Bokelskere.no

Det som hender med oss ... slik blir vi.

Av og til ble sekundene stående for alltid mens årene løp blindt av sted.

Det sies om den virkelig gode pub at du kan reise vekk i ti, tyve år og de samme menneskene sier hallo til deg når du kommer tilbake. "Og åssen står det til?" Og verten bak disken tar til å pumpe i glasset ditt, uten å vente på ordren, det samme som sist.

Når londonerne ikke ligger våkne i natten av frykt for fremtiden, kommer det vel av at de har vært ute i hardere tider før.
En by med en historie og fortid som London utvikler sin egen underbevissthet, sine egne enkle livsinstinkter som trosser alle analyser og rasjonelle spissfindigheter.

Paris representerer den menneskelige intelligens, heter det. Roma står for sivilisasjon. New York for aktivitet. Men London er erfaring. For egen regning kunne jeg gjerne føye til dette med sansen for det relative i tilværelsen. Som forsåvidt har med erfaring å gjøre, det også, skulle en tro. Det skaper romslighet i sjelen, toleranse overfor ens medskapninger. Det er det viktige skuldertrekket som tar tingene som de kommer - fordi intet er endelig eller absolutt i vår foranderlige verden.

Da Napoleon døde i 1821, brakte hoffsjefen meldingen inn til kong George IV med ordene: "Det er slutt, Herre Konge!" Hvorpå kongen, som hadde en stygg skilsmissesak gående med dronningen sin, utbrøt: "Gudskjelov, er jeg endelig kvitt henne?"

Kim Il-sung hadde en gang innbilt nordkoreanerne at han var hjernen, partiet var nervene og folket utgjorde armer, bein og skjelett i det som var staten. Med en slik anatomisk tilnærming til maktfordelingen - eller snarere maktkonsentrasjonen - kunne følgelig ingenting fungere uten hjernen, i dette tilfellet Kim Il-sung. Full lojalitet var påkrevd for at hjernen og de andre delene av kroppen skulle spille på lag. Det var ikke behov for at folk skulle tenke selv, siden dette var noe "hjernen" tok seg av.

Jeg er enig med Ed Husain i mye - men hverdagen i England på dette punkt er heldigvis ikke vår virkelighet i Norge. Kanskje dialog i mange kretser er for sent i England, men her hjemme har vi fremdeles et stort behov for og mulighet til dette. Vi kan ikke late som at ekstremistene ikke finnes - og jeg er enig med Husain at vi kan ikke late som at ekstremistene bare er klovner. For dette er vår tids store utfordring - vi må innse dette og lykkes med å adressere problemet. Ed Husain var islamist, han har endret seg - jeg er sikker på at vi kan endre flere som han.

Er du kommunist i tenårene er du engasjert, er du det i 20-årene, er du dum, og er du det i 30-årene, blir du farlig.

Alle toppledere bør stikke hue inn i et vepsebol i ny og ne. Det er i vepsebolet du lærer hva førstelinja i en organisasjon sliter med, det er fra dem som drifter butikken i hverdagen at du får høre hvor trøkket er verst. Og når du åpner for innspill derfra, så tar du bedre beslutninger, selv om de kommer usminka - for du har lytta til dem med skoa på.

Hjem er der du føler deg hjemme. Hjem behøver ikke være landet hvor du er født, men heller der du og dine nærmeste er. Det er i Norge jeg har født barna mine, og det er her de har sine røtter. Det er her jeg bor. Det er her livet vil ta slutt, og det er her jeg vil begraves.

De fleste norske barn får en oppdragelse med grenser og kontroll. I Norge er det ofte slik at grensene er strengest når barna er små, og så mykner de gradvis opp. Til slutt er barna så trygge på seg selv at de kan forlate hjemmet og begynne sitt voksne liv på egen hånd. I mange muslimske miljøer, det pakistanske inkludert, er det ofte omvendt. Barna nyter stor frihet når de er små, og så kommer kontrollen i puberteten, når de er i ferd med å bli voksne. Da skal plutselig de voksne bestemme over barna sine. Da kommer den sosiale kontrollen med blant annet tvangsekteskap og æresrelatert vold. En kontroll i form av streng og til tider nådeløs maktutøvelse.

Noe av det viktigste jeg lærte den dagen, var at Norge er et land hvor en kvinne kan gjøre det meste alene, uten å være avhengig av en mann. Jeg trengte ingen mannlig verge til å følge meg til sykehuset eller fødeklinikken, eller til å fylle ut dokumenter eller "ta vare på meg". Her kunne det meste ordnes og gjennomføres av en kvinne - helt alene. Denne opplevelsen viste meg en ny side ved Norge som jeg lærte å sette pris på.

Ubi bene, ibi patria - Mitt hjem er der hvor jeg har det bra

Jeg likte at de satte pris på de enkle tingene i livet. Alt trengte ikke å være så forseggjort og pompøst for at nordmennene skulle gjøre det de likte best i feriene, nemlig "å kose seg".

Det første jeg reagerte på da jeg kom til Norge, var at alt var så stille. Det var nesten ingen lyder. Jeg tenkte at det var første gang jeg noen gang hadde opplevd stillhet. Det var en selsom erkjennelse. Her sto jeg, i en ny og lydløs verden, med en underlig følelse av at alt hadde stoppet opp.

Vi kan ikke lenger akseptere at barna våre blir fremstilt og behandles ut fra et oppkonstruert begrep om ære, som skal måle en kvinnes dydighet. Vi må slutte å seksualisere jentene våre.