Er heller ikkje særleg fan av sjølvhjelpslitt. Syntes det blir for ekstremt, for overdrive, for mykje svada, personlege meiningar, for mykje preiking... MEN Agnes Ravatn si bok Sjølvdisiplin... Den er heilt fantastisk! Masse humor, og midt i all den treffande humoren finnst også eit par gode råd. Anbefala verkeleg den, sjøl om-eller nettopp fordi? - du ikkje er begeistra for sjangaren

Host å høre det finnes flere av v oss... Føler meg ofte ensom innenfor denne formen for galskap og mani...

To søstrer står høgt på lista mi. Skulle egentlig starta på den denne veka men så fikk eg plutseleg så mykje meir lyst til å lese Hjertet er en ensom jeger... Korleis likar du boka?! Den blir nok neste ut...!

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte".

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Concourt-prisen.

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne.

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå.

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne.

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!

Gubben forsvann på konsert med ein kameratgjeng... Så eg tilbrakte kvelden saman med Harry Hole og Snømannen, bok nr 7 i serien som eg driver og leser meg gjennom. :-) las boka da ho kom ut for over ti år sia... Hugser lite. Men så såg eg filmen (som er forakta...) og grua meg litt til å lese boka. HELDIGVIS er boka ein trillion gong betre enn filmen

Målet mitt for helga er: MEST MULIG BADING! det er så skrekkelig varmt ...samboer og jeg har dermed et artig lite prosjekt om å gå fjellturer og bade i HVERT ENESTE vann vi kommer over... så helgen går til trasking og plasking! Jeg er ikke blandt dem som klarer å ligge strakt ut i sola å lese, holder utni timminutter så synes jeg det blir for varmt og ubehagelig ...men Får lest litt på senga da, og regner med p lese ferdig trilogien til Helga Flatland "Bli hvis du kan" - har slukt disse tre bøkene denne uka....for et mersterverk av følelser! Utrolig sterkt skrevet dette her...! Lydbokmessig lytter jegbtil The invention of ana av en dansk forfatter jeg aldri før har hørt om, Mikkel etterellerannet-gaard ... :-)

God helg
Husk solkrem, da ...!

Flott omtale, den gav meg lyst til å utforske bloggen din så det skal jeg gjøre!!

Grøsserne ja...det var de bøkene som for første gang gav meg leselyst i min tidlige ungdom. Hatet frem til da p lese og gjorde bare under tvang. Nostalgi, gitt ... husker mange sommerdager hvor jeg lå på magen på gresset med en slik Grøsser-bok i hendene. Ble aldri særlig redd, men ble revet med og underholdt. Har ikke lest noe som helst annet av Stine, og tror ikke jeg skal gjøre det heller. Vil liksom bevare de gode minnene om bokserien og forfatteren og la det cære med det.

Denne begeistringen viser vel forresten et spennende aspekt ved litteratur - at det ikke alltid er de største litterære mesterverkene som slår an, men at tematikk og skrivestil tilpasset publikum/målgruppe er vel så viktig. For grøsserne slo jo virkelig an selv om de kvalitetsmessig ikke kan måles mot f.eks Harry Potter-bøkene

(Skriver også litt om bøker, dersom det skulle være av intresse... men ikke på nær så gjennomførte omtaler som det du får til. .. http://spraakraadblaagg.wordpress.com )

Alt ligger til rette for en emosjonell lesestund i denne boka som handler om alenemora Jess som drar til Frankrike på ferie med sønnen sin for å la ham og faren hans -Adam - knytte bånd. Barnefaren og Jess sitt forhold er på denne tiden avklart og avsluttet - de har begge "gitt opp" drømmen om at det skulle bli de to og de lever hver sine liv i hvert sitt land -han i Frankrike hvor han driver feriested/hotell og hun i England. Det er imidlertid en grunn til at Jess velger akkurat denne sommeren til å reise - nemlig at moren hennes, som er syk, insisterer på at det er viktig, og at Jess selv har er ørlite håp om at han skal vise seg å være en ansvarlig nok far til å kunne bære litt foreldreansvar i fremtiden.

Vi følger Jess og sønnen hennes til Frankrike. Her får de utviklet et forhold til faren. Jess har også med seg ei singel vennine og et vennepar som reiser ned og tilbringer deler av ferien sammen med dem. Vi følger Jess hovedsaklig i nåtid men med jevnlige tilbakeblikk/mimring som gir innblikk i hennes forhold til foreldrene sine og i forholdet til Adam.

Jeg trodde denne boka skulle fenge meg langt mer enn den gjorde. Følelsene som burde vekkes i meg gjennom handlingen kom ikke, og jeg slet overraskende mye med å i det hele tatt "bry" med om hva som hendte her. Tror kanskje det skyldes at skrivestilen "forteller" veldig mye direkte - altså at det ikke helt lykkes med det som vel kalles for "show - don´t tell". Alt står liksom svart på hvit her - en får det inn med teskje, en får presentert handlingen og følelsene som fakta og ikke som følelser og opplevelser en selv får delta i som leser. Det er iallfall MIN opplevelse av denne boka. Dessverre!

Så ... alt i alt en litt skuffende leseropplevelse. Jeg kjøpte boka for å lese noe lett og koselig, noe litt chick-litt-aktig, noe romantisk, klissete og søtt. Rett og slett for å lese noe lettere mellom slagene (leser meg gjennom hele Harry Hole-serien og trenger noen slike avbrekk fra blod, ondskap og vold av og til...!). Men heller enn å kjøre på en medrivende berg-og-dalbane av følelser føler jeg at jeg havnet på en sakteroterende karusell uten oppturer og nedturer, uten noe særlig driv, uten noe akselerasjon. En forventet tur rundt sin egen akse. En leseopplevelse som var svært forutsigbar, flat, verken trist nok eller morsom nok, og med en god del klisjéer. Språklig var den heller ikke noe utover det "gjennomsnitlige" - så når verken historien/plottet eller språket klarer å vekke begeistring kan jeg ikke helt få meg til å si at dette var en "god" bok

Eg her lese ut Frelseren av Jo Nesbø. Det er, i mi meining, den beste av Harry Hole-bøkene. Har lese ho ei gong før for mange år sida og likte ho endå betre no enn då. Fann mange "nye" detaljar og koblingar! Skal lese meg videre gjennom serien, men trengte noko anna mellom slaga så eg har starta på trilogien til Helga Flatland - "Bli hvis du kan"
Har elles også lytta til lydboka 3096 dager av Natascha Kampusch... For ei fortelling!! Ikkje noko meisterverk sånn reint litterært, men det er vel heller ikkje meininga. Sjølve historia og korleis ho klarte seg er utroleg! Lytter no på Natt til fjerde november av Karin Fossum. Fann ut at det er ei av dei veldig få bøkene hennar eg enno ikkje har lese så det ville eg gjere noko med :-)

Hvis du likte den boka tror jeg også du vil like boka "Å slentre plystrende over kirkegården". På ingen måte like handling men litt samme stil likevel :-) kan kanskje også nevne boka "Det blå rommet"

Så langt min desiderte favorittbok i serien om Harry Hole.

Gjennomført fra A til Å. Detaljer i fleng - detlajer som ikke er unødvendige og tullete, men som gir en helhet til slutt. En nydelig rød tråd gjennom hele fortellingen! Denne boka har jeg nå lest to ganger, og ser ikke bort i fra at jeg leser den enda en gang. Det finnes så mye å lese igjen her - flere detaljer å oppdage. Boka kan leses i ett stort jafs som en slukebok, eller en kan velge å lese den sakte og grundig og virkelig studere innholdet nøye. Selv leste jeg med en slags kombinasjon av disse to teknikkene.

Følgende trekker denne boka opp til en sekser:
+ glimrende plott; gjennomført, spennende, et plott som stadig er i utvikling og ikke har noen dødpunkter og "transportetapper"
+ troverdige og liknandes karakterer som en blir glad i og heier på
+ språket: kort, presist, beskrivende, ikke noe "unødvendig" bruk av overflødige ord
+ humoristiske formuleringer midt i all dystherhet og morbiditet
+ personlig elsker jeg hvordan nesbø mestrer å "snike inn" en god del fun facts uten at det blir kunstig eller fremstår som "unødvendig" - jeg lærer ALLTID noe nytt, og lar meg fascinere av disse faktaene.

No har eg lese tre bøker av Sarah Jio. Pleier å lese "slike" (lettlest. koselege, "chick-lit") bøker etter å ha lese mykje krim eller lengre og krevande romanar - rett og slett for å gje hjernen litt fri, berre kose meg og drøyme meg bort i kliss-klass, regnbuar og rosa skyar. Og som regel fungerer dette godt, for innen eg er ferdig med ei slik sukkersøt bok er eg alltid tørst etter noko meir innhaldsrikt. Og slik fortsetter det...! Så - eg valgte denne boka etter å ha lese ut to Harry Hole-romanar, og eg fekk vel det eg ba om.

Men ... det trekker ned at forfattaren følgjer "oppskrifta" som så mange andre gjer for tida (Tenkjer mellom anna på Lisa Jewell, Lucinda Riley og ei rekke til forfattare som skriver litt i same stil...)Nemlig ei slags "fast" oppskrift kor:

1) Person i no tid opplever noko ille - dødfall, samlivsbrot, mister jobben, o.l
2) Ein person i fortida (gjerne tilknytta andre verdens krig!) forteller si historie
3) Historien til 2) påverker karakteren i punkt 1) til å gjere noko med si eiga situasjon
4) Det meste løyser seg og blir bra til slutt ...

Og slik er det også her.
Houvedpersonen - Ada, ei sympatisk og likandes kvinne i trettiåra - seier frå seg jobben og flyttar (midlertidig) til ein husbåt for å få avstand frå livet sitt i storbyen. Ho sørger over tapet av ektemannen og dottera og forsøker å legge fortida bak seg. I denne båten finner ho ei kiste med ein rekke objekter som vekker interessa for dei som budde i båten før ho. Og når ho spør seg om i nabolaget (dei andre husbåtane som har vore der i mange år) er det klart at temaet er tabu - noko det ikkje skal snakkast om. Det blir tydeleg at noko hendte denne gongen. Ingen veit kor ho som budde der - Penny - blei av. Ada vert nyfiken på denne historia og graver etter svar. Vi følger både Adas og Pennys fortelling vekselsvis.

Boka er heilt ok. Av dei bøkene av "denne typen" er den blant dei betre eg har lese. Den er likvel litt for sukkersøt, litt for forutsigbar og klisjérik til at eg blir veldig begeistra. Dette er ei lettlest kosebok, rett og slett. Ofte med "slike" bøker merker eg at eg byrjar skumlese etter kvart - fordi det står så mykje unødige detaljar ol og eg vil liksom berre bli ferdig. Akkurat det skjedde ikkje med denne boka, så det i seg sjøl er vel eit teikn på at noko her berørte meg :-)

Aktuelle tema tenkjer eg er - sorg, aksept, kjærleik, tillit, svik. Livet ... og døden.

Fortsettelse av forrige liste som ble full ...

Jeg slet mye med å finne gleden i å lese da jeg var på den alderen. Det var TO ting som hjalp - 1) Finne én forfatter, én serie eller ett tema som virkelig fenget (for min del ble det de egentlig mindre gode bøkene "Grøsserne"...) og 2) Bøker som er filmatisert - syntes da, og fremdeles den dag i dag - at det er uhyre spennende å se en bok man har lest bli levende på skjermen i ettertid - rett og slett fordi det er interessant for meg å se hvordan filmskaperne har tolket/opplevd boka sammenliknet med min egen tolkning og forståelse.

Dette var jo ikke noen konkrete tips da ... men tenkte at kanskje dette med å finne noe som frister - prøve å snakke om hvilke temaer som evt fenger ham (krim, mysterier, grøssere, vampyrer, pirater, krig, historie ... osv?) - kunne være et godt sted å starte og deretter søke etter bøker utifra de kriteriene?

Lykke til :)

Her starta helga med trist dødsfall i familien så sommerferien blir avlyst og vi vender nesa hjem for å dra i begravelse. Lesing blir neppe en prioritet... Men forhåpentligvis en kjærkommen avkopling jeg kan få skrudd av tankene litt med, håper jeg! Har omtrent 100 sider igjen av Jo Nesbøs Marekors... Og etter den skal jeg lese en lett feel good bok (håper jeg?!) for det trenger jeg nå. Har kjøpt med med boka Her, nå, alltid og håper den er passe sukkersøt og klissete.

Ellers, heia Kroatia...!

Har nyleg lese ferdig Mellom oss sagt av Marit Eikemo. Solid, morosam og høgst tilfredsstillande, som alltid! Og no er eg rett over halvvegs i Nesbøs Sorgenfri. Fjerde boka i serien om Harry Hole. Storkoser meg! Artig å lese heile serien på nytt, særleg i riktig rekkefølge!
Elles har eg forsøkt meg på litt bokblogging... Så om nokon skulle ha interesse for ei gobbylesar sine boktankar - - - http://spraakraadblaagg.wordpress.com

Jeg startet på tredje bok om Harry Hole i går - Rødstrupe, og regner med å lese den ut i løpet av søndag-mandag.

Har ellers lest veldig mye denne uka - og ukas høydepunkt var helt uventet boka "papirpiken" av G. G. Musso. Ukjent forfatter, ukjent bok. Leste den helt tilfeldig - den sto ikke på den evig lange lista overalt jeg vil lese... Men den fenget og begeistret meg. Kanskje trengte jeg den boka akkurat da? Den passet iallfall humøret perfekt.

Lydbok-messig lytter jeg til "The Dead Ex" av Jane Correy. Er kommet omtrent halvvegs i den. Beste lydbok den siste tida er forresten "The Elephant Vanishes" av Haruki Murakami - og det fra en som generelt sett ikke er så glad i noveller. Disse likte jeg likvel veldig godt så nå tenker jeg å gi denne sjangeren litt mer plass fremover

Har du lest "Samtaler med katten"
av Eduardo Jáuregui? =)

Denne fenga meg frå første side, og hadde det ikkje vore for dei siste tretti-førti sidene så ville boka fått full score. Eg likte med andre ord ikkje slutten ... men vegen fram til slutten, den elska eg! Slukte boka på to leseøkter ... og det er det sjeldent eg gjer (blir så trøyt i augene når eg leser lenge av gongen..).

Tom, ein populær og bestselgende forfattar, har gått på ein skikkeleg smell etter brudd med kjærasten. Han stenger seg sjølv inne, ignorerer alt og alle, og klarar heller ikkje å skrive. Den tredje og siste boka i trilogien kjem ikkje som avtalt og både forlag og fans er misnøgde. Skrivesperra er eit faktum og livet smiler rett og slett ikkje. Då hjelper det ikkje at agenten - og hans beste venn - roter det til for han reint økonomisk ... Så dukker ei jente opp heime hos Tom. Ei jente som viser seg å være ei av karakterane frå roman-serien hans... Og ho insisterer på at han må skrive ferdig boka. Ellers kjem ho ikkje til å overleve ...

Dette er ein absurd og sprø bok, samstundes som den inneheld nok kjensler og innhold til å engasjere meg. Den er både vittig og spennande. Ein slags komi-thriller! Nei, denne digga eg altså! Berre ikkje sluten ... Einaste negative eg har å seie er dette med slutten (eg ville ha ei anna slut...). Ellers er denne vellykka både mtp plott, karakterar, innhold, humor og spenning. Språket er også godt formulert og lettleselig.

Så ... les les les! Dette er ein skikkeleg "page turner".