Og da er vi ved kjernen av det hele: det er jo dette vi diskuterer på disse sidene! ;-)

Leseplan for utvalde verk av og om Charles Dickens

Eg kunne tenkje meg både å lese om Dickens, lese opp att dei åtte verka som eg har lese før og berre (!) lese verk eg ikkje har fått sett meg ned med. Når det gjeld organisering av diskusjonen, har eg sans for både “kjell k-metoden”) og “annelingua-metoden” – og kjem derfor med framlegg om ein kombinasjon:

• Vi kunne lese eitt eller to verk etter “annelingua-metoden”, slik ein del av oss les Don Quijote, altså ved å ha ei “lekse” til kvar sundag. For at dette ikkje skal opplevast som stress, kunne vi kanskje, lage ein plan med eitt kapittel til kvar sundag? Dette ville i så fall gå over litt over eit år, med start før dickensåret 2012 og avslutning litt etter dickensåret 2012. Men kunne vi ta eitt verk til etter denne metoden? David Copperfield? Bleak House? Eller …? • Dei andre kunne vi lese slik kjell k har organisert lesinga av Ibsens samla verk, altså ikkje med ein heilt fast plan, men med lenkjer til kvart enkelt verk – så kunne kvar enkelt av oss nyte dei verka som ho eller han vil konsentrere seg om og leggje inn kommentar når det passar?

Det er sjølvsagt opp til kvar enkelt å velje språk å lese Dickens på; kapittelinndelinga er vel den same uansett. A Christmas Carol burde vi jo ta i jula – eller moralsk sett: før jul?

“Something will turn up!”

Biografi

Eg har alt begynt å varme opp med biografien som Peter Ackroyd har skrive, Dickens (35 kap. og etterskrift). Dei som vil følgje med har kommentarar og/eller gode sitat, kan jo berre skrive dei inn her

Romanar og forteljingar

The Posthumous Papers of the Pickwick Club

(1836–1837) (57 kap.)

Oliver Twist (1837–1838) (53 kap.)

Nicholas Nickleby (1838–1839) (65 kap.)

The Old Curiosity Shop (1840–1841) (73 kap.)

Barnaby Rudge (1840–1841) (81 kap.)

A Christmas Carol (1843) (5 kap.)

Martin Chuzzlewit (1843–1844) (54 kap.)

Dombey and Son (1847–1848) (62 kap.)

David Copperfield (1849–1850) (64 kap.)

Bleak House (1853) (65 kap.)

Hard Times (1854) (37 kap.)

Little Dorrit (1857) (70 kap.)

A Tale of Two Cities (1859) (45 kap.)

Great Expectations (1861) (57 kap.)

Our Mutual Friend (1865) (68 kap.)

The Mystery of Edwin Drood (1870, ufullført) (22 kap.)

Dette skulle tilseie i overkant av ni hundre kapittel med rubbel og bit, som Richard Herrmann ville ha sagt, altså om vi reknar med biografien og forord og slikt. Ingenting for ein bokelskar, eigentleg, men litt i overkant innanfor 2012, kanskje. Så eg har tenkt å starte rundt 1. september med skjønnlitteraturen, og om eg les i gjennomsnitt to kapittel om dagen, blir eg ferdig (i denne omgang) på vårparten 2013, om eg ikkje har rekna heilt feil. Der Lillebjørn Nilsen løyser kryssord med kulepenn, trur denne optimisten her at døgnet blir utvida med ein time straks han får ei ny bok i huset.

Aller fyrst vil eg altså høre synspunkt på organiseringa og kor mykje vi skal lese etter annelingua-metoden (med “lekse” frå sundag til sundag).

Ja, vi er ein del her som har begynt å erkjenne den universelle verdien i Gro Harlem Brundtlands utsagn om at alt heng saman med alt.

Ja, er de ikke bare fantastisk herlige! Når folk påstår at "Hamsun er jo så tung!", så burde de faktisk forsøke seg på disse bøkene for å få korrigert inntrykket sitt! ;-)

Jeg er jevnt over nokså interessert i hvem forfatteren er. Noen ganger utgjør kunnskaper om forfatteren viktige tolkningsmomenter i forhold til bøkene de har skrevet. Et nærliggende eksempel jeg kommer på i farta er Amalie Skram. Uten kjennskap til hennes spesielle liv - på godt og vondt - ville noen av bøkene hennes rett og slett ikke betydd SÅ mye som de faktisk gjør. Det hun skriver opplever i alle fall jeg mye sterkere nettopp fordi mye er basert på ting hun har erfart gjennom sitt eget levde liv.

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i bøker fra andre kulturer, og jeg synes det er veldig interessant å vite om vedkommende som har skrevet aktuelle bok, fremdeles bor i sitt hjemland, lever i eksil (herunder hvor lenge) osv. Jo lenger tid vedkommende har levd i eksil, jo større er selvsagt faren for at det han/hun skriver om sitt opprinnelige hjemland, kanskje ikke helt samsvarer med virkeligheten i dag (som noen ganger nettopp er nettopp poenget for meg med å lese boka - for å bli opplyst, lære noe osv.). Tidligere var det temmelig eksotisk når f.eks. en asiatisk bok forelå på norsk (bare det ypperste ble oversatt - så det var gjerne kvalitetsbøker også), men i dag spys det ut altfor mange "liksom-ekte" bøker både herfra og derfra. Sånn sett savner jeg flere innvandrere i debattene her på Bokelskere - som kunne bidratt til å nyansere litt om hva som er bra og ikke bra av de bøkene som kommer på markedet!

Akkurat nå er jeg i siste innspurt av en fantastisk bok av Hans Fallada - "Alle dør alene" - og det å vite litt om forfattens bakgrunn og ikke minst når og hvor boka ble skrevet (tysk forfatter som skriver om tysk motstandskamp under andre verdenskrig - boka kom ut rett etter krigen og er nå revitalisert gjennom en nyutgivelse av Dinamo forlag) - er helt essensielt for meg. Dersom jeg f.eks. hadde visst at boka var skrevet av en engelsk forfatter, ville historien ikke ha vært like sterk ... I dette tilfellet er forfatterens egen livshistorie minst like dramatisk som boka.

Så, jo - forfatteren betyr til dels nokså mye for meg!

Det finnes faktisk folk som mener dette, ja! Jeg har selv støtt på folk som f.eks mener at folk som liker opera "bare later som" - for å heve seg over folk flest ... ;-)

Jeg er enig med AnjaE i at du går hardt ut, Cathy. Samtidig hadde jeg veldig sansen for din spissing av problemstillingen, hvor du (slik jeg oppfatter det) elegant har formulert en ironisk vri på det hele. ;-)

Hvis vi aldri kan uttale oss om hva vi mener om bøkene uten at dette blir tatt til inntekt for at "dårlig bok = dårlig leser som liker dårlig bok", så kan disse nettsidene nedlegges prompte.

Hmmmm ... Jeg sto med denne boka i hånda i lunchen i dag, og det var på nære nippet at jeg kjøpte den. Etter å ha lest din omtale, er jeg glad jeg ikke gjorde det. Samtidig har du overbevist meg om at jeg bør lese forfatterens øvrige bøker!

Ferdig med gjenlesinga av fyrste akt. Godt driv og fin bruk av den retrospektive teknikken - tenk på alt som blir sagt om samfunn og utlufting og som er hint til hendingar i fortida. For ei utvikling frå De unges forbund! Og Lona Hessel kallar adjunkten for "pastor" . hi-hi!

Ja.

Så du er godt i gang! Vi får diskutere dette i løpet av Dickensåret!

Ja. på mange måtar er eg einig med deg - men sp er det dette med utviklinga, da. Ordet bok var opphavleg ei tavle av bøketre med runer på, og ei slik tavle er vel ganske så ulik det vi i dag forbind med bok. Kanskje var det nokon som protesterte da pergament vart samla i "bøker" òg? Så eg - som kan vere konservativ på ein del område - har komme til at eg godt kan vere med på å operere med "lydbok" og "e-bok".

Ikkje godt sagt, dette heller, men viktig å merke seg kvar Martin Luther ytrar seg slik.

Nye, adapterte utgåver på spansk av bind I og bind II av Don Quijote er nå å få tak i her i landet.