Bokelskere.no

Jeg fant fort ut at historien min, som jeg fortsatt tenkte på som en personlig tragedie, kunne bli et politisk instrument for andre, spesielt et sted som Irak. Jeg var nødt til å være forsiktig med hva jeg sa, for ord betyr forskjellige ting for forskjellige personer, og din egen historie kan fort bli et våpen som rettes mot deg.

Jeg klarte ikke å se dem som mennesker. Akkurat som geværene de bar og stridsvognene de kjørte, var også mennene bare våpen for meg, og de var rettet mot landsbyen min.

Venstresiden hadde alltid hatt denne evnen til å få folk til å finne seg i usosiale reformer som ville ha blitt bestemt avvist, om de hadde kommet fra høyre; men det samme gjaldt i enda større grad det muslimske partiet, så det ut til.

Et par er en verden, en autonom og lukket verden som forflytter seg inne i en større verden, uten virkelig å råkes av den; som enslig hadde jeg svake punkter gjennom hele meg, og jeg trengte å manne meg opp litt for å kunne stikke informasjonsbrosjyren i en jakkelomme og gå ut og se på landsbyen.

Det finnes så mange kurer mot kreft at det er helt ubegripelig at det fremdeles finnes mennesker som dør av en sykdom som såpass enkelt kan kureres med aprikoskjerner, noen teskjeer karbamid og en positiv holdning - samt selvfølgelig, en diett bestående av hvetegress og bær. Jeg vet ikke hvor mange tilbud vi har fått.

Følelser er ubegripelig primitive. Oppstått en gang lenge før Sokrates og Alice Miller og Bill Gates lærte oss å bli sofistikerte og reflekterte, produsert et sted bakerst i hjernen hvor forskjellene mellom mennesker og dyr er minimale - for å sikre at vi beskytter oss selv og våre nærmeste fra alt ondt og trives godt nok til å formere oss, begge deler i høyere tempo enn vi blir utryddet.

Få ting gjør meg mer opprørt enn mennesker som synes andres få år på jorden er lite verdt når de selv mener de skal tilbringe hele evigheten i lykke.

Holmenkollbakken lignet en overdimensjonert sko med stiletthæl, gjenglemt i skogen.

Hun hadde googlet sjalusi i smug og lest at det bunnet i en grunnliggende usikkerhet. Som om det var en bombe.

Det ble mange møter med oberst Masenga, lederen for det militære fengselsvesenet. Hans tunge øyelokk dekket noe av øynene hans. Øynene kalles sjelens speil, men jeg hadde ikke ønske om å se inn i denne mannens sjel. Det er mye mørke der. Han er en farlig mann.

Tiden synes å være et abstrakt begrep i Kongo. Jeg har hørt ordtaket "Tiden går ikke, den kommer" som et uttrykk for hvordan afrikanere ser på tiden. "Tiden kommer" kan jo høres romantisk ut for folk i et land som Norge, hvor man sliter med "tidsklemma". Men etter mine år i Afrika (inkludert Nigeria og Sør Sudan) opplever jeg at mangel på respekt både for ens egen og andres tid er et stort problem.

Med mindre aktor selv snakket, kjedet han seg. Når andre hadde ordet, snakket han gjerne i mobilen. Andre sov. Jeg misunner kongoleserne deres gode sovehjerte: De kan sove hvor som helst og når som helst. Både den ene og den andre tok seg en blund. Jeg tror det skjedde med et par av dommerne også.

Det han og alle ønsket, var selvsagt penger. Offentlige tjenestemenn i Kongo forventer penger eller større gaver for å få noe gjort. En gang forsøkte jeg å forklare sjåføren og tolken vår om hvordan man ser på den slags i Norge - at en offisiell tjenestemann faktisk kan bli arrestert hvis han eller hun tar imot gaver over en viss størrelse. Dette syntes de var så morsomt at de lo seg skakke i forsetet på bilen.

Kaos gjennomsyrer hverdagen i Kongo - i trafikken, i politikken, i økonomien, ofte i familielivet og på det religiøse området, hvor kristendom og tradisjonell religion gjerne blandes sammen.

Manikere kan virke robuste, der de raver omkring. Men ofte fornemmer jeg fortvilelsen, rett under overflaten.

Manikere tåler det utroligste. I akutt fase mener jeg fortsatt at man må være villig til å skyte med kanon. Senere får man tune seg inn.

Legemiddelindustriens medvirkning må anses som ren korrupsjon, med betydelig inntjening som resultat. Som kommersiell aktør har industrien en unik posisjon med sugerør direkte inn i statsfinanisierte ordninger. Pasientene er sårbare. Psykiatere har medvirket med sitt godkjenningsstempel. Det tjener ikke standen til ære. Diagnosenes vitenskapelige forankring har vist seg å være svak. Hvordan kunne noen i utgangspunktet tro at dette skulle ha noe med vitenskap å gjøre?

Iblant beskrives en ro, nærmest et avklaringens lys over den siste tiden før et selvmord. Som om den som tok livet sitt hadde bestemt seg. Som om dette var gjennomtenkt, en ønsket, en villet handling. Det minsker ikke smerten for de etterlatte. For dem fremstår handlingen som like sjokkartet uforståelig og uforsonlig.