Bokelskere.no

Dealing with Dragons er en sjarmerende fantasyfortelling om en prinsesse som ikke liker å lære dans, broderi og etikette (som hvor høyt skal en skrike når en blir bortført av en drage). Hun vil fekte, lære latin, magi og matlaging, men blir nektet av foreldrene.
Prinsesse Cimorene kjeder seg og legger ut på en reise. Hun ender opp som hushjelp hos dragen Kazul og dagene blir etterhvert veldig spennende. Det er prinser som må avvises, ånder på glass, trollmenn, steinprinser, planer om å overta makten i dragehulene og rom som må ryddes. Og hun opplever magi, svik, kjærlighet og dragefeminisme (!). Cimorene er en tøff heltinne som minner meg om andre sta og smarte jenter som Merida (Modig) og Hermine (Harry Potter)

Og mer enn jeg kunne ønske jeg var en drages prinsesse kunne jeg ønske jeg hadde lest denne da jeg var elleve år. Dette er er befriende eventyr for jenter med humor og lek med eventyrmyterog kjønnsroller. Boka er fra 1990 men kjennes fortsatt frisk
Dealing with Dragons er den første av fire i serien Enchanted Forest Chronicles

Venninnene Masako, Yoshie, Yayoi og Kuniko jobber nattskiftet på en lunsjpakkefabrikk i en av Tokyos forsteder. De fire kvinnene sliter med forskjellige familieproblemer og håpløsheten ved å sitte fast i et liv de ikke ønsker. En natt kveler Yayoi sin fulle og utro ektemann Kenji. Masako og de to andre hjelper til med å partere kroppen og kvitte seg med delene. Gjennom denne groteske oppgaven finner de nye muligheter til å løse sine egne økonomiske og familiære problemer. Men det skjer tabber og det viser seg at det er flere involverte enn de tror. Masako må finne en trygg vei ut av farene som truer med å ødelegge henne samtidig som hun lar seg bli dratt inn i sitt egne skjulte mørke.

Masako Karori er en fascinerende og unik hovedperson. Hun er manipulerende og kald, men også omsorgsfull og støttende. Det komplekse vennskapet mellom de fire kvinnene er glimrende beskrevet.

Boka byr på skarp kritikk av det japanske samfunnet. Kirino er spesielt opptatt av kvinnenes ufrihet. Den daglige kampen for tilværelsen og trangen til komme seg bort - ut -er skrevet med en sjelden intensitet.

Det er - heldigvis - også scener hvor varme og vittig humor skinner gjennom i teksten.

For romanen er rått skrevet med detaljerte skildringer av makabre handlinger, grøssende grusomme elementer og en knugende desperasjon. Som leser kjente jeg på blodsmaken, søppellukten og kvinnenes etsende ensomhet.
Jeg er fan av denne boka (vel, jeg har lest den tre ganger!) og liker at den fortsatt har slagkraft til å berøre meg

Under lesingen av de første sidene tenkte jeg Kjedelig! Kjerringlitteratur! - men så smøg historien seg under huden på meg - og jeg la ikke boka fra meg før jeg hadde lest den ferdig. Og jeg gråt. Hulkende. Ikke fordi jeg var trist, men glad. Det gir kanskje ingen mening, men det er noe med fortellingen som vekker de mjuke emosjonene.

A.J. Fikry, enkemann og bokhandler ser ikke lenger hensikten med noe. Helt til toårige Maya blir en del av livet hans. Og så dukker det opp en irriterende selger.
Det blir kjærlighet og krøll i sjarmerende forviklinger. Koselig!

Utdrag: He wants to laugh out loud or punch a wall. He feels drunk or at least carbonated. Insane. At first, he thinks this is happiness, but then he determines it's love.Fucking love, he thinks. What a bother. It's completely gotten in the way of his plan to drink himself to death, to drive his business to ruin. The most annoying thing about it is that once a person gives a shit about one thing, he finds he has to start giving a shit about everything.

Jeg frydet meg over boka, men usikker på om jeg LIKER den. I flere år drev jeg en bokkafe og ved lesingen falt jeg inn i luktene og lydene ved å leve daglig med bøker. Det sanselige ved en bokhandel synes jeg er godt beskrevet. Men for meg ble fortellingen for overfladisk og manglet dybde. Den virker noe kalkulert. For til tross for at denne boka fikk meg til å gråte er jeg en hard og krevende bokleser. Men det er sommer og noen ganger er kjerringlitteratur akkurat det en trenger for å la emosjonene flomme.

Jeg er en boknerd og elsker referanser til bøker og forfattere. Her får vi bl.a David Foster Wallace, Alice Munro, The Book Thief, Edgar Allen Poe og True Blood serien i en skjønn mix.

Utdrag: We are not quite novels. We are not quite short stories. In the end, we are collected works.

Omslaget er vakkert med det svarte mot det dempede turkise og en enkelt kråke med et sørgebånd i nebbet. Om bare historien hadde holdt det omslaget lovet.

Romanen har en fin historie og et vakkert språk. Men jeg ble lovet en spøkelseshistorie på omslaget og historien er hverken spennende eller skremmende. Så min skuffelse ødela for en ellers god roman og preget min leseopplevelse.

Diane Setterfields forrige bok, hennes debut - Den trettende fortellingen (2006)- var en gotisk spenningshistorie som jeg frydet meg over. At Setterfield skrev så vakkert om litteraturens magi er noe av det jeg husker best fra den boken. Også derfor er jeg skuffet over Bellman & Blacks stillestående fabel. Jeg klarte ikke helt å engasjere meg i hverken handling eller personer under lesingen.

Boken er en karakterstudie over livet til William Blake fra han som tiåring dreper en kråke med sprettert til hans siste dager hvor minnene fra barndommen tar over tankene.

Jeg likte kapitlene om kråkene og hvordan kråkene nedstammer fra Hugin og Munin - Tanke og Minne. Det er mange interessante tanker om tid og minne i historien. Og om glemsel og isolasjon som middel for å overleve, for å ikke måtte reflektere over ens egen dødelighet når alle rundt en dør. Historien fikk meg til å tenke på Scrooge og En julefortelling av Dickens.

Alt i alt er Bellman & Black en god roman om en manns liv. Om en mann som er hjemsøkt, men ikke av spøkelser

Boka er Brees betraktninger om sin familie etter at moren forsvinner. Hun får tilsendt en pakke med papirer som inneholder e-post korrespondanse mellom naboer og mellom moren og hennes virtuelle assistent i India, mailutsendelser fra skolens rektor, brevvekslinger mellom moren og en tidligere venn, FBI rapporter, faxutskrifter, artikler og post-it lapper. Og alle de ulike glimtene av Bernadette blir til puslespillbrikker

Ved å gjennomgå brikkene av informasjon blir Bree bedre kjent med moren sin, hun forstår hvorfor hun forsvant og hvor hun skal finne henne. Og leseren får være med på letingen. Mer av historien vil jeg ikke avsløre.

Boken er et klassisk familiedrama krydret med et mystisk forsvinningsnummer og komiske elementer. Underveis i historien blir temaer som kjærlighet, identitet og trangen til å skape belyst. Karakterene får vist flere sider av seg sjøl- og de utvikler seg gjennom historien. Ingen er enten dumme eller snille. Og Bernadette er spesiell. Fantastisk spesiell!

Jeg liker det kaoset de ulike formatene og skrifttypene gir. Historien blir til en vev og alle trådene samles fint sammen til et godt håndverk.

Maria Semple skrev for humor tv serier som Arrested Development og Ellen før hun ble forfatter. Og den satiriske tonen i humoren er gjenkjennelig fra seriene. Humor som ofte er klein og noen ganger slem - og til tider pinlig gjenkjennelig.

Boka er lettlest og aldri kjedelig. Samtidig - kanskje er det bare meg - kjennes boka litt overfladisk, som om sjarmen er uten hjerte
Men både Bernadette og boka er underholdende og vidunderlige!

Harry Blackstone Copperfield Dresden er trollmann og detektiv. Han tar de fleste oppdrag for å kunne betale husleia. Du finner han i telefonkatalogen!
Han er også konsulent for politiet i okkulte saker. Chicago i Storm Front har vampyrer, feer, demoner, zombieskorpioner og mye annet merkelig skjult i skyggene. The White Counsil har kontroll på de med magiske evner. Helt til det dukker opp en person med så sterke magiske krefter at hjerter kan eksplodere på avstand. Det blir Harrys oppgave å finne ut hvem. Det roter seg til da han selv blir mistenkt.

Harry forteller selv historien i jeg-form. Han er en interessant karakter med sær humor og en egen evne til å gjøre alt han vet han ikke burde gjøre (akkurat sånn som jeg liker en litterær antihelt). Han er geeky, har en upålitelig ånd -Bob- i en hodeskalle boende i laboratoriet og han lager magiske miksturer.

The Dresden Files Boka har bøttevis av klisjeer og de kvinnelige karakterene er for endimensjonale (og hvorfor er de kun beskrevet med fysiske trekk?). Historien er kan virke mer som en introduksjon til Harry Dresdens verden enn en frittstående roman.
Alt i alt var det et par timer med trivelig og lett urban fantasy og jeg kommer nok til å lese flere av bøkene i serien.

Boka har noen fine popkulturelle referanser som "So we're looking for the wizard version of Mister Miyagi". Jeg tenkte på tvserier som Charmed og Angel under lesingen.

Storm Front er bok 1 av 13 i Dresden Files serien. Dresden Files ble til en 13 episoders tv serie i 2007 med Paul Blackthorne som Harry Dresden og Terrence Mann som Bob

Kan en klone kjenne kjærlighet?

Hun er et navnløst ekko, en kopi laget i tilfelle originalen dør. Om det skjer skal hun sømløst bli originalen.
Dagene til bokas hovedperson går med til å lære alt om originalen Amarra og hennes families liv. Hun må formes for å være identisk med Amarra både fysisk og mentalt. Utfordringene i å måtte tilpasse seg en annens tanker og følelser er mange.

Skaperne av ekkoene kalles Weavers. De holder til i et festningsbygg kalt The Loom. Om ekkoene ikke tilfredsstiller oppdragsgivernes behov eller de forsøker å rømme blir de returnert til The Loom for eliminering (unstitching). I tillegg er det jegere som jakter på ekkoene. I mange land er det illegalt med ekkoer og mange ser på dem som sjelløse monstre.

Amarra omkommer i en bilulykke og vår hovedperson må reise fra en isolert tilværelse i England til Bangalore i India for å bli Amarra. Etter seksten år med trening skal hun oppfylle sin hensikt. Men er hun klar?

I som så mange andre YA bøker er identitet et viktig emne. I The Lost Girl handler det om å finne seg selv i dobbelt betydning. Både som en tenåring og som en ekko. Mandanna skriver fint om de klassiske temaene død, sorg, kjærlighet og håp fra en tenårings synspunkt. Kan en kopi av en kjær avdød mildne sorgen? Hva er vi villige til å gjøre for kjærligheten? Kan en klone kjenne kjærlighet?

Boka har elementer som minner om Kazuo Ishiguros Never Let me Go og den gir meg assosiasjoner til filmen The Island med Scarlett Johansen og Evan McGregor fra 2001. Men der klonene i Never Let me Go og The Island er skapt for organhøsting er ekkoene i denne historien kreert for å erstatte et menneske. Det er spennende og enda mer skremmende.

Jeg er fascinert av kloner for tiden og jeg valgte The Lost Girl for klonetemaet. For meg ville historien blitt mer "realistisk" om leserne ble fortalt mer enn at ekkoene "blir stiftet sammen". Vi får vite at Veverne har kreert ekkoer i 200 år, men ikke noe om selve skapelsesprosessen. Jeg savnet den informasjonen under lesingen.

Frankenstein og hans monster er nevnt flere steder i boka. Det er tydelig at Mary Shellys historie om Frankenstein er en inspirasjonskilde for forfatteren. Samtidig blir det en viktig roman for bokas hovedperson. (Har du ikke lest Frankenstein? Gjør det!)

Mot slutten ble det for mye kjærlighet og jeg mistet noe av interessen for hovedpersonen (men jeg nærmer meg 50 og dette er en YA bok så det sier mer om meg enn historien antar jeg). Jeg ønsket meg mer sci fi og mindre romantikk.

Sangu Mandanna debuterte med denne boka. Hun skriver historien energisk og emosjonelt. Språket flyter fint og til tider er det vakkert.

Alt i alt likte jeg The Lost Girl. Jeg leste de nesten fire hundre sidene i en setting og frydet meg over både språk og spenningselementer under lesingen.
Etter endt lesning reflekterte jeg over de etiske spørsmålene rundt kloning og jeg grublet på om jeg kunne valgt å leve med en ekko som erstatning for min datter (om det ble et tema/ mulighet).

Lucifer Box er hemmelig agent for det engelske kongehuset i begynnelsen av forrige århundre. Han er portrettmaler for overklassen som skalkeskjul, en djevelsk sjarmerende forfører (han tar ikke hensyn til sosial status eller kjønn) og er en pompøs dekadent dandy.

Når to vitenskapsmenn forsvinner i London og en engelsk spion i Italia blir funnet myrdet blir Lucifer Box sendt på oppdrag til Napoli. En italiensk greve oppfører seg mistenkelig og en vakker genial forbryter har skumle planer. I Napoli lærer Lucifer mye om vulkaner og oppdager at ingen eller ingenting er som det gir seg ut for. Itillegg er det noen som prøver å drepe han.

Handlingen er fjollete, helt uten et ordentlig plot og med deilige vulgære og groteske personer. Språket er overdådig blomstrende og alle personene har merkelige navn som Miss Bella Pok, Mrs Midsummer Knight og Jocelyn Poop. The Vesuvius Club er underholdende fra begynnelse til slutt og jeg gleder meg til å lese bok to (av tre) om Lucifer Box.

Det var umulig å ikke assosiere til Oscar Wilde og hans protagonist Dorian Gray og Woodhouse sine fortellinger med Jeeves og Wooster under lesingen. Og noen scener som er steampunk sci fi på sitt snåleste er en fin hyllest til H.G.Wells

En annen av mine favoritter, Stephen Fry har blurbet: The most delicious, depraved, inventive, macabre and hilarious literary debut I can think of

Boka er illustrert med bisarre blekktegninger

Det opprinnelige dramaet om Medea ble først skrevet av Eurepides (uroppført i 431 fk).
Medealand er om kvinnen Medea som blir forlatt av mannen hun elsker, mister all verdighet og dreper sine barn. Stridsberg skriver fram Medea så jeg som leser kjenner hennes fortvilelse i kroppen, jeg blir Medea og deler hennes smerte under lesingen. Sara Stridsberg skriver vakkert og vemodig om sorg og galskap.

Sønnen er ferdiglest. Og jeg likte boka, selvfølgelig likte jeg den. Det er jo Nesbø!

Sønnen er ikke en Harry Hole roman, men handlingen og hovedpersonene beveger seg i Holes Oslounivers. Og det er gjenkjennelige Holetemaer; sleipe bakmenn, dop, prostitusjon og korrupte politifolk. Sønnen er skrevet med empati og en fin respekt for de som er på bunnsjiktet. Nesbø er god på spennende sosialrealisme. Vi blir kjent med mange skjebner i denne historien. Det er også kjærlighet. Kjærligheten som gjør oss blinde og den kjærligheten som redder oss. Jeg ble engasjert i Sonnys reise i ytre og indre landskap. Jeg heiet på Sonny

Jeg lot meg irritere av språklige detaljer. Og slutten var som ventet. Men det er bagateller, for historien har driv, som leser måtte jeg bla videre.

Jo Nesbø skriver underholdningsromaner. Jeg ble underholdt. Case closed

Baksideteksten: Sonny er en idealfange. I det moderne fluktsikre fengselet Staten lytter han til de andres innsatte skriftemål og gir dem forlatelse for deres synder. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser.
Førstebetjent Simon Kefas er en politimann av den gamle skolen. Han har på samme dag fått en ny drapssak og en ny partner.
Sonnys far sto sin sønn og Simon svært nær. For Sonny var faren idolet, for Simon ungdomsvennen og kollegaen. Begges verden ble snudd opp ned da Sonnys far ble avslørt som korrupt og tok sitt eget liv.
Men en dag endrer et skriftemål alt

Aschehoug - 2014 - 511s

Skumle skurker og mystiske mordere norske forbrytere i gamle dager er en enkel og kort bok om norsk kriminalhistorie som passer både for barn og voksne som ønsker en enkel start om emnet. Her blir både kjente og mindre kjente kriminelle personligheter opp gjennom Norges historie presentert og belyst i den tiden disse kriminelle personlighetene levde i. På den måten får man også et bilde av de ulike periodene Norge har vært mellom vikingtiden og frem til 1900.

Svakhetene til boken er at det godt kunne ha vært litt lengre og hatt med flere av mer kjente kriminelle personlighetene. For eksempel er ikke Ole Høiland (kjent for å ranet Norges bank) og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (den siste sivile henrette i Norge) blitt tatt med i boken. Dessuten burde boken ha med seg noen saker fra 1900 til i dag for å belyse norsk kriminalhistorie også fra denne tiden. På den måten kan man få enn større kontrast hvordan Norge har blitt det samfunnet vi har blitt i dag.

Boken kunne godt også ha kuttet ut de fiktive intervjuene og heller fokusert på å la fakta "leve for seg selv" for å holde på interessen. Det kan irritere mer enn å være nyttig, samt at man snakker for barnslig selv for barn/unge som boken er rettet seg mot. Og når man først har en ordliste med vanskelige ord helt til slutt, så burde man kanskje forklare de ordene istedenfor å kalle leseren for lat etter å oppramset ordene som forfatteren tror er vanskelig for leserne. Da kunne man like godt ha kuttet å ha med en ordliste.

Tarantella er en vanskelig roman å sette en bestemt merkelapp på. Den beste merkelappen man kan sette på denne romanen er at romanen er en slags krimroman, siden man finner denne romanen som regel i krimhylla på biblioteket og at romanen er bygget opp som en tradisjonell krimhistorie. Til forskjell fra mange av de klassiske krimromanene; det vil si at en forbrytelse har skjedd, en etterforsker undersøker saken og forbryteren får sin straff, så mangler Tarantella en etterforsker i denne historien.

Etterforskeren blir dermed leseren som gjennom tre deler blir presentert for "flere" personer i del en (Edderkoppen), deretter må koble disse personene sammen til tre personer i del to (Giften) og koble de tre personene inn i en trekant drama i del tre (Byttet).

Av den grunn kan kanskje merkelappen krimroman være en feil merkelapp på denne romanen, etter at man har lest den og lekt litt etterforsker. En riktigere betegnelse er kanskje en slags psykologisk thriller, siden leseren må være litt psykolog i leseøyeblikket. Eller sagt på en annen måte: du starter som etterforsker, men ender som psykolog fordi du lurer på hvorfor de menneskene handler som de har gjort.

Til tross for at Tarantella er en roman på bare 162 sider, er denne romanen dessverre ikke for alle. Man får best ut av romanen hvis man har lest en del krim, thriller og spenningsromaner i tillegg til å ha lest og har studert klassisk litteratur som Forbrytelse og straff. Dette er ikke en bok for lettvektere, siden det krever litt mer av deg enn bare å lese for å bli underholdt.

En fin innføringsbok for folk som vil lære om nynorskens historie og grammatikk både frivillig og ufrivillig på en relativt nøytral og lett fremstilling som ser språkkonflikten fra begge sider. Dette kan skyldes at boken er skrevet av en som tidligere bokmålbruker, som dermed unngår å gå i den fellen med å krev at nynorsk bør være den eneste skriftsspråket i Norge eller latterliggjøre og ser ned på den som ikke bruker nynorsk som mange nynorskbrukere som skriver om konflikten har gjort tidligere. Boken knuser noen myter om nynorsk samtidig som den vedlikerholder myten om at det skal være mye enklere å lære seg nynorsk grammatikk enn bokmål grammatikk og andre språks grammatikk. Det vil si: kan du nynorsk, kan du lære deg bokmål og andre språk lettere og bedre.

Oppgjør ved Morning Peak handler om 17 år gamle Jubal Young jr som blir vitne til at en morderisk bande torturerer, voldtar og dreper hans familie og brenner ned familiegården i New Mexico. Som eneste vitne blir også han jaktet på av banden, men klarer å komme seg unna til slutt. Når sjokket har lagt seg litt, vokser det også det et sterk behov for han å hevne de mennene som har gjort dette både mot han og hans familie. Behovet blir sterkere når maktmyndighetene til å begynne med ikke tror på han og som derfor tvinger han til å hjelpe dem å gjennomføre loven for at rettferdigheten skal gjelde og for at han selv skal komme videre i sitt liv.