Bokelskere.no

Jeg synes ikke romanen er dårlig slik som deg - men du er den eneste jeg har funnet som også ser at Scout har rasistiske holdninger og trekker det frem. Glad det ikke bare er meg, holdt på å bli en smule gal da alle skriver om skuffelse over Atticus - men ingen trekker frem Scout. Hun innrømmer til sin far hun ser på de med mørkere hudfarge enn henne selv som underutviklet! Jo, de fortjener like rettigheter - selv om de er underutviklet! Det var holdningene hennes. Fysj! Jeg hadde lest anmeldelser og var forberedt på skuffelsen over faren hennes. Det kom ikke som et sjokk. Men Scout!

Ellers: barndomsminnene elsket jeg. Skrattet høyt. Skrevet med en varm og lun humor. Men avslutningen - de lange dialogene mellom onkelen, Scout og faren - for en skuffelse og helt ærlig: unødvendig tungt skrevet.

Flere leste bøker 2023.

En serie jeg har vurdert å lese lenge. Kansje det er derfor første bok ikke lever til forventningene. Tar tid å komme seg inn i, mye rot i skrivinga, dårlig verdensbygging, mye fram og tilbake mellom karakterene, og dårlige dialoger. For min del, en fantasyserie jeg ikke kommer til å fortsette med. Vet dette er en debut, men ikke helt hva jeg hadde forventet mtp at det er så mange som skryter av den.

It is the centre of all knowledge and progress in the world. And at its centre is Babel, the Royal Institute of Translation. The tower from which all the power of the Empire flows.

Orphaned in Canton and brought to England by a mysterious guardian, Babel seemed like paradise to Robin Swift. Until it became a prison... But can a student stand against an empire?

An incendiary new novel from award-winning author R.F. Kuang about the power of language, the violence of colonialism, and the sacrifices of resistance. 'A masterpiece that resonates with power and knowledge. BABEL is a stark picture of the cruelty of empire, a distillation of dark academia, and a riveting blend of fantasy and historical fiction - a monumental achievement' Samantha Shannon, author of THE PRIORY OF THE ORANGE TREE

Lillevi, du sier at denne boken ,Slaktehus-5 enda ikke har sluppet taket i deg. Jeg tror deg. Og jeg tror den aldri vil slippe taket i noen som virkelig leser denne boken. En leser som deg. Du ender ditt skriv med "Tar pliktdansen med døden aldri slutt?" Og nettopp i den setningen tror jeg svaret ligger. For det samme så nok Kurt Vonnegut jr. særlig på grunn av Vietnamkrigen som du nevner. For her støter han og vi på den andre undertittelen," Barnekorstoget" . Poenget til dette ligger nemlig i bokens innledning under besøket hos O'Hare mens han arbeider med denne boken. Han lover Mary O'Hare at han skal kalle boken nettopp det . For det ER en god tittel. Ikke på grunn av de meget omtalte korstogene på 1200-tallet , men på grunn av det faktum at både Vonnegut jr, hennes mann O'Hare og alle andre soldater var BARN under krigen. Det var unge menn som gikk i krigen og ble drept og lemlestet og opplevde skrekkinnjagende syn som merket mage for livet av de overlevende. Hun var redd for at glorifiseringen av disse som røffe menn fremstilt i filmer av skuespillere som glorifiserte krigen og gjorde den til spennende og flotte opplevelser, samt alle de bøker som gjorde det samme. Og vi vet , Lillevi , du som jeg at Mary O'Hare har et poeng her og at dette er med på å føre til nye kriger. Kan være med på er vel riktigere. Men likevel. Og dette handlet om USA , for mange dem som hadde deltatt i 2.verdenskrig og overlevde mer eller mindre en for dem meningsløs krig i Europa opplevde faktisk å få både barn og barnebarn hjem i likposer under den helt meningsløse Vietnamkrigen , som du også fremhever! Vonnegut jr, som selverklært sosialist , bare det kunne vekke mismot i USA, valgte faktisk rette tid da han ga ut Slaktehus-5 i 1969, ikke minst den onde tiden med mordene du nevner, tilsa at han kunne ikke vente lenger. Han fikk rett! Boken ble virkelig meget godt mottatt og ga ham den litterære ære en hver forfatter ønsker(?). De fem første romanene hans var også en suksess , men bare ut fra den kommersielle siden; de solgte godt !

Du vet jo at første kapittel er en slags forberedelse, en begrunnelse . Og før han lar boken virkelig begynne i kapittel 2, sier han:
Jeg er ferdig med krigsboken min nå. Den neste boken jeg skriver skal være morsom.
Denne boken er mislykket, og det var den nødt til å bli , siden den ble skrevet av en saltstøtte. Den begynner slik : *Hør:
Billy Pilgrim er kommet ut av lage i tid.
Den slutter slik:
"Poo-tee-huit"

PS: Han holder ord, forfatteren. Jeg synes dette med saltstøtte er godt sagt. Det referer til den bibelske Lot som så seg tilbake og ble til en saltstøtte. Og han lover i det han nevner det at derfor skal han aldri gjøre det mer, se seg tilbake. DS
Takk for en god med-lesing , Lillevi og din glimrende omtale av Slaktehus -5 . For selv greier jeg aldri å gi denne rette omtale!

Gode bøker sier du. Heldigvis; for hele åtte titler på liste har en fremtredende plass i mine bokhyller. Direkte trist å høre at en så skjellsettende og godt skrevet bok som "Skammen" av Bergljot Hobæk Haff mer eller mindre er hensatt til å samle støv et sted. At en bok som "De ukuelige optimisters klubb " er lite etterspurt forstår jeg , men likevel vil jeg unne mange av bokelskere å lese. Det er en murstein og forlaget Press vekker kanskje ikke den store nysgjerrighet . Og faktisk må jeg innrømme at hadde jeg ikke selv fått den som gave fra en person jeg vet er kritisk overfor de verk han kjøper, og kjenner mine bokhyller godt , ja da tror jeg faktisk at boken også for meg nærmest ville være ukjent. Nå vil jeg si at den er en av de viktigste og beste bøker inne skjønnlitteratur jeg har lest. Den er på mer enn 600 sider og tar tid, men for lesere som for eksempel var tidsvitner til grunnlaget for det vi kaller sekstiåtterne med Paris som sentrum vil ha godt av å lese denne mursteinen. "EN by som Alice" huskes kanskje best fra en TV serie langt tilbake den tid vi kun hadde en kanal i de fleste møblerte hjem, og selv om jeg er av den mening at Bokklubben også ga den ut, så er også denne av en viss alder. En liste som du her gir oss er der mening i for den minner oss på hva vi kanskje burde ha lest likevel, til og med kjøpt, gitt i gave m.m i egen samtid ! Før en oppdager at boken er vanskelig å få tak i . Så takk for det !

Hvis det virkelig var jeg som fikk deg, Lillevi til å fordype deg i Slaktehus5 , så blir jeg glad. For jeg har tenkt at dette er en bok jeg for en god leser. I de år jeg har fulgt deg her på sidene , må jeg få lov til å si at for min ringe person fremstår du som en leser som deg er en gave for enhver forfatter. Slik jeg ser det, er forfatteren Kurt Vonnegut jr.'s fremstilling av seg selv som et talerør for de milliarder mennesker som påføres uendelige lidelser under det som -mange ganger lettvint- betegnes som krig. Punktum. For disse mennesker stopper ikke krigens vanvidd med en fredstraktat eller stillheten som senkes etter at kanonenes ild er opphørt. Du bruker her traumer. Og du vet som alle som har kjent noen som sliter med noe ala dette, det går ikke over . Og du sier det så riktig her ( som så mange ganger) : At boken ble introdusert for meg av en psykiatrisk pasient gir mening. Denne unge mannen , han var vel 35 den gang virket så rolig på overflaten at jeg tenkte " Hvorfor er han stadig innlagt på et asyl ( så langt tilbake er dette nemlig)? Med nær den forakt som alltid følger slike sjeler ble han for meg , som et svar på mitt spørsmål , fremstilt som alkoholiker. Han var egentlig feilplassert , for alkoholisme er selvpåført. Må vite. Så da så? Jeg skal ikke her komme inn på det grunnleggende spørsmål , som blir et munnhell endog i dag: Hvorfor drikker Jeppe? (Siden forfatteren Ludvig Holberg vitterlig skrev en mengde komedier , måtte alle vel se at han også skrev en menneskelig tragedie? Nemlig Jeppe på Bierget som publikum forlystes over mer enn noen.) Vel der er jeg nok en gang inne med mine avsporinger eller digresjoner om man vil.
Så la oss for all del gå tilbake til Slakthuset . Alt dette foran skrevne skyldes at det var denne unge prøvede mannen som ga meg boken, som jeg enda har som et dyrebart klenodium blant min nokså store samling av bøker etter hvert. Lillevi, siden dette jo egentlig er et svar til deg, må jeg straks si at det var han som også gjorde meg oppmerksom på plasseringen av SLIK ER DET , bare for å si du er ikke den eneste som dette gikk hus forbi ved første lesing. ( Så mange ord for å si så lite! ). Men der er et budskap som jeg har klamret meg til og hatt nytte av gjennom alle de år -og de begynner å bli mange!- : Side 60 i min utgave er der snakk om en bønn Billy hadde innrammet på veggen som jeg freidig ber noen og hver å merke seg, den var slik:
GUD GI MEG
STYRKE TIL Å GODTA
DET JEG IKKE KAN FORANDRE ,
MOT
TIL Å FORANDRE DET JEG KAN FORANDRE
OG VISDOM NOK
TIL ALLTID Å SE FORSKJELLEN
MELLOM DEM.
For meg er dette et budskap fra forfatteren som kan forsvare hvorfor han ventet så lenge med å utgi denne høyst usedvanlige form for selvbiografi ( min mening ) , det skulle gi folk som trang det hjelp til å kunne fortsette . Rett og slett.
For Billy Pilgrim kunne ikke forandre fortiden, nåtiden og fremtiden.

Den plagede mannen som ga meg denne boken, og introduserte den for meg. Ikke så lenge etter kom til min bolig for å introdusere sin nylig forlovede , en ung seriøs jente og dele sitt glade budskap med meg og min den gang forlovede, nå fremdeles min kone . En uforglemmelig aften for oss alle. Vi var ikke i tvil om å invitere dem til vårt bryllup et par måneder etterpå. Og de svarte at de gledet seg til å delta i vår fest.
Like før selve dagen fikk vi budskapet om hans plutselige død. Slik er det.
Alkoholforgiftning ble det sagt.
Vi som sto tilbake var enige om en ting. Aldri hadde vi sett ham beruset. Ikke det minste. Året var 1976! Slik er det.

Kanskje , og jeg tror du har rett: Hans livsverk. Men det var ikke hans debutroman, det var hans 6. roman ! Du har merket deg SLIK ER DET. Jeg har i et svar til Lillevi i dag presisert at uttrykket som er gjennomgående i boken alltid er knyttet til en en setning, eller avsnitt som omhandler død. For eksempel. "Der må være en mengde beinmel i jorda." Slik er det. ( som kanskje det mest groteske). Din omtale er ellers kortfattet og likevel meget god. Synes jeg.

Tusen takk for din glimrende anmeldelse av denne boken, Lillevi. En bokanmeldelse som i min protokoll står til terningkast 6. For å si det straks; en bok jeg følte at akkurat du var den rette til å gå i dybden av og sette boken i dette rette relieff og perspektiv. For meg som fikk den i fanget av en sterkt lidende psykiatrisk pasient i 1974 da jeg besøkte ham ved et tilfelle og som insiterte på at jeg var rette person til å illustrere boken. Akkurat det var ikke så lett all den stund boken allerede var utgitt. Men den var innbundet og for meg på den tid betød Gyldendal Forlag seriøs litteratur for meg kanskje særlig påvirket av min avdøde far og hans boksamling som jeg arvet. Så jeg tok meg virkelig tid til å lese den grundig. Og jeg leste den mer og mer grundig for hver gang og er enda ikke ferdig med den. For som min venn og pasient sa: Dette er den virkelig sanne og søkende boken om krigers vanvidd , samt ettervirkninger av dem som deltok, gjennomlevde krigen og overlevde den , hvis det går an? Den eneste rendyrkede antikrigsbok var noe av det han sa. Og før jeg hadde lest den , sa han legg merke til den gjennomgående konklusjon i kort-tekst; "SLIK ER DET" . Merk deg at denne påminningen kommer alltid i forbindelse med død , om ikke annet enn på s. 30 " ..... Når jeg selv hører at en eller annen er død , trekker jeg nå bare på skuldrene og sier det samme som Tralfamadorianerne sier om døde mennesker , og det er :" Slik er det" . ( Sammenhengen mellom Billy Pilgrim og Tralfamadore er tydelig beskrevet i Lillevis anmeldelse av boken. ) et annet eksempel på konklusjonen som går igjen -at den er knyttet til noe med død, kan også noteres på side 25 hvor han er inne i Bibelen gjennom noe som handler om Lots hustru som ikke skulle se seg tilbake, vil noen huske fra den gang skolen tvang oss til å pugge; " Men hun (Lots hustru ) snudde seg , og det elsker jeg henne for, fordi det er så menneskelig, .
Så ble hun omskapt til en saltstøtte. Slik er det."
Lillevi nevner også en viktig undertittel "Barnekorstogene" . En historisk hendelse som skal ha funnet sted i 1213, og som forfatteren tar seg møye og tid til selv å forklare i selve boken hvorfor det kan stå som undertittel. "En pliktdans med døden" taler for seg selv?
Jeg ble veldig glad for Brevet til meg fra Lillevi og overlater anmeldelsen av boken til alle bokelskere. Den står seg så elegant på egne ben.
Jeg avslutter dette med lit kryptisk ved å henvise til et løsrevet sitat fra side 17
" Mary O'Hare er utdannet som sykepleierske , og det er en god ting å være." Hvorfor jeg nevner dette sitatet i denne kommentaren til Lillevis ypperlige bokomtale her, vil hun skjønne. Som hun forstår så mye!