Bokelskere.no

Nok en gjenlesing av denne nydelige boken om farmor og Sofia en sommer i den finske skjærgården.

Sannelig kom jeg til slutten på sagaen om familien Winther. En litt ujevn serie, men mye handling og forviklinger, veldig grei sommerlesning.

Toril Moi er en kjent litteraturforsker, født i Norge i 1953, men bosatt i utlandet, hovedsakelig i USA, i førti år. Etter å ha skrevet om Vinjes «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» i Nasjonalbibliotekets «Fortidens folkelesning», fikk hun i oppdrag av Nasjonalbiblioteket å forske på hva hun ville i deres samlinger, - litt av et tilbud! Det resulterte i en rekke essays hvor hun ønsket å finne ut hvordan 1950-tallets kultur formet norsk identitet, og disse er nå samlet i denne boken.
For meg som er bare er noen år eldre enn henne, er det et møte med en tid jeg har opplevd og mange bøker jeg har lest, og det har vært interessant å se det hele med hennes øyne. Hun prøver å finne ut av det typisk norske og leter etter spor i litteratur og film fra 1950-tallet, og i arbeidet har hun hele tiden et særlig blikk for kvinners livssituasjon. I tillegg til å gå inn på Vinje og litteraturforskernes syn på ham, trekker hun frem Aimée Sommerfelts ungpikebok «Miriam» (som jeg elsket), og tar for seg Mykle og Bjørneboe, Torborg Nedreaas og Ebba Haslund, filmskaperen Edith Carlmar, samt Alfred Hauge, Sigbjørn Hølmebakk og Kjell Askildsen, de siste i et kapitel om kristendom og eksistensialisme. Og jeg tenker at dette kanskje kan være særlig interessant og lærerikt for senere generasjoner.
For meg er det mye kjent i boken, men det er også mye nytt og med nye vinklinger. Men til tross for at både forfatteren og jeg er norske og nesten jevngamle, har vi en svært forskjellig bakgrunn: hun fra et lite sted på sørvestlandet og jeg fra villastrøk i Oslo, og vi har voksenliv i forskjellige miljøer på forskjellige kontinenter. Og så må jeg nok bare innrømme at jeg ikke er enig med henne bestandig, og det gjelder særlig hennes syn på «livet» og morsrollen. Ebba Haslund og Torborg Nedreaas hadde ifølge henne «svadafylte tanker om en irrasjonell forbindelse mellom Kvinnen og Livet», - som blant annet kom til uttrykk i Haslunds skildring av kvinnen som en kostelig krukke fylt med livets vann. Og det synes jeg faktisk var ganske fint sagt, - så får det heller være svada.

Jeg fortsetter Winther lese-maraton og bok nr 10 gikk kjapt unna. Ganske forutsigbar, men grei underholdning.

«IFØLGE SVEIN VAR DET aldri kjærlighet mellom oss to. Vi var nok venner, vi fikk unger, og det ligna på kjærlighet — i tjue år trodde han at det var det det var — men da han mista følelsene for meg, og ikke fant dem igjen, var det fordi de ikke hadde vært sterke nok i utgangspunktet. Dessuten visste han ikke lenger hvem han selv var, og etter det jeg har forstått er det en komplisert oppgave for en vanlig mann å finne ut av.»

I januar 2017 leste jeg romanen Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges og lot meg begeistre av den. Derfor har jeg gledet meg til å lese romanen Ikke mennesker jeg kan regne med som ble utgitt i 2024.

Jeg har vært noe undrende underveis i lesingen over at Ikke mennesker jeg kan regne med fikk kresne kritikere ble så begeistret slik at romanen ble vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok 2024. Ordtaket «koke suppe på en spiker» dukket opp i begynnelsen. Når skal vi komme til det punkt at hovedpersonen Linda Hansens hevnlyst slo til slik forlagets omtale lover meg. Men det var aldri aktuelt å ikke lese den ferdig. Heldigvis. For avslutningen ble prima og mine reservasjoner i starten var glemt. Samtidig hadde den vært minst like god med litt færre enn 400 sider er min mening.

Boken om Emma var hakket bedre enn den forrige, får kjøre på med neste.

Artig! Men han innrømmer jo at det var litt frekt, - og det er jeg enig med ham i! Men så lenge han gjorde ham til en så sympatisk mann, så er det jo greit.

Jeg tenkte vel heller å få bekreftet at jeg husket riktig, - og så lurte jeg litt på hva dere syntes om det. Litt rart, synes nå jeg, men kanskje uvitenhet fra forfatterens side, - det er vel ikke alle som husker gamle skøyteløpere. Så har han kanskje ubevisst fanget opp navnet en gang.

Fortsatt drama hos familien Winther, helt grei sommerlektyre.

Unnskyld meg, men var ikke Kurt Stille en dansk skøyteløper? Går det an å gjøre om en med et så spesielt navn til en fiktiv romanfigur?

Hvorfor i all verden har jeg ikke lest Lars Helle tidligere!? Leste bok 4 i serien tidligere i sommer og fant fort ut at jeg må lese de tre første om Kurt Stille også.

I "Når stormen aldri løyer" blir vi kjent med Kurt Stille og det er full fart fra side en! En mørk kveld kommer en ung kvinne på Kurt Stilles dør med et brev til ham og dermed kan ikke fortiden forties lengre.

Det hele begynner med at en ung kvinne, en bispedatter, blir funnet drept og dermed begynner snøballen i rulle...

Denne boka leste jeg for 3 år siden. Jeg ga den terningkast 5, men skrev ikke noen anmeldelse. Det burde jeg kanskje ha gjort. Boka gjorde inntrykk på meg, og i og med at jeg er like gammel som Linn Ullmann, så kjente jeg meg veldig igjen i tidsånden i de periodene hun beskriver.

Nå har boka blitt anmeldt i New York Times, og her er det som forhåpentligvis er en
gratis artikkel med anmeldelsen av denne.

Denne boka hørte jeg som lydbok, lest av Trond Peter Stamsø Munch.
Jeg har lest alt av P.D. James om Adam Dagliesh for mange år siden, og har vært fan.
Hvis det ikke var for at denne boka passer inn i årets leserutfordring i The 52 Book Club, så hadde jeg nok ikke hørt den ferdig.

Boka har samme univers som Jane Austen sin bok Stolthet og fordom, og bygger videre på historien der boka slutter, men med et drap og et mysterie som må løses.

Det var noe stusslig og rart ved å følge historien til briljante Jane Austen videre på denne måten. Hennes karakterer og deres beskrivelser blir liksom utflatet ved å lese seg gjennom denne boken. Jeg vet ikke om det er ment å være humoristisk eller satirisk (mener jeg leste det et sted), men det framstår ikke sånn. Jane Austen sin bok var begge deler.

I tillegg ble jeg irritert over oppleser sin stemme hva det gjaldt de kvinnelige karakterene. De var liksom så søte, litt dumme, uvitende - det ble bare veldig dumt.

Størstedelen av boken var samtaler og personkarakteristikker, og det var mange gjentakelser av Stolthet og fordom. Anbefales ikke.

Hei. Jeg har lest "Med kaldt blod" for ganske lenge siden, og ble berørt av disse to, og familien som ble drept, og sjokket i omgivelsene, også innen politiet som etterforsket. Så vidt jeg husker var alle som bodde der, kjent med hverandre, og noe slikt hadde aldri skjedd før. .Harper Lee var med og samlet informasjon til boka. Apropos henne, jeg har "Sett ut en vaktpost" i bokhylla, ser at den er gratisbok fra biblioteket og jeg har ikke lest den ennå, fordi jeg ville ikke bli skuffet over Atticus Finch, men nå er det vel dags for det. Jeg har alt for mange bøker i kø, alltid. Nå skal jeg imidlertid fortsette å lese om Kina, og krim, fortsatt "Fanget" av Karin Slaughter. God lesehelg til alle!

«Og nå sier jeg ikke mer,» avslutter Inger Hagerup sin vandring med leseren gjennom barndoms— og ungdomsminner fram til opptakten til det livslange samlivet med filologen Anders Hagerup. Dette ekteskap som hun tidlig i ungdom— men forsverget at hun noen gang skulle inngå, etableres i én setning: «Åtte dager deretter var vi gift.» Vi er kommet fram til 1931. Etter 26 år stenger erindringsforfatteren Inger Hagerup døra for sitt liv og blir gåtefull: «Det er vi fremdeles,» sier hun med en sveip over resten av sitt voksne liv. For her overtok lyrikeren Inger Hagerup.»

Sitatet over er fra etterordet i boken utgitt av Bokklubben i 1985 og som inneholder Inger Hagerups erindringsbøker Det kommer en pike gående (1965), Hva skal du her nede (1966) og Ut og søke tjeneste (1968). Når jeg kjøpte boken, husker jeg ikke. Heller ikke når jeg leste den første gang. Det var etter at jeg leste boken Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup., en bok som ble utgitt i 2003. Etter det har Inger Hagerup hatt en egen plass i hjertet mitt.

Det ble et fint gjensyn å lese erindringsbøkene om igjen. Det er lenge siden jeg har gapskrattet så mye. Samtidig som det er mye alvor som ligger mellom linjene.

Inger Hagerup ble født i 1905. Hun døde i 1985. De første årene av livet bodde hun sammen med moren, faren og en yngre bror i Bergen. Kort tid etter at faren ble forfremmet i firmaet han jobbet og de kan flytte inn i en ny leilighet, så dør han.

«Fem år og noen måneder gammel ble jeg kjent med to helt nye ord, som rimte sørgelig godt på hverandre. Det var enke — innskrenke. Og dessuten noe annet som virket skremmende usikkert: Fremtiden. Mor interesserte seg foreløbig ikke for noen av delene, og første etappe i denne fremtiden var at hun ble sendt hjem til sin far i Nordfjord sammen med de to faderløse.
Bestefar er uten sammenligning det snilleste menneske jeg har møtt i mitt liv. Han var enkemann og bodde sammen med sin ugifte sønn og en «taus» som hushjelpene ble kalt dengang, på et lite gardsbruk i en utbygd. Sitt egentlige levebrød tjente han som snekker, vegg— og rosemaler og grav— steinsinskriptør. Vi hadde jo vært der et par somrer før også, men det hadde bare vært noen korte uker. Familien hadde bestemt at nå skulle vi bo der til Marie kom seg litt - jeg forstod at også min mor var syk, hun led av noe som het sorg.»

Inger oppsummerer det første året hos bestefar slik:

«Et underlig år som liksom svever løst i luften. Antagelig har min bror og jeg aldri hatt det så fritt i vår barndom, verken før eller senere, som denne sommeren. Mor var lam— met, hun ante nesten ikke at hun hadde to barn. I timevis streifet vi omkring overalt omkring bestefars hus, oppe i rabbene, nede i fjæra, over hele hagen, alt var levende, ja, den sommeren opplevde jeg med kropp og sinn at naturen virkelig hadde sjel — fra den minste nikkende tiriltunge til den store gråsteinen ved enden av hagen, den som på underlig vis minte meg om bestefar.»

Seg selv beskriver hun slik:

«Jeg var et radmagert barn med tynt hår, blant mer velnærte slektninger gikk jeg under navnet Blålusa. Jeg var uendelig masete, ufordragelig seig når det gjaldt å holde fast på et emne jeg først var begynt på. Jeg hadde en ustyrtelig trang til å blande meg opp i alt mulig, meddele meg, gjøre meg gjeldende. Men det nyttet bare ikke. Min elskelige bror som aldri stakk seg frem, fikk likevel alle blomstene. Slik var nå engang verden innrettet. Forøvrig var han min beste tilhører og en glimrende villig lekekamerat, det var aldri nei i hans munn, men så var han ikke mer enn tre år heller.»

Det idylliske oppholdet tok slutt for «enken og de faderløse»;

«Utpå vårparten ble det forventet at mors sorg hadde gitt seg litt, så hun kunne ta seg sammen og begynne å tenke på denne fremtiden alle snakket om. Mine to driftige morbrødre var i full sving med å legge planer for henne om hvordan hun på beste måte kunne tjene sitt brød, nå forsørgeren var falt fra. Mor kunne lage god mat, dessuten hadde hun jo den nye leiligheten, som hun ikke hadde sagt fra seg. Den var altfor dyr i hennes stilling, men kanskje kunne den bli en inntektskilde. Stuen kunne jo leies ut. Endeløse diskusjoner, prek og snakk. Mine onkler gikk fram og tilbake, ropte i munnen på hverandre, var uenige om ditt eller datt. De sterke sikre stemmene slo mot hverandre i luften: Slik og slik og slik og slik! — Nei, langtifra! Slik og slik og slik og slik! Mors stemme ble helt borte mellom all denne sterke lyd, dessuten var hun alltid enig med siste ærede taler. Men én ting ble slått fast. Denne fremtiden — hva det nå måtte være — lå i Bergen.»

Vi følger Inger på sin vei i livet der bosted og hva Marie skulle jobbe med ble bestemt av velmenende slektninger. Det er mye et følsomt og trassig barn måtte bite i seg. Følsomheten og trassen en kan kjenne igjen i diktene til Inger Hagerup. Den lille kjernefamilien var med i en storfamilie. Ser en på tiden hun levde i og det at faren forsørgeren døde tidlig, var Inger et privilegert barn. Inger skal oppleve at en tante som det ikke er knyttet så mange gode minner til, skal være den som trekker i trådene for at Inger kan begynne på middelskole og gymnas. Men ingen kan ta fra henne den sårheten hun opplevde i barndommen av å være en av de to «faderløse» i familien. Som var med å forme henne som menneske.

Klaus Hagerup skriver bl a dette i boken Alt er så nær meg om mormoren Marie og Ingers forhold til moren som bodde hjemme hos dem. Han (Helge) var broren til Klaus:

«En gang kom han ut på kjøkkenet mens mormor satt og leste i en bok. Å lese var omtrent det mest unyttige hun kunne tenke seg, og særlig imponert var hun vel heller ikke av dem som skrev alle disse bøkene. Det kom endel av dem på besøk hjem til oss, og de kom med et sus av banning, røyking, klining, krangling og fyll. Mormor var meget tålmodig, og sa ikke stort, men det må ha stormet i henne.
Da Helge kom ut på kjøkkenet var hun som et lyn med boka under forkleet. Hun gikk alltid med forkle over kjolen. Bestandig klar til å gjøre sin plikt Hun visste det var for seint. Helge hadde sett boka. Hun tok den fram og la den på bordet. Det var De dødes tjern av André Bjerke. Mormor rødmet og slapp ut en bølge fra sitt eget hemmelige tjern: «Den er jo så fryktelig spennende!»
For mormor var det en forferdelig, men kanskje også vidunderlig tilståelse.
På Slagnes hadde hun fått tak på en strikkemaskin og arbeidet med den når hun ikke stivet hvitetøy for bygda. Hun hadde en seighet i seg som sikkert ikke ble mindre av at så mye av livet hennes var lagt i hendene på brødrene. Hun skulle gjøre opp for seg. Hun skulle være nyttig. Det lå en trass dypt inne i Marie Halsør. Hun lot seg lede, men aldri drive. Hun mistet aldri selvrespekten.
For mor må det ha sett annerledes ut. Mormor var alt det mor ikke ville være, hun gjorde alt det mor aldri gjøre.
Inger kom til Slagnes fra Askvold, men hun kom ikke fra kafeen i kjelleren. Hun kom fra bøkene i etasjen over, og hun flyttet såvisst ikke til stivetøy og strikkemaskin. Hun var en tiårig jente som langsomt begynte å oppdage seg selv, og på Slagnes begynte hun for alvor å skape seg den drømmen som skulle forfølge henne livet ut: Bort, bort!
Samtidig var mormors tilværelse der hele tida, som en anklage som for alt jeg vet, ikke engang var stum, og Inger begynte å utvikle den trassen og den dårlige samvittigheten som seinere skulle komme til uttrykk som dype motsetninger i diktene hennes.»

I heten her på Østlandet fullførte jeg Jørn Lier Horsts siste, "Tørt land", i går. Den utspant seg under en hetebølge i Vestfold og passet jo bra, - jeg fikk meg en mental tur dit, mens den fysiske heten var den samme. Horst er en mester i å skildre norsk hverdagsliv så detaljert at jeg tror jeg er der, samt i å skape komplekse krimhistorier!
Siden jeg ble ferdig med den i går, kan jeg nå konsentrere meg mer om Toril Mois Norgesreise på 50-tallet, men nå i varmen må jeg ha noe lettere også, - antagelig fortsetter jeg på Olive Kitteridge, som jeg bare så vidt har begynt på, - hvis jeg ikke unner meg en Wisting-bok til😉
Og så kan det være jeg hviler øynene og lytter til de sist utlagte kapitlene i The Great Gatsby, - god helg!

En fin historie, med mye fin dialog, et lite krimplott og et minimalt persongalleri - anbefales!