I tillegg til litteratur, elsker jeg film, blogging om film og litteratur, musikk, fotografering, reiser, familien min, dyrene våre (hund & katt), mat og vin. Jeg må nok betegnes nærmest som analfabet når det gjelder TV, med unntak av nyhetssendinger (som i grunnen mest ses på nettet). Et nærmest ikke-eksisterende forhold til TV´n utover at den egner seg godt for å se filmer, er en dyd av nødvendighet for å få døgnet til å strekke til. ;-) Og helt til slutt må jeg selvfølgelig nevne hagearbeid, som krever MYE på denne tiden av året. Men med en lydbok på øret, går arbeidet unna som en drøm!

Har ingen av desse. Kva skal du ha for alle fire, medrekna porto?

Dersom du søkjer på dramatikaren Elin Tinholt og Laura Kieler, finn du stoff om ho som på mange måtar var moell for Nora - bortsett frå at Kieler ikkje gjorde opprør.

Da har også jeg lest boka, og her er min dom:

Mathea Martinsen nærmer seg sjels år og alder og forbereder seg på at hun snart skal dø. Men så kan hun ikke helt forsone seg med at hun ikke har satt et eneste spor etter seg i løpet av sitt liv. Ja, at hun nærmest har vært usynlig. For hvor mange spor er det egentlig mulig for et menneske å sette etter seg når man et helt liv har vært redd for det meste - for livet selv - og knapt har vært utenfor døren av sitt eget hjem?

Mathea giftet seg i sin tid med Epsilon, kanskje det eneste mennesket som noen gang har lagt merke til henne. Gjennom et helt liv har han levd og åndet for tallene sine, statistikken sin. En gang får de nesten et barn, men bare nesten. Og et ørlite forsøk fra Epsilons side på å få sin kone ut av heimen og i jobb, strandet vel egentlig før det hadde kommet ordentlig i gang. Det eneste "beviset" på at så har skjedd, er en pose med tenner som har fulgt Mathea i tykt og tynt gjennom livet.

Før Mathea kan avfinne seg med at hun snart skal dø, forsøker hun så godt det lar seg gjøre å bli bitte litte grann mer synlig. Hun beveger seg ut av blokkleiligheten sin, drar til og med på kosestund på eldresenteret. Men blir hun mer synlig av den grunn? Eller mindre ensom? Og mindre redd for dø?

Gjennom munter-triste betraktninger får vi innblikk i hvordan det er å bli gammel. Ikke bare lo jeg så tårene trillet mange ganger underveis, men jeg fikk også lyst til å sitte med gul tusj å merke ut fantastiske setninger! Den ene språklige perlen etter den andre, aforismer og ordtak er flettet inn i teksten på en strålende måte!

Her har vi en debutant som har sitt helt eget språk, som ikke ligner på noen andre forfattere jeg har lest tidligere! Mens jeg mange ganger - etter å ha lest bøker av nye forfattere - sitter og tenker at "har de gått på samme forfatterskole, hele gjengen?", var disse tankene helt fraværende denne gangen. Det er en spenst og en friskhet over teksten som jeg opplever som et aldri så lite kunststykke! Så kan man selvsagt spørre seg om boka skildrer det å bli gammel på en realistisk måte. Mitt svar til det er at må nå alt være så fordømt realistisk bestandig? Nei - denne boka bør nytes for det den er: nemlig først og fremst en humoristisk og fandenivoldsk roman om det å bli gammel! Og hvem vet om det ikke også kan være slik!? Jeg kjenner faktisk flere 70-/80-åringer som til forveksling er nettopp slik - dvs. full av humør og vidd på tross av en skrantende helse (men uten den ensomheten som ble Mathea til del)! Noe som gjør det til en fornøyelse å kjenne dem ... ! Her blir det terningkast fem! Og så gleder jeg meg allerede til å høre mer fra denne unge forfatteren!

Winnie Mandelas bok om korleis ho opplevde apartheidstyret og kampen mot det - og særleg livet med ein mann i fengsel - kjøpte eg som eit lite bidrag til kampen for demokrati i Sør-Afrika. Ikkje lenge etter kom det fram at ho kanskje ikkje var frigjeringskampens beste barn. Dette kan eg ikkje dømme om, like lite som dei mange i dag med ideale fordringar til demokrati kritiserer manglane ved det unge demokratiet i landet (men ofte sluttar opp om teorien om at demokratiet kan reddast i Libya ved hjelp av bomber).

Nå vel: Boka inneheld fleire autentiske dokument og mange skildringar av korleis det var å leve under apartheid som uansett er vel verdt å lese.

Hva var det som gjorde den så kjedelig? Jeg har lastet lydboka ned på Ipoden min. Hvorfor bør jeg ikke gidde å bruke tid på den?

Utrolig godt sagt! Om når lykken kommer, mener jeg ... ;-)

Håper likskapen med Egon stoppar der. Det som Denne Eliot seier om bøker, kan eg nesten slutte meg til - kona mi er meir trufast og mykje klokare, men ikkje så stille og på ingenmåte så tålmodig. Men eg er gladare i henne enn i bøkene, ja.

Det er dette ég trur òg, altså at eg har så mange timar, men i praksis blir det berre få sider per time. For tidsfaktoren er konstant. Og no framover lyt eg erklære unntakstilstand fordi eg skal lese heilt andre ting i samband med eksamen. Då blir det mykje tørr lektyre, ispedd smil over det eg håper er ufrivillige språkblomar frå kandidatane si side. Eg skal ta att dei tapte timane til sommaren.

På den andre sida tener eg inn ein del tid ved stort sett aldri å sjå på fjernsyn.

Du godeste! Jeg er helt imponert! ;-)

Det gror etter Don Quijote!

Frå Silvia Ravira i den norske spansklærarforeininga ANPE ha reg fått melding om at Rosario López og Boris Rodríguez Hauck har planar om å setje opp eit teaterstykke på spansk i Bergen – «¡Nada más y nada menos que una versión de Don Quijote!”: verken meir eller mindre enn ein versjon av *Don Quijote …

López har i tretti år undervist i flamenco i byen der vest. Rodriguez Hauck sette i 2002 opp Don Quijote i Stuttgart med studentar, ei oppsetjing som varte i tre timar og hadde tretten skodespelarar som bytte roller i kvart kapittel, og oppsetjinga hadde mange danse- og biletinnslag. Don Quijote og Sancho Panza vart tolka av forskjellige skodespelarar.

Initiativtakarane inviterer alle som er interesserte i eit slikt prosjekt, til eit møte 20. juni klokka åtte om kvelden i Sonans utdanning i Bergen. Her vil ideen bli presentert, og det vil bli vist opptak frå oppsetjinga i Stuttgart. Så blir det diskusjon om prosjektet. Kanskje blir det oppsetjing i mai 2012?

Har vi ein bokelskande bergensar å sende på møtet til å representere oss? “Está permitido llevar vino,” står det: Ein kan ta med seg vin. Ja, det skulle berre mangle!

Eg har som sagt bestemt meg for å gjere opp status ein gong i månaden:

Hovudbøkene mine er for tida Winnie Mandelas En del av meg selv, om kampen mot apartheid i Sør-Afrika, og Henrik Werelands Skabelsen, Mennesket og Messias, eit hocudverk i norsk litteratur, og Cervantes’ Don Quijote, som eg har stort utbytte av å repetere saman med lese- og skriveglade bokelskarar Dette initiativet skal Annelingua ha stor takk for!. Samtidig driv eg alltid med ei bok innanfor religionsvitskap, akkurat no tekster av Martin Luther.

Og ettersom eg driv så mykje med litteratur, les eg meir teori enn eg gjorde før; no er eg nettopp i gang med antologien Moderne litteraturteori.

Vidare prøver eg å få ei stille stund etter oppvasken der eg fyrst les nokre sider i Thomas Manns Buddenbrooks, deretter litt i Platons samla verk på norsk (for tida bind 7) og så litt i Henrik Ibsens Kejser og Galilæer.

Er eg på treningsstudio (to til tre gonger i veka), går ettermiddagstur (fire gonger i veka) eller (ein sjeldan gong) arbeider i hagen, har eg med mp3-spelar, og akkurat no går det i andre bindet av Tolstojs Krig og fred. Når eg køyrer bil aleine, har eg alltid på ei lydbok, og i lydbokverda er eg no i Venstre hånd over høyre skulder av Selma L. Aarø. Interessant å lytte til!

Elles har eg ein del faste innslag, så langt det lèt seg gjere:

På måndagar har eg ei lita økt med Markusevangeliet i ei tospråkleg utgåve av Det nye testamentet (gresk og engelsk). Teksta er ganske lett å lese på gresk, når ein fyrste er inne i språket og kjenner innhaldet frå før, men eg slår opp alle formene for å kunne arbeide så presis som mogleg.

På tysdagar bruker eg nokre minutt på Aeneiden, der eg i lang tid framover kjem til å halde meg til bind 1. Eg bruker to utgåver, både Loeb med prosaomsetjing og ei anna ei med kommentarar. Det er så artig å ta seg fram i latinen! Så logisk og systematisk!

Onsdagar set eg av til nokre få gloser i Pusjkins novelle “Пиковая Дама” (“Spardame”). Her går det sakte, men det går framover. Cesare Paveses La bella estate tek eg i detalj på torsdagar, mens eg på fredagar driv med italiensk grammatikk i verket In italiano 2. Laurdag og sundag ser eg på spansk grammatikk.

Kvar sundag, i ei stille stund etter skogsturen og middagen, les eg nokre sider i eit stort verk som det danske forlaget Sfinx har gitt ut, redigert av Øystein Hjort: Arven fra Byzans. Det omfattar alle moglege tenkjelege sider ved det bysantinske riket, og kjem ekstra godt med no som eg repeterer Henrik Ibsens Kejser og Galilæer i “Henrik Ibsens skrifter”. Eg kan derfor trygt seie at eg i bokverda er ganske godt plassert i Bysants.

Skulle eg måtte parkere og sitje og vente i bilen, tek eg fram ei bok som eg har liggjande der. No er dette Humaniora – en innføring. Denne boka bruker eg å ta med meg om eg lyt sitje meir enn to minutt på eit venterom.

En flott roman, som jeg nettopp har lest og ønsker å presentere slik (i håp om at flere skal få øynene opp for romanen og lese den!):

Aktualitet 100 år etter utgivelsen!

Jenny er malerinne og bosatt i Roma. Hun nærmer seg 30 år, men har aldri vært forelsket i noen mann eller følt noe behov for å binde seg. Like fullt lengter hun etter å oppleve kjærligheten, men kanskje ikke akkurat på samme måte som sine venninner. Et liv som hustru uten jobb, og med mange barn hengende i skjørtekanten, er definitivt ikke det hun primært ønsker med livet sitt. Hun klarer seg selv økonomisk, og nettopp det er vel årsaken til at hennes foreldre ikke har presset på for å få henne gift.

Mens Jenny og venninnen Fransiska oppholder seg i Roma, treffer de på nordmannen Helge Gram. Forsiktig og ytterst varsomt nærmer Jenny og Helge seg hverandre, og da Helge til slutt frir, svarer Jenny overraskende nok ja. De bestemmer seg for å reise tilbake til Norge, slik at de kan presenteres for hverandres familier.

Helges foreldre lever i et meget ulykkelig ekteskap, og det viser seg også at Helges mor, som er en bitter kvinne, utøver sterk makt over sønnen sin. Jenny undres over alle menns mødre som aldri finner sine sønners tilkommende verdige nok, mens det virker som om kvinnenes foreldre alltid er glad for å "bli kvitt" døtrene sine og forsørgerbyrden med, nær sagt uansett hvilken kandidat det er tale om, bare vedkommende er bemidlet nok. Helges mor kommer i veien for deres gryende kjærlighet, skjønt det vel først og fremst er Jenny som kommer frem til at hun likevel ikke elsker Helge. Hun bryter derfor med ham. I stedet forelsker hun seg hodestups i Helges far.

Det er stor aldersforskjell mellom Jenny og Helges far, Gert Gram. Det forhold at de har billedkunsten felles, noe Gert i motsetning til Jenny aldri har kunnet leve ut, gjør at aldersforskjellen mellom dem hviskes ut. Forholdet finner sted i skjul, uten at andre og aller minst Helge får vite noe om dette. Så blir Jenny gravid og deretter bestemmer hun seg for å bryte med Gert. Hun føder barnet, men dette dør etter få uker.

Svært ulykkelig vender Jenny tilbake til Roma, der hun velger å leve sammen med vennen Gunnar Heggen, som elsker henne og vil gifte seg med henne. Inntil Helge atter dukker opp, og det hele ender med tragedie for Jennys del ...

I dette sterke kjærlighetsdramaet som Sigrid Undset ga ut i 1911, beskrives en kvinnes begrensede valgmuligheter og drømmer svært åpent. Fordi dette var meget uvanlig den gangen, vakte boka sterke reaksjoner, men den ble like fullt en suksess. Den gangen var det forventet at kvinner skulle tre inn i ektestanden og gjøre ekteskapet og det å føde barn til et hovedanliggende i sine liv. Romantiske drømmer om hva kjærligheten innebar sto som regel i grell kontrast til det virkelige liv. En kvinne som kastet seg bort på feil mann, risikerte å aldri bli gift. Derfor var det viktig å kvele upassende følelser allerede ved fødselen.

"Men herregud, barn, du kan da ikke mene at man værsågod skal kvele enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øyeblikket den oppstår, at denne samme følelse skal vare til døden, tåle all motgang, være i stand til alle ofre - og at den dertil som i en visjon skal gripe og forstå sitt objekts personlighet - opplyse den i dens hemmeligste dybder, så et senere endret syn på ham eller henne er utelukket?" (side 198)

Egentlig kommer vi aldri virkelig inn på Jenny, og sånn sett blir hun i grunnen stående som litt følelseskald og nesten kynisk for meg. Kanskje skyldes dette at hun aldri var virkelig forelsket eller oppriktig glad i noen av mennene som kom inn i hennes liv? Hun fremstilles som en som beregnet og kalkulerte sine muligheter - sikkert nokså vanlig den gangen når arrangerte ekteskap skulle inngås, men ikke hva man forventer av en kvinne som tross alt forsørget seg selv og som kunne unne seg den "luksus" å vente på den store kjærligheten? Som i grunnen aldri kom til Jenny, selv om hun var friere enn kvinner den gang kunne forvente å være ... der hun vaklet mellom far og sønn og ikke ble sikker på hva hun egentlig ville - ja, om hun ville ha noen av dem i det hele tatt.

Jenny beskrives først og fremst gjennom møtet med sine tre menn; Helge, Gert og etter hvert Gunnar. Alle tre ser vidt forskjellige egenskaper i Jenny, alt etter hvilket ståsted de har selv. Der Gunnar først og fremst ser den selvstendige kvinnen Jenny, ser Gert kunstneren. Mens Helge kanskje var den som så henne aller mest i den tradisjonelle kvinnerollen på den tiden, samtidig som han også beundret hennes selvstendighet. Men alle valgene Jenny hadde gjorde henne ikke det minste lykkelig. Nå tror ikke jeg at Undset mente å undergrave kvinners rett til frie valg gjennom å skrive om den ulykkelige Jenny. Tvert i mot tror jeg hun har villet få frem at uansett hvor fri en kvinne var den gangen, var hun likevel aldri helt fri. Forventningene om et tradisjonelt liv lå der tross alt hele tiden, slik at "friheten" i grunnen ikke kunne brukes til noe likevel ...

Denne romanen fascinerte meg veldig! Det er vel unødvendig å si at boka er godt skrevet, for vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner! I tillegg leste Janne Kokkin boka med en behagelig innlevelse. Jeg må for øvrig legge til at jeg elsket beskrivelsene av Roma! Bare dette er i seg selv en god nok grunn for meg til å lese boka om igjen senere! Her blir det terningkast fem - et solid sådan!

Så er det vel slik krig er: Dei lange, detaljerte endelause og breie skildringane av slagmarker og menneske under Napoleonskrigane viser nettopp kva krig gjer med oss. Om alt går raskare i dag der nede i det bombeherja Libya, så er elendet det same. Anders Ribu les for det aller meste godt, og kjem nesten med heider frå alle dei franske replikkane, men han les "et vous" som om det hadde stått "êtes-vous", og då blir resultatet komisk. Men for ei skildring av daglegliv i adelens salongar og hos offiserar og soldatar i felten!

Det skal godt gjerast å skrive to romanar som Beatles. Derfor synest eg at Saabye Christensen kjem relativt godt frå forsøket på ein roman nr. 2 om våre venner på nye eventyr. Eg kjøpte Bisettelsen då den boka kom, men ettersom eg ikkej hadde lese Bly, måtte eg ta Bly nå. Og eg ser at forfattaren skriv langt betre i Beatles og Bly enn i Visning og i den siste romanen. Språket svingar det enno av;eg kjenner mange stader att tonen frå Beatles, sjølv om Bly< vart ein liten nedtur ...

Eg kjende Finn Pettersen, arbeidar-intellektuell, forlagsmann med trykksverte under neglane, ein av grunnstammane i arbeidet med å gi ut illegale aviser under den fascistiske okkupasjonen. Her fortel han om arbeidet i området rundt Drammen, Mjøndalen og Hønefoss - nervepirrande om sabotasjeaksjonar og reprsesaliar. Historikar var han ikkje, men til gjengjeld blir stoffet personleg og nært. Så fekk han då òg medalje av kongen til slutt. No er han borte, men han stod for meir enn éin spiker i Hitlerismens kiste. Med boka - tittelen er frå eit dikt av Inger Hagerup - og avisene har han skapt noko som lever. Sjølv var han stille og snakka lite om faren han utsette seg for for å styrkje motstanden.

Men "Morgen i Jenin" MÅ du lese, altså! ;-)

Jeg er veldig enig med deg. Jeg er en stor elsker av Gavaldas bøker og både "Saman er ein mindre aleine" og " Lykka er ein sjeldan fugl" er blant mine favoritter. Denne novellesamlingen ble en skuffelse for meg. Jeg kjedet meg rett og slett. Novellene manglet noe jeg ikke helt kan sette fingeren på og jeg klarte heller ikke helt å nyte Gavaldas særegne språk som jeg vanligvis setter så pris på.

Tredje delen har opna seg for oss (og eg har problem med å halde planen). Eg ser at det blir diskutert kor morosam og underhaldande romanen er – her lyt vi vel innsjå, som SynneM skriv, at smaken er forskjellig. Eg for min del koser meg over skildringane og parodiane, og slikt er morosamt nok for meg. Absolutt!

At smaken skifter, ser vi forresten i scena med oppkast, som kanskje var artig nok for 1600-talslesarane: “y al tiempo que Sancho llegó a mirarle la boca, arrojó de si, más recio que una escopeta, cuanto dentro tenía, y dio con todo ello en las barbas del compasivo escudero” (alt han hadde inne i seg, sprøyta han rett i trynet (skjegget, står det, bokstavleg) på den medlidande væpnaren) …

Dei yangüese, som dei kjem ut for, kan vere folk frå Yanguas (som to stader i Spania heiter), men det kan òg vere folk frå Galicia – her er det litt variasjon i tekstene.

I denne delen blir det tydeleg at referanserammene til vår helt – riddaren av det bedrøvelege åsynet – er eit fiktivt univers; han viser stadig til riddarromanane når han skal orientere seg i tilværet og overtyde Sancho Panza om noko. Det var dette som eg tenkte på, Annelingua, då eg tidlegare skreiv om at Don Quijote minna meg litt om Hjalmar Ekdal; i Vildanden – Rosmersholm – Hedda Gabler skriv psykologen Ingjald Nissen: “I ‘Vildanden’ er det Ibsen for første gang helt klart ser det individualpsykologien har kalt den fiktive ledelinje, hvorledes alle kompensasjonene sluttes saman til et konsekvent system, til en logisk avsluttet livsplan.” No kan vi vel ikkje snakke så mykje om kompensasjonar i tilfellet Don Quijote, om vi då ikkje skal sjå lesinga som flukt inn i ei verd der føydalismen enno lever i beste velgåande, at han kompenserer for tapet av ei verdsoppfatning ved å la seg sluke opp av riddaruniverset, men det var dette med hans “fiktive ledelinje”, som eg hugsa frå eg las Nissens bok for fleire tiår sidan, som eg sikta til.

Og det er han som har rett, om han aldri så mykje er galen. “Yo valgo por ciento,” slår han fast – sjølv gjeld han for hundre mann. Der Sancho høyrer breking, høyrer riddaren hestevrinsk, trompetskrall og tommedur – “¿Ni oyes el relinchar de los caballos, el tocar de los clarines, el ruido de los atambores?” Og så lite du veit om riddarvervet, seier han til væpnaren: “¡Qué poco sabes, Sancho, de achaque de caballería!” Og han blir berre styrkt i trua om at det er han som har rett: Han tek vertshuset for ei borg og blir behandla deretter.

Sancho Panza lyg, forresten; han seier at dei har vore på vandring ein månad, men berre tre dagar har gått sidan dei drog frå heimbygda. No kjem Sancho med et fyrste av alle dei ordtaka som han skal trekkje fram i tide og utide, ofte til stor fortviling for herren: “Váyase el muerto a la sepultura y el vivo a la hogaza” (“la den døde få ro i graven, og den levende brød i maven,” seier Grønvold og Kjær).

Gullkorn har dei visst, begge to. Tida lækjer alle sår, seier vi (det gjer ho vel ikkje, men vi lærer oss som oftast å leve med dei), og om hundre år “er allting glemt”, trudde Hamsun. “… no hay memoria a quien el tiempo no acabe, ni dolor que muerte no le consuma.

Så sluttar denne bolken med at Sancho oppdagar at dei har vorte ramma av den ulykka som Sancho heldt for den verste av alle, “la peor de todas”: “y fue que no tenían vino que beber”, at dei ikkje hadde att meir vin. Det er då artig, dette!