Han lurte på hvor mange kirker det fantes i verden, og om Vårherre var opptatt av det spørsmålet. Det måtte vel tross alt føles som en fjær i hatten at det var så mange konkrete supporterbevis der nede på jorden? Oppført under slit og strev, nedbrent, istykkerbombet, oppført på nytt og restaurert om igjen og om igjen opp gjennom århundrene, disse spisse fingrene som alle noe fåfengt pekte opp mot en uendelig fjern himmel.
Hvis det finnes en gud, så er han ganske enkelt ikke allmektig, og da faller jo spørsmålet bort. Men hvis vi går tilbake til ondskapen, så skal Churchill ha påstått at han forsto Hitler ... på et dypere plan ... og at det var derfor han også visste hvordan han skulle bekjempe ham.
Tiltalte i norske straffesaker står fritt til å velge sine forsvarsadvokater, og "Mosseligaen" hadde klart å få de tre kanonene blant landets kjendisadvokater som juridiske våpendragere. Staten betaler.
Jeg har observert og etterforsket korrupsjon og bestikkelser på høyt nivå i FN-systemet og vært utsatt for sterkt press fra overordnede for å stoppe slik etterforskning - som den gangen en nestkommanderende ved et av FN-kontorene ba min nærmeste overordnede: "Kill Mr. Olsen".
Da jeg i 1993 underviste norske politifolk - og senere i min egen karriere - fikk jeg god bruk for det jeg hadde lært om undercover-virksomhet hos Scotland Yard. En av mine beste elever var Eirik Jensen.
Også i politiet er Janteloven noen ganger sterkere enn kjønnsdriften, i hvert fall hos enkelte kolleger. Jeg følte iblant misunnelsen blomstre, men lot meg sjelden engasjere eller påvirke. Jeg tenkte at det var fritt frem for alle til å jobbe litt ekstra for å oppnå gode resultater.
Every addict - whatever their drug of choice - will tell you they've fallen off the wagon at least once during their recovery period. Sometimes they - we - fall off more than once and it takes a great deal of willpower to climb back on again, a great deal of willpower or a catastrophic reminder of why we had to stop in the first place.
Ja, klart det er viktig å kunne sette ord på det. Det tar også ofte veldig lang tid å bearbeide alt det vonde man har opplevd.
Men det er også viktig å kunne slutte å se på seg selv som et offer.
Sarah Forsyth var nok et offer, men hun overlevde de mest grusomme og bestialske handlinger, fanget i et prostitusjonshelvete i Red Light District i Amsterdam.
Hun var så heldig å komme seg ut av slaveriet. Det er det ikke alle som er like heldige.
Den ene politioffiseren som var med på å redde henne ut av slaveriet, sa disse viktige ordene til Sarah og hennes mor:
"However terrible the things Sarah has been through, it is important that you and she both hold on to the fact that she is one of the lucky ones. There are other girls like her who haven't survived, and even more are still there."
Sarah Forsyth is a survivor.
As an adult and a survivor I know now that child sexual abuse is often not about the sex itself but about control or dominance, or some other sick mind game. Back then, I couldn't have expressed it like this - but I did start to understand that it wasn't enough just for my abusers to get their sexual gratification: they had to hurt me mentally and physically as well.
It was that thing about hope again - it is always more cruel to raise hope and then dash it than never to have raised it at all.
Kveldsmørket gikk i ett med skogen, buskene og åkeren. Det eneste han kunne skimte, var lyset fra lyktene langs grusveien og fullmånen som skinte som en metallbit langt, langt borte - som en mynt fra en fjern verden som ikke lenger hadde noen verdi for ham.
Av alle farer er den største å undervurdere sin fiende.
Sorry, men dette syns jeg var skrale greier. Skjønner ikke helt at flere her syns den var god og spennende og har gitt høye terningkast, iallfall 3 femmere, ser jeg her. To stykker har den til og med som favoritt ...
Jeg sovna fra den mange ganger underveis, og sukka også oppgitt mange ganger. Mulig at en av årsakene var at jeg befinner meg i et tropisk klima (da blir man trøtt og sliten av sola og varmen). Men språket er heller ikke bra, etter min mening. Rotete, platt, urealistisk, kjedelig, overfladisk, - og jeg syns ikke jeg ble noe særlig kjent med noen av personene. - Og på slutten skjer det selvsagt dramatiske ting som forteller deg at du må lese den neste boka for å følge med videre ...
Men jeg fullførte denne, altså, selv om det ble litt skumlesing innimellom.
En annen årsak til at boka ikke fenget er vel også at jeg leste de to første bøkene i Byens spor før denne. De fikk seksere begge to av meg.
Da ble selvsagt dette en gedigen nedtur.
Denne kan jeg kanskje til nød strekke meg til en treer. Vil altså ikke akkurat anbefale denne boka, hvis ikke du gjerne vil ha noe å sovne fra, da ...
Jeg har bok nr.2 også, men er i øyeblikket veldig usikker på om jeg gidder å gå løs på den.
Stod man på månen denne kvelden, helst i le, og iakttok den blå, langsomme kloden, ville man se Holmenkollbanen sno seg ned langs åsen som et tusenbein med frontlykter. Mange har skildret dette synet. Det er ikke bare et syn for guder, men for mennesker. Menneskene må se seg selv. De må reise lengst mulig vekk og iaktta.
Er elske og forelskelse det samme? Vi bruker det samme språket når vi juger som når vi snakker sant, vi bare bytter om på ordene. Det er de samme notene som alltid når vi spiller falskt, de kommer bare i en annen rekkefølge.
Alt dette snakket om sjel. Det plager ham. Er sjelen der før mennesket? Venter sjelen, som hverken har form eller tyngde, på å bli kledd i kjøtt og blod? Eller er legemet der først, som en beholder for sjelen?
Andre bok i Byens spor og denne er om mulig enda bedre enn den første. Maj er aleneforsørger og står sentralt i boka, men Jesper og Stine, og ikke minst slaktersønnen Jostein er også viktige figurer. Historien i Oslos gater blir til med et enkelt og naturlig språk.
Nå nærmer vi oss 60-tallet, og denne gangen ønsket jeg også at boka skulle vare og vare.
Dette er virkelig imponerende arbeid fra Lars Saabye Christensen.
Min første tanke da jeg var ferdig var denne: Hva i all verden skal jeg lese nå?
Men det kommer jo ei tredje bok, så da er det noe å glede seg til!
Lars Saabye Christensen er definitivt blant de aller største og beste av våre norske nålevende forfattere. Han beskriver helt suverent etterkrigstidas oppgangstider i Oslo, der Ewald og Maj, deres familie, naboer og omgangskrets og det frivillige arbeidet i Røde Kors, - og ellers livets mange viderverdigheter i gatene i sentrum og vest for Akerselva er i fokus.
Jeg hørte at Lars Saabye Christensen en gang sa i et intervju at han ikke greier/orker å skrive romaner om dagens mennesker, med alle sine smart-telefoner og elektroniske duppeditter. Han skriver om det virkelige livet. Ikke om livet på internett.
Har du vokst opp i Oslo for en del år sida, vil du kjenne deg igjen i Byens spor. Jeg ønsket bare at den skulle vare og vare.
Boka er en fulltreffer. En sekser fra meg.
Å ha god tid er nesten verre enn å ha dårlig. Det hadde vært bedre om det var i morgen. Aller helst skulle det vært i går, for da var det allerede overstått, men da hadde det også vært for sent å rette opp noe.