig til alle. Og som en god bok skal, så sitter man igjen med flere og nye spørsmål etter å ha lest den.

Slukte halvparten av boka i en fei, fikk deretter skikkelig lesetørke, og slukte nettopp nå siste halvpart av boken da innleveringsfristen til biblioteket var overskredet og vel så det. Men jeg likte boka! Det var så befriende med en nøktern, korthugd fortellerstil, etter å ha lest litt for mange omstendelige klassikere og taletrengte amerikanere. Jeg må rett og slett lese mer av japanske forfattere! Dessuten er romanen helt etter mitt hjerte, med de store evige spørsmål om "hvem er vi" og "hvor går vi", ikke bare i en mannsalder frem i tid, men i århundrer og årtusener frem i tid. Endelig noen som tør! Å tenke stort, skikkelig stort! Jeg er ikke ferdig med å fordøye innholdet ennå, tror den kommer til å henge ved meg i en tid.

Og lettlest. jeg slukte de første 100 sidene i et jafs. Nå har jeg roet tempoet litt. Lurer på hvor de forskjellige stemmene bor. Japan og USA er greit, men den tredje; på en halvøy med lavendel, fisk som fanges med hendene, der hat er tabu og personene har (ti)tall til navn. Er det hos grekerne? Eller i Arabia?

I dag har jeg kjøpt vin på polet og hentet "Så den store fuglen ikke tar deg" på biblioteket. Prioriteringer :)

Angående kvinnesynet i en 70 år gammel bok: En bok som blir fremhevet som en 'klassiker' bør kunne leses med dagens briller på, synes jeg, ellers er det ingen klassiker. I min bok. Jeg skrev forøvrig 'Som barn av sin tid levnet ikke Bradbury store tiltro til kvinne...'for å vise en smule formildende omstendighet for stakkars Bradbury i sin tid. Men egentlig synes jeg han kunne gjort dette så meget bedre, selv på 50-tallet. Det skorter ikke på ekte klassikere med viktige kvinner i hovedrollene og kvinner som har noe vettugt å si. Mange mannlige forfattere opp gjennom tidene har fikset dette. Det kunne Bradbury og.

Sensurdebatten er et sidespor. Bradbury hevder boka aldri handlet om sensur av bøker, han ble rett og slett sur av at folk leste boka slik. Boka handler om hvordan mennesker av egen vilje slutter å interessere seg for bøker. Det var ikke ytrepåført. Myndighetene bare utnytter dette for å hindre at folk tilegner seg kunnskap om noe som helst og tenker sjæl, så myndighetene kan styre slik de vil. Det var en slik utvikling Bradbury ville advare mot.

Ikke slutt å lese. Les gjerne en klassiker. Vær kritisk.

Gode poeng! Jeg sier meg helt enig.
Angående politikken; hvem andre enn meg tenker at presidentvalget i Fahrenheit 451 er rigga? Folket kan velge mellom 'Winston Noble' og 'Hubert Hoag', liksom og Hubert er ugly og står og peller seg i nesa i debattene. hmmmm..spill for galleriet av et totalitært styresett.

Takk! Jeg må kanskje prøve meg på Koontz. Man har jo lest sin Stephen King, men ikke lest noe av Koontz hittil.

Da har jeg lest hele "Fahrenheit 451" (utgitt 1953) og her kan det komme noen spoilere, så den som ikke har lest hele ennå kan stoppe her.

Jeg synes bokens premiss er fascinerende; at folk har mistet interessen for bøker og er mer opptatt av underholdning (vold/sex), TV, reality - i en slik grad at de ikke lenger er i stand til å holde en samtale. Samt at myndighetene har støttet opp under dette for å få en lydig befolkning. Det heter seg at hvor smart det er for en politiker å være smart kommer an på hvor smart folket er. Men når folket har mord og råskap på åpen gate som tidsfordriv og moro, så kan vel ikke dette samfunnet henge sammen så veldig lenge, skulle jeg tro. Et minimum av orden og lovlydighet skulle være påkrevd. På den andre siden blir den mannlige befolkningen lydige soldater i de krigene som den amerikanske regjeringen fører. Mot en motpart vi aldri får kjennskap til. Det er for så vidt greit; jeg kan like at enkelte ting blir hengende litt i luften. Jeg synes dessuten Bradbury var ganske framsynt i sitt samfunnsskildring her når det gjelder bruk av sosiale medier og "skjermavhengighet".

Det jeg ikke er så begeistret for er at språket er så lite elegant, og plottet litt...enkelt. Jeg leste Harper Collins paperback fra 2008, på originalspråket. Samtalene i boken har veldig "muntlig" karakter; springende på en måte som antagelig passer bedre i et filmmanus enn i en roman. Bradbury selv skriver i forordet at boka ble skrevet i underetasjen til biblioteket på UCLA, der man kunne leie en skrivemaskin for 20 cents i timen. Et greit utgangspunkt for å skrive en bok raskt, men kanskje ikke det beste for språket. Jeg begynte å tenke på en annen apokalyptisk bok; Down to a Sunless Sea (1979), av David Graham. Graham har samme korthugde skrivestil, men dessuten irriterende mannsjåvinistisk (så ikke en bok jeg kan anbefale). Det kom ikke ut til Bradburys fordel at jeg assosierte Fahrenheit 451 med Grahams bok..

Men det bringer oss over på neste uunngåelige tema: kvinnene i Fahrenheit 451. Som barn av sin tid levner ikke Bradbury stor tiltro til kvinnene i boka si - med et hederlig unntak i den unge og fagre Clarisse McClellan. Som riktignok forsvinner fort ut av historien. Heller ikke "leseringen" av bokkyndige menn som vår mann snubler over ved elvebredden har noen kvinnelige deltagere. De sitter nok hjemme foran sin vegg-til-vegg TV, forstås. Ironisk nok forutså ikke Bradbury at nettopp kvinnene ville utgjøre det store flertall av engasjerte boklesere 70 år inn i fremtiden. En andel av dem får i riktig Fahrenheitsisk ånd tvilsomme økenavn som Kulturkjerringer. Bradbury innså til slutt at han burde latt Clarisse overleve, for som han forklarer i forordet: "She was too wonderful a character to be allowed to die and I realize now that I should have allowed her to appear at the end of my book."

Indeed.

Jeg har kommet eksakt halvveis. Slått av hvor fremsynt boka er. TVen var nylig kommet i folks hus, og Bradbury forutså avhengigheten den kunne skape. Underholdningens makt. Kunnskap er også makt, og i boka bestemmer myndighetene hva slags kunnskap som skal tilflytes folket. I samtalene var 'God' brukt som utropsord, som fikk meg til å lure på hva som egentlig hadde skjedd med Bibelen i dette samfunnet. Allerede på neste side fikk jeg svaret på det. Jeg er ikke så sikker på at en styresmakt først og fremst ville fjernet religionen hvis de ønsket en lydig/likegyldig befolkning. Religion gjør jo folk ganske forutsigbare og ensartede, vil jeg si, og dermed lettere å kontrollere. Vi får se om vi får noen forklaring på akkurat det. Liker forøvrig at vi bare gradvis får vite hvordan samfunnet fungerer i dette regimet, og at vi vet lite om verden utenfor.

Da er vi jo enige. Jeg må si jeg lurte lenge på underveis i lesinga hva Nedreaas egentlig ville fortelle med boka. Det ble klarere etterhvert, bl.a. med tema som en trøblete barndom og et syn på barn/barneoppdragelse som antagelig kaster lange skygger over Herdis' videre liv. Det aner meg det blir enda mer trøblete i oppfølgeren. Jeg tror imidlertid Nedreaas med vilje unngår å male med for bred pensel. Hun kan skrive veldig hudløst og sårt hvis hun vil, slik hun gjorde i den første novellen i Trylleglasset (jeg har bare lest de første to novellene). Men hun skriver ikke like hudløst i boka om Herdis; mer distansert her. Mer fokusert på de ytre rammene, tror jeg.