Lykke er ingen beskyttelse, og den er slett ingen plikt. Friheten til å være lykkelig begrenser menneskelig frihet med mindre man også er fri til ikke å være lykkelig. Men begge frihetene kan gjøres til en vane, og bare du vet hvilken av dem du har valgt.
Samme hvor fantastisk du er, samme hvor mye kjærlighet du har å gi, samme hvor moden, klok, vellykket, smart eller ansvarsfull du enn måtte være, befinner du deg som steforelder alltid i den strukturelle faresonen for å bli hatet og foraktet. Det er fint lite du kan gjøre med det, annet enn å holde motet oppe og forsøke å plante små spirer av sunn fornuft og god stemning i den drittstormen av negativitet som kanskje kommer din vei. Man må heller ikke forvente seg rare støtten fra kulturen: Foreldre er per definisjon ufeilbarlige, mens steforeldre er inntrengere, egoister, snyltere, giftspredere og barnemishandlere.
Jeg synes det er uimotståelig fascinerende når folk er følelsesmessig engasjert i sin egen smakløse stil fremfor bare å være uvitende om den (en beskrivelse som muligens gjelder oss alle; det aner meg at faren øker med alderen).
Etter å ha eksperimentert med å gjøre det private offentlig et helt liv, kjenner jeg hvordan jeg for hver dag som går, føler meg stadig mer fremmed overfor sosiale medier, den aller frodigste arenaen for samme type aktivitet. Spontane og uredigerte digitale selvutleveringer er ett av mine største mareritt. Jeg er temmelig sikker på at jeg er en altfor svak sjel til å motstå fristelsene og presset som følger med å kaste seg ut på Facebook-arenaen, og ditto overrasket over at så mange - eller alle andre, virker det som - takler det så lett.
... Sjekk hovedoppslaget i New York Times Book Review på morsdagen 2012, som begynte slik: "Ikke noe tema byr på større muligheter for å skrive dårlig enn moderskapet. (....) I rettferdighets navn er det vanskelig å skrive godt om barn. Vet du hvorfor? Fordi de ikke er spesielt interessante. Det som er interessant, er hvorfor vi, til tross for den lammende kjedsomheten som utgjør nittifem prosent av oppdragerjobben, fortsetter å lage barn," Med tanke på at nesten samtlige samfunn på jorden fremmer tanken om at det å få barn er nøkkelen - kanskje den eneste nøkkelen - til et meningsfylt liv (der alt annet er en trøstepremie) - og med tanke på at de fleste samfunn også har pønsket ut alle mulige former for subtile og frastøtende måter å straffe kvinner som velger ikke å formere seg - hvordan skulle denne siste påstanden egentlig fenge?)
Vil dere ha rett eller vil dere ha kommunikasjon? spør parterapeuter overalt.
Aldri har jeg vært mer tilhenger av selvbestemt abort enn da jeg var gravid. Og aldri i hele mitt liv har jeg forstått så fullstendig, og vært mer begeistret for, det livet som begynner ved befruktningen.
Man vet så mye om folk fra det øyeblikket de åpner munnen. Man forstår kanskje straks at man helst vil stenge dem ute. Det er noe av det avskrekkende ved å snakke. ved å skrive. Det finnes ingen steder å gjemme seg.
Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001. Romanen "Bipersonar" kom i 2003, og skuespillet "Folkehelsa" i 2007. Det er likevel trilogien "Innsirkling" Tiller er aller mest kjent for. (Den siste linken peker til mine bloggomtaler av de tre Innsirkling-bøkene og et arrangement på Litteraturhuset 10. september 2014, der forfatteren snakket om trilogien generelt og den siste boka spesielt.) Denne trilogien er kalt et av de viktigste verkene i norsk samtidslitteratur så langt på 2000-tallet. Jeg kan uten videre slutte meg til dette. Trilogien er nemlig noe av det beste jeg har lest av norsk litteratur - noen sinne! Da "Begynnelser" kom ut i midten av september i år, var jeg naturlig nok svært spent.
"Livet må levast framlengs og forståast baklengs", ifølge et ordtak. Sitatet finner vi på bokas smussomslag. Akkurat dette har Carl Frode Tiller gjort alvor av. I "Begynnelser" møter vi nemlig miljøverneren Terje. Han ligger på sykehus og har nettopp tatt livet av seg. Vi følger ham bakover i livet hans, som starter i minuttene før han dør og tilbake til barndommen hans. Hva var det som gjorde at livet hans ble så vanskelig ... "Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge." (sitat fra smussomslaget)
Det er vanskelig å si noe fornuftig om denne boka, uten å komme inn på handlingen og muligens også avsløre mer enn enkelte liker. Dermed er du advart før du leser videre. Men bare for å ha presisert det: det er langt flere detaljer i boka enn hva jeg nevner i denne omtalen.
I bokas innledning ligger Terje på sykehus og svever mellom liv og død. Ved sengen hans sitter hans mor og søsteren Anita. Anita har med seg blomster til Terje, og det oppstår en krangel mellom Anita og moren om hvorvidt man skal kutte stilkene eller ikke før blomstene settes i vann. Vi får innblikk i en mor så og si uten finfølelse, og som durer frem med sitt, uavhengig av årsaken til at de begge er der, og at det ligger et menneske i sengen, som er like ved å dø. Moren er ikke i stand til å la noe passere uten måtte å kommentere det. Hun er også ute av stand til å tenke over hvilken effekt det hun sier, kan ha på omgivelsene. Når noen i omgivelsene reagerer, legger hun hele ansvaret på dem. Datteren er lei av all hakkingen, og tar igjen ... Begge angriper hverandre der det gjør vondest. Terje er ikke død riktig enda, og han får med seg alt som skjer.
"Eg lukka auga, opna dei og lukka dei igjen. No må dei slutte, tenkte eg, eg orkar ikkje meir krangling." (side 9) "Ho (Anita - min kommentar) snudde seg sakte mot meg, samtidig som ho strauk mamma forsiktig over håret. Ho ser meg heller ikkje, tenkte eg, ho ser rett på meg, men likevel ser ho meg ikkje. Eg tok ikkje blikket frå henne. Eg smilte, men ho reagerte ikkje, ho såg tvers gjennom meg. Er det dette som er å døy, tenkte eg, døyr eg no?" (side 11-12). Og så dør han.
To dager før Terje ikke ønsket å leve mer og svingte av veien med bilen, befinner han seg hos sin mor. Han og Turid har gått fra hverandre. Terje er sliten, og vil helst ha fred og ro rundt seg. Det skal vise seg å bli svært vanskelig, for det er ikke den ting det ikke blir krangel om med moren. Terje prøver så godt det lar seg gjøre å manøvrere i det ulendte landskapet mellom dem, men det er så og si ikke mulig. Uansett hva han gjør, havner han i en Catch 22, der alt blir feil. Er det greit at han tar de to siste eggene i kjøleskapet, eller er det ikke greit?
Etter at moren ble skilt, har kontakten mellom Terje og faren vært så godt som fraværende, inntil faren en dag plutselig dukket opp hos Terje og Turid, kreftsyk og trengende. For Terje var det for sent. For hvor var faren da han trengte ham som mest?
Terje var/er en glødende miljøverner, som er opptatt av å verne om døende arter i naturen. Dette utgjør bakteppet for romanen om ham. Da han holder et innlegg på en miljøkonferanse som er arrangert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, spør en av de tilstedeværende om det gjør så mye at en spesiell type lav dør ut. Terje svarer henne:
"- Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Trondheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?" (side 67)
På et tidspunkt dør Terjes far, og som det anstendige mennesket han tross alt er, deltar han i begravelsen - selv om han ikke føler noe som helt for faren, som han aldri har kjent etter at faren forsvant ut av livet hans tidlig i barndommen. Mens han sitter i kirken, tikker det inn en gledelig sms på mobiltelefonen. Fylkesmannen har gitt medhold i sørlig tinderublom-konflikten på Dovre. Selv får Terje lyst til å juble høyt, men det passer seg selvsagt ikke. Han kan nesten ikke vente med å fortelle kona Turid om nyheten.
"Rett etterpå kom Turid og Anita gåande. Eg bestemte meg for å vente med å fortelje den gode nyheita til eg og Turid var aleine. Ikkje fordi eg ikkje brann etter å dele det med henne, for det gjorde eg verkeleg, men fordi eg ikkje orka reaksjonen eg visste at Anita ville komme med. Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne." (side 110-111)
Terje føler ofte at det er noen bak ham, men oppdager gang på gang at det ikke er noen der. Han leser om fenomenet, som kalles "feeling of presence". Fenomenet er særlig utbredt blant personer med psykiske og nevrologiske lidelser, og blant personer som befinner seg i ekstreme og ofte livstruende situasjoner. Samtidig er det ikke helt uvanlig blant friske personer heller. (side 155) Det er kanskje ikke uten grunn at et sitat - fragment 233 fra "Uroens bok" av F. Pessoa - fremkommer på side 5 i boka: "Det fremmede iakttar oss fra skyggene."
Noen ganger drømmer Terje om å slippe bort fra alt.
"Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv." (side 186)
Terjes mor har slitt med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og for å døyve sinnets smerte, drikker hun. I hele Terjes oppvekst har morens lidelser alltid kommet først - lenge før barnas behov. Dette har de aldri kunnet snakke ordentlig om, ikke uten at moren har gått til angrep på barna sine fordi hun mente at hun alltid hadde gjort sitt aller beste. Men var det godt nok? Holdt det mål? På hvilken måte påvirket det likevel barna ... langt inn i deres voksne liv? Terje har klart seg forbausende godt, men klarer han noen gang å fjerne sitt indre alvor? Mens andre rundt ham nyter livet med en selvfølgelighet og en letthet, blir han alltid sittende og overanalysere det som skjer rundt ham på en slik måte at det fratar ham livsgleden. Et liv holdt sammen i en tynn tråd ... et liv som rakner fullstendig da samlivet med Turid tar slutt. I den andre enden kunne det ha vært en mor av det oppbyggelige slaget, og det ville antakelig ha vært redningen for ham. I stedet blir det å flytte tilbake til moren bokstavelig talt slutten for ham ...
Måten Carl Frode Tiller borrer seg inn i Terjes psyke og skreller av alle lagene i livet hans av som en løk, er helt mesterlig. Hva skjuler seg bak den svært så vellykkede og engasjerte miljøaktivisten, som brenner for å redde utrydningstruet liv i naturen? I romanen får vi innblikk i et liv og en oppvekst som ikke har vært enkel for Terje, og hvor mye kunne gått riktig galt dersom han selv ikke hadde tatt noen riktig kloke valg underveis. Det handler mer om på tross av enn på grunn av. Vi får aldri helt vite hvorfor ekteskapet med Turid tar slutt, men antakelig handler det om at Terje aldri helt føler at han passer inn, aldri helt fortjener henne og det livet de to har skaffet seg. Samtidig som det handler om Terje og de han har rundt seg, har romanen noe universelt over seg, og som forsterkes gjennom historiene om alle de utrydningstruede artene. For hvor sårbare er ikke vi mennesker? Vi bygger våre liv rundt tosomheten, og når bunnen i livene våre rives bort - enten på grunn av skilsmisse eller død - hva er da igjen? Klarer vi likevel å holde oss oppreist, og leve videre? Eller dras vi ned i dragsuget?
Noe av det jeg beundrer aller mest med Carl Frode Tiller, er hans evne til å beskrive dynamikken mellom mennesker som ikke kommer særlig godt overens. Det er noe helt eget ved kranglene mellom mennesker i Tillers romaner. Man får bare lyst til å hyle "men så stopp da!" til de impliserte, for maken til fordummende krangler skal man lete lenge etter. Likevel er det noe gjenkjennelig ved det hele. Hva er det som får enkelte til å insistere på at de har rett, uansett hva andre måtte mene, når det for resten av verden er helt åpenbart at de ikke bare er helt på jordet, men på en helt annen planet? Akkurat dette får Tiller frem gjennom sine sylskarpe personportretter og dialoger.
Vi vet jo hele tiden hvordan det vil gå med Terje, fordi vi starter forfra med hans selvmord. Hans spesielle oppvekst har gjort ham ekstra sårbar i forhold til å bli sett og få anerkjennelse, siden dette er noe som har vært så og si helt fraværende i oppveksten hans. Behovet for anerkjennelse - den som aldri kommer - er kanskje det som gjør at han til slutt også gir opp. Det er så mye sorg i livet hans; den alkoholiserte moren, den fraværende faren, den forbitrede søsteren ... alt som ikke fungerer. Hva er igjen når det eneste som fungerer i livet hans - ekteskapet med Turid og forholdet til datteren - blir tatt fra ham? Han som hele livet har hatt en ironisk distanse til alle rundt seg, som antakelig ikke har klart å være virkelig nær noen? Han er bunnløst ærlig overfor seg selv, som regel på en lite ivaretakende måte, og det er antakelig dette som får ham til å avslutte det hele på en så brutal måte ...
"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...
Jeg har lest mye god litteratur hittil i år, men dette er så langt den aller beste jeg har lest i 2017! Boka vil egne seg ypperlig for diskusjoner i lesesirkler.
Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.
Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne.
Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Tronheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?
"godt sagt" = takk! :-)
Har ikke fått scanning nei, skal ta å foreslå det til legen neste gang jeg er der. Enn sp lenge lurer jeg på om det kan henge sammen med magetrøbbelet jeg også har sitt med i to år og som innen nå har gjort at jeg har mistet altfor mange kilo slik at kroppen er undervektig og generelt utmatta ...hodepineanfallene begynte i vinter, magen var hovedproblemet før dentid. Kjipe greier, forsøker å gjøre det beste ut av det, men måninnrømme at det svir litt å kjenne sofagropen bli stadig dypere og dypere ... burde kanskje endre sittested men sp er det liksom denne kroken her som er min da
Dessverre er det ikke "bare" synet, bruker linser hver dag, ect briller, og har nylig sjekket synet for å utelukke det. Pådro meg noen småbrudd i nakken for noen år siden, og lurer på om det ikke heller er noe der som trigger det. Vanvittig press bak øynene og dunking i tinningene, ømfintlig for lyd og lys, svimmel og blek ... tipper det er spenningshodepine og intet annet, men vanvitttig frustrerende da jeg liksom ikke får noenut av dagene.
Skammer meg over ikke å ha lest noe som helst av Kazuo Ishiguro ... men tenker altså å gjøre noe med den saken asap - hvor asap egentlig heller er asaifee As Soon As I Finish Everything Else ... har altfor mange godbiter stående klar i hylla. Skikkelig luksusproblem.
Denne uka leste jeg uke femte og siste bok i håkan nessers Gunnar Barabarotti-serie, og i går gikk jeg i gang med Tore Renbergs Skada gods. Er omtrent 130 sider inn i boka allerede så regner med den går relativt kjapt unna. Vurderer nesten å lese langsommere bare for at den skal vare lengre ... har gledet meg lenge til denne da jeg likte de to forrige bøkene i serien veldig godt.
I lydbokverdenen har jeg denne uka hørt to krimbøker av Michelle Davies - to i serie. Den første ("Gone Astray") likte jeg go nok til å gå rett videre til nummer to ("Wrong place") som jeg likte enda bedre enn den første. Foruten at plottet og karakterene er likandes så er kvaliteten på lydbokene veldig bra. Har nå startet å lytte til The Thirteenth Tale - en bok jeg leste (oversatt til norsk) for omlag ti pr siden og jeg elsket den. Det var faktisk den boka som vekket leselysten hos meg ...nettopp derfor var jeg nesten litt redd for å gå løs på lydboka i tilfelle jeg i løpet av disse årene har blitt så kresen og "belest" at jeg skulle komme til å oppdage at denne boka ikke var så bra som jeg husket den .... men ... det er den altså!!! Vet ikke hva det er med denne boka men den er så bra!!!
Er eller fremdeles sykmeldt og hangler rundt med småforkjølelse og noe som kjennes ut som kronisk hodepine, gir pokker ikke slipp... så det blir mye sofa ig seng og lydbok om dagen ... Forsøker p trøste meg med drittværet utenfor, det hjelper faktisk litt
Takk for det, Karen! Sånn har jeg det også! Noen bokomtaler trigger - andre ikke. Jeg har ikke skrevet noe om Nobelprisvinneren, men jeg har lest et par av hans mest kjente bøker tidligere, og har også sett filmatiseringene. De er helt uforglemmelige! Nå må jeg grave frem bøkene igjen, og forhåpentligvis lese noen flere av ham!
Nok en knallbra krim av Håkan Nesser! Har storkost meg med denne boka og samtidig gruet meg til å bli ferdig fordi dette er den siste i serien om Gunnar Barbarotti, en politimann jeg har blitt vanvittig glad i! Gunnar får en gammel sak i fanget - eller to saker, han vet ikke om de egentlig henger i hop eller om de bare involverer noen av de samme personene. Det ene er et drap - en far ble funnet død og moren tilstod og soner sin straff. Sak nr to handler om samboeren til denne moren etter at hun er løslatt - han forsvinner sporløst og har aldri blitt gjort redde for. Hva klarer Gunnar Barbarotti å grave opp her?! . I denne boka står dessuten temaet sorg sentralt og Nesser klarer å kombinere kriminalsaker og følelsesliv på en fabelaktig måte.
Nesser leverer igjen. Har nå lest hele serien om Gunnar Barbarotti (5 bøker) - og dette (nr 2) er favoritten. Tett fulgt opp av den siste (5) - "De sørgende".
I denne boka følger vi 19-åringen Anna som er i behandling for å bli rusfri. Og vi følger herr Roos, som nærmer seg pensjonsalderen. Han og Anna treffer tilfeldigvis på hverandre og utgjør et fascinerende, merkelig par som på sett og vis klarer å vikle seg inn i en kriminalsak som etterforskes av Gunnar Barbarotti. Parallelt med at vi følger Herr Roos og Anna, følger vi hovedpersonen selv - Gunnar Barbarotti - både når det gjelder en kriminalsaken og prvatlivet.
Som i alle de andre bøkene om Gunnar, setter jeg særlig pris på følgende aspekter ved bøkene:
- Hovedperson som er politimann uten å ha gamle traumer, alkoholmisbruk o.l i baggasjen
- Originalt plott med innblikk i flere karakterer og med dyp forståelse av menneskesinnet
- Troverdighet
- Humor; både i replikker og i beskrivelser av tanker
- Språk som er presist og uten "unødvendige" lange skildringer om f.eks hvordan vinterhimmelen ser ut ... Samtidig som boka er uten "overdrevne" skildringer ser jeg helt klart for meg handilingen.
- Håkan Nesser nailer kunsten å: "show don´t tell"
Anbefaler hele denne serien på det sterkeste!
En stor takk til deg og alle dere andre som har engasjert dere i denne diskusjonen! Det har betydd mye for meg!
Jeg er veldig klar over at ikke alle applauderer alt jeg gjør. Jeg skriver heller ikke for alle og har aldri hatt som intensjon at jeg skal "please" alle. I og med at jeg skriver som jeg gjør, har jeg alltid tenkt at jeg skriver for de spesielt interesserte. Noen ganger røper jeg for mye av innholdet i bøkene jeg skriver om, og en del har meninger om dette. Det prøver jeg å gjøre noe med, med mindre jeg kommer til at det er vanskelig å skrive noe vettugt om boka uten å knytte det opp til handlingen. Her kan jeg sikkert bli flinkere til å advare mot at nå kommer det en spoiler.
Konstruktiv kritikk er helt greit. Men når det utarter seg til angrep på person, synes jeg ikke det er greit. Noen "nett-troll" må man imidlertid leve med. Da er det å håpe på at "indrejustisen" på aktuelle nettsted fungerer. Og det gjør det heldigvis på Bokelskere! Min glede ved å være medlem av dette nettstedet er dermed intakt! Tusen takk, alle sammen!
Heier intenst på Haruki Murakami...! Er så fan av han at eg ikkje kan la være