Jeg skjønner! Og det ble aldri bedre heller. Synes jeg ...

Takk for din anbefaling, Lise! Her er min omtale etter å ha lest den:

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

Gleda var nok mest på mi side.

Og denne - Javier Cercas: Soldados de Salamina.

Hva med Stephan Zweig? Han skrev fantastiske bøker, som knapt er mulig å få tak i annet enn i brukthandler.

Yeats skreiv dette diktet til ein melodi han hadde høyrt. Det er så vakkert.

Så rikt og frodig om livet i Provence for ein del tiår sidan. Levande personar - og ei hemmelegheit som enno ikkje blir avslørt, her i bind 1. Eg liker Marcel Pagnol og folkelivsskildringane hans. Bøkene om Jean de Florette er stramme og reint ibsenske i kompososjon! Men der personane hans kjempar mor ein uavvendeleg "lagnad", tek personane hos Ibsen kampen opp mot sosioøkonomiske strukturar og følgjene av dei ...

Men her er kritikk; kom ikkje der. Landsbyfolka veit om kjelda, men ein hjelper då ikkje folk frå byen, ein går då ikkje inn for noko moderne - "on ne se mêle pas dans les affaires des autres" ...

Og så filmane, da! Det angar av sol og stein og urter og liv, blomar, vin og sikadar - og i dag går den fyrste av dei to filmane i fjernsynet. Ingen filmar har eg sett så ofte! Så då er det berre å forte seg i butikken og setje seg klar med litt fransk kvitvin og nyte stor filmkunst, med Gérard Dépardieu, Yves Montand og Daniel Auteul (sjå på auga hans!), favorittane mine, alle saman ...

Kom på sjølvbiografien til Marco Ana (med mye poesi i): Decidme como es un arbol og André Malraux: L'Espoir.

Det var jammen ikke verst! Litt av noen varp du har gjort! ;-)

Jeg har gått nærmest bananas mht. å bestille bøker fra Bokklubben i det siste, og nå går jeg og venter på "Leo Afrikaneren" av for meg relativt ukjente Amin Maalouf, "Konsulene" av fantastiske Ivo Andric, "Lenker" av eksotiske Nuruddin Farah, "Legionærene" av legendariske Per Olov Enquist, "Stemmer i natten" av den kinesiske eksilforfatteren Xinran og "Glassbyen" av min favorittforfatter Paul Auster. Og i mens koser jeg meg med nyankomne "Ta vare på mamma" av koreanske Kyung-sook Shin, og gleder meg til å kaste meg over novellesamlingen "Andre rom, andre undere" av pakistanske Daniyal Mueenuddin. Lykken er å ha en god bok mellom hendene! ;-)

Dette er tråd for innlegg om The Pickwick Papers. Heile leseplanen ligg her.

Samandrag og analyse pluss mykje ekstra stoff i CliffsNotes om boka.

Sitat (og kommentarar i andre tråder) er lagra her, her og her.

... og Nordahl Griegs Ung må verden ennu være og Spansk sommer!

Her er det bare å sette seg tilbake å nyte! Denne boken er ren terapi for meg. Anbefales på terrassen med en god kopp kaffe, og så er det bare å la sommerstemningen komme sigende.

Kommentaren min om hovedoppgave var for å spisse det hele, og var ikke utelukkende en reaksjon bare på ditt innlegg. ;-) Hele mitt poeng var at dersom vi skal stille krav til at alt som fremkommer i en slik bok skal "stå seg" mot all forskning og overprøving i ettertid, så tror jeg terskelen for å skrive slike bøker blir vel høy. Og jeg ønsker å lese bøker som syder av engasjement - og dermed er det ikke til å komme forbi at det blir mye subjektivt også, som baseres på selvopplevde ting og ikke vitenskap. Jeg tror for øvrig ikke at vestlige journalister eller folk fra vesten generelt er i stand til å sette seg 100 % objektivt og nøytralt inn i andre kulturers verdier og levesett. Vi faller alle - i større eller mindre grad - i samme fellen: vi vurderer andres kulturers kvaliteter eller "mangel på sådan" ut fra våre egne verdier.

Jeg er vel der at jeg synes det er prisverdig at noen skriver bøker om så viktige og alvorlige temaer som det Tomm Kristiansen gjør. Og som Rune skriver ovenfor - TK var der! Jeg tror ikke det er mulig å ha alle "svarene" eller forklaringene på hvorfor det ene og det andre skjer. Det finnes jo heller ikke noe fasitsvar på hva som er årsaken(e) til de ulike konfliktene heller.

I en god del av verdens konflikter tror jeg derfor vi langt på vei må nøye oss med partsinnlegg. I noen tilfeller innebærer dette litt vel mye ensidighet i fremstillingen, jf. noen andre diskusjoner vi har hatt på Bokelskere. Men så er det å håpe på at folk fortsetter å lese og ikke tror at de finner alle fasitsvarene kun i en bok! Så opplyste tror jeg at de fleste er - dvs. at de skjønner at de må lese mer for å kunne forstå et problemkompleks enda bedre.

Siden du spesielt nevner Rwanda, så synes jeg at denne konflikten faktisk begynner å bli nokså godt beskrevet - både i litteraturen og i filmverdenen. Har du f.eks. lest "En morgen ved bassenget i Kigali" av Gil Courtemanche? Det er en roman så sterk at ... du godeste ... Den boka sitter i ryggmargen på meg fremdeles.

Den som leser "Afrika - en vakker dag" uten å bli berørt eller ha lyst til å lese mer, tror jeg knapt finnes! Ja, kanskje han ønsket å vekke opp folk - at det var hensikten med boka? I så fall har han lykkes godt både med deg og meg - og garantert flere! ;-) TKs bok er sånn sett "bare" en teaser!

Eg var saman med Torborg Nedreaas i eit selskap ein gong. Eg sat ved sida av henne i ein sofa. Og vi prata saman. Det er noko av det største eg har opplevd. Og Herdis-bøkene - at det går an å skrive slik!

I Samfundets støtter møter vi personar som tenkjer og handlar ut frå det miljøet som dei er ein del av – skipsbyggjar Aune og konsul Bernick handlar ut frå det sosiale – og dermed også det ideologiske – universet som dei tilhøyrer. Samtidig er dei sjølvstendige individ med kvar sine personlege særtrekk. Dette er ei interessant utvikling frå De unges forbund! Dei er ikkje typar, men individ som står i eit vekselforhold til det sosiale miljøet.

Korleis er det borgarlege samfunnet? Og korleis framstår det? Konsul Bernick er eitt av mange eksempel hos Ibsen på denne forskjellen: Dei årsakene som han kjem med for å forklare handlemåtane sine, dekkjer over det som han eigentleg står for. Og slik han er ute i samfunnet, slik er han òg i familien. Ikkje er han redd for å gå over lik for å sikre profitten heller.

Det er nok eit spørsmål om vi skal tru på konsul Bernick i den siste scena ... Omvender han seg? Skal vi tru på han? Sjølvsagt ikkje. Han seier at han vil avsløre sanninga, men teier om planane om å ta liv. Og han forkynner både at alle som vil, no kan kjøpe aksjar, og at kapitalen bør samlast på ei hand. Skinnheilag er han – ein hyklar. Omvending i ord, men ikkje i gjerning, med andre ord. Ibsen bruker ironi i sluttscena! Høyrde eg nokon nemne Murdoch?

Jay Miller har skrive kapitlet "Confrontation in the 'New' World" i The Native Americans - an Illustrated History, og han seier m.a. dette (s. 137):

Except for parasites, occasional malnutrition, and minor germs, the native population of the Americas was remarkably healthy. The people lived an open, uncrowded life, knew a great deal about hermal remedies and medications, and practiced cleanliness in sweat baths. This was sufficient to deal with the most common illnesses. But this way of life proved no match for the germs cradled and nurtured in the filth of European cities and ports.