Jeg anbefaler Thomas Manns "Buddenbrooks - en familie i forfall" på det varmeste! Dessuten Knut Hamsuns "Markens grøde".

Godt sagt! (4) Varsle Svar

I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.

I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.

Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov faktisk truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...

Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...

Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.

Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.

Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.

Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.

Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!

Godt sagt! (17) Varsle Svar

Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:



"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.



Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."



Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.

Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...

I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis.

Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Den største forskjellen mellom Amerika og LItauen var, så vidt Chip kunne forstå, at i Amerika undertrykket de få rike de mange ikke så rike med midler som åndsforlatt og sjelsdrepende underholdning, uvesentligheter og farmasøytiske preparater, mens i Litauen undertrykket de mektige få de mange uten makt med trussel om vold.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.

Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ...

Godt sagt! (5) Varsle Svar

En mesterlig bok også jeg ble ferdig med tidligere denne uka! Det burde vært mulig å gi den terningkast åtte! Underveis i lesingen fikk jeg lyst til å gripe inn i handlingen og gi både den ene og den andre et realt spark bak. Men så skrik ut da mann! fikk jeg spesielt lyst til å rope til Ole. ;-) Denne boka gikk inn i ryggmargen på meg. Samtidig som jeg selvsagt ikke ønsker at Tiller skal forhaste seg med den tredje boka, håper jeg inderlig ikke at det tar tre år til den neste. Blir den like bra som de to første, smaker det Nordisk Råds litteraturpris av dette prosjektet!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Å, misantropi og surhet. Gary ønsket å glede seg over å være en mann med rikdom og fritid, men dette landet gjorde det slett ikke så enkelt. Alle rundt ham, millioner av nyslåtte amerikanske millionærer var opptatt av det samme jaget etter å føle seg enestående - ved å kjøpe det perfekt viktorianske, ved å gå på ski i jomfruelige løyper, ved å kjenne restaurantens chef personlig, ved å finne sandstrender uten foravtrykk. Det var ytterligere titalls millioner av unge amerikanere som ikke hadde penger, men som likevel jaget etter det Perfekt Kule. Mens den sørgelige sannheten var at ikke alle kunne være enestående, ikke alle kunne være ekstremt kule; for hvem ville da være igjen som ordinære? Hvem ville påta seg den utakknemlige oppgaven å være forholdsvis ukule?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har lest den og er helt enig med deg! ;-)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det du nevner har masse å si! Men det slår ikke alltid til likevel. Jeg og min søster vokste opp med litteraturelskende foreldre og masse lesing på senga opp gjennom hele oppveksten. Jeg er storleser, mens min søster ikke leser noe som helst.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

;-)Det siste spørsmålet du stiller ("hvor lenge er det siden du leste new York-triologien") gjør at også jeg går i meg selv nå. Kanskje det er dags å lese novellesamlingen på nytt og se om jeg opplever denne annerledes i dag enn da jeg leste den for 13-14 år siden ... man har forhåpentligvis blitt mer moden med alderen, mer dedikert som leser ... håper jeg ... ;-)

Auster er blant mine favorittforfattere, og lenge følte jeg meg veldig alene om å kjenne til hans bøker. Han har åpenbart fått en ny vår, for de siste 5-6 årene har flere og flere fått opp øynene for hans bøker. Og det er morsomt!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Så surmaget kritisk ønsker jeg faktisk ikke å bli! Så får det heller være at jeg naivt svelger den ene blødmen etter den andre. Jeg kan leve med det! ;-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det var ikke min mening å advare mot New York-triologien. ;-) Opp gjennom årene har jeg imidlertid "reddet" mange fra å gi opp Auster etter at de har slitt med New York-triologien. Denne novellesamlingen ER spesiell og temmelig smal, og jeg oppfatter den heller ikke som veldig representativ for alt det andre Auster har skrevet. Rent bortsett fra at de fleste bøkene hans handler om fremmedgjøring, livets tilfeldige spill og hvilke konsekvenser dette kan få. Og er det noe novellene i alle fall handler om, så er det fremmedgjøring ... og kanskje også det meningsløse ved tilværelsen .... ? Eller hva tenker du?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Så fint at denne boka falt i smak!

Jeg leste nylig en kritikk av språket i denne boka - ført i pennen av Jørgen Roeim (hvis jeg ikke husker helt feil). Han mener at denne boka er et språklig makkverk. Mange av de tingene han har påpekt, tenkte jeg ikke over mens jeg leste boka. Tvert i mot følte jeg at den var så levende skrevet! Men men ... ;-) På en måte er jeg glad for at jeg ikke er så til de grader kritisk når jeg leser en bok ... Noe av gleden ved å lese må bli borte da ...

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Men det velger da folk selv! Om de ønsker å se TV-serien eller ikke, mener jeg. Jeg får aldri nok av denne historien, og har både lest bøkene, sett filmen med Vivian Leigh, sett teaterstykke og er nå i gang med TV-serien. Dessuten har jeg en DVD med Greta Garbo i hovedrollen som Anna Karenina liggende. Og jeg kommer også til å "lese" boka som lydbok snart. Jeg sier ja takk til alt - det ene utelukker ikke det andre. Og så kan jeg selvsagt ha masse meninger om hva jeg synes om de forskjellige uttrykksformene. Bøkene vil som regel alltid være best uansett. Om så er at noen bare ønsker å se TV-serien fordi de oppfatter bøkene som for tunge etc., så spiller vel det heller ingen rolle. TV-serien er bedre enn ingenting, og alle skjønner vel at dette ikke blir det samme som å ha lest bøkene. ;-)Lidenskap er en vesentlig ingrediens i historien om Anna Karenina, så det er vel ikke til å komme forbi at en regissør ønsker å krydre filmen med lidenskapelige scener ... ;-)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det var sikkert bare en skrivefeil! ;-) Uansett en stor takk til Ann Christin, som minnet om dette i går. Jeg holdt på å glemme det, men fikk det med meg pga. denne påminnelsen! ;-)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du har mye fint i vente! La det gå litt tid, og se om du f.eks får tak i både Mors og fars historie og Heimlandet. Barndom som lydbøker. De er faktisk verdt å høre om igjen!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg elsket begge disse bøkene! Selv valgte jeg å lese dem som lydbøker, og å høre Hoems egen stemme var nesten som poesi. Etter dette har jeg lest omtrent alt jeg har kommet over av hans bøker. Flere burde virkelig få opp øynene for bøkene hans!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er jeg HELT enig i!!!!!! ;-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette har utviklet seg til å bli en veldig interessant diskusjonstråd, hvor det ene interessante boktipset etter det andre dukker opp. Jeg håper mitt innlegg løfter tråden opp, slik at flere kommer med innlegg! ;-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har kommet et godt stykke ut i boka, og jeg tror jeg skjønner hva du mener. Jeg mener: boka er helt mesterlig! Måten Tiller skildrer mindreverdighetsfølelse og hva dette gjør med mennesker, hvor lite rause mange fremstår som, hvordan enkelte hevder seg på andres bekostning ... det er jo så gjenkjennelig! I denne boka synes jeg han borer dypere i hovedpersonene enn han gjorde i den første boka. Det er kanskje først og fremst derfor jeg liker denne boka enda bedre enn den forrige, som jeg også likte veldig godt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

OleEster SChristofferTove Obrestad WøienAurora WeberBjørg L.Hilde Merete GjessingRisRosOgKlagingLinda NyrudSigrid Blytt TøsdalMona AarebrotToveTanteMamieAnniken RøilEllen E. MartolBård StøreKirsten LundEivind  VaksvikReadninggirl30Ingunn SHegeRonnyJohn LarsenMarteAnne ÅmoEli HagelundBente L.GunillaTatiana WesserlingLeseberta_23Fride LindsethMads Leonard HolvikRufsetufsaHelena ELars Johann MiljeAnneWangHeidi BBRandiAFrode Øglænd  MalminJarmo Larsen