Bokelskere.no

Diskusjonstråd om Martin Chuzzlewit er oppretta. Heile leseplanen med adresse til lenkjene ligg her. I Bokelskere er Martin Chuzzlewit sitert her, her og her.

Jeg leste denne boka som barn, og husker at jeg ble sterkt berørt. Jeg grein så mye mens jeg leste at det i perioder var vanskelig å skimte bokstavene ... Anbefales sterkt! Selv om den er full av stereotyper og sikkert også banal så holder!

Jeg slutter meg til din entusiasme for boka! For meg var dette en herlig leseopplevelse!

Dai Wei er sønn av foreldre som før kulturrevolusjonen var musikere. Faren var fiolinist mens moren sang i operaen. Med en fortid i USA i noen år, var faren svært utsatt for forfølgelse under kulturrevolusjonen, og han endte også opp med å bli dømt som kontrarevolusjonær. Familien for øvrig ble også straffet hardt. Ikke bare ble Dai Wei og broren hånet av naboene sine, men absolutt alt de gjorde ble i tillegg rapportert til myndighetene. Den minste lille forseelse fikk følger - alltid!

Da faren omsider har sonet sin straff ferdig og kommer hjem, er han knapt lenger et menneske. Moren lar hagle bebreidelser over ham i et eneste kjør, livredd for at samme skjebne skal ramme henne selv. Dersom det ikke hadde vært for farens dagbok, ville de aldri fått kjennskap til hva han hadde vært gjennom. Tortur og lidelser var en ting, men hva sulten gjorde med fangene en helt annen. Når sulten gjorde dem helt gale, gikk de nemlig ikke av veien for å spise sine døde medfanger.

Dai Wei og broren begynner etter hvert på universitetet, og i likhet med de fleste av sine medstudenter er han rasende på regimet i Kina, som har fratatt foreldrene og dem selv absolutt all frihet. Myndighetene griper inn i det meste som handler om å være menneske, og styrer ikke bare hva de har lov til å si, men også hva de har lov til å tenke. Det er heller ikke lov å ha sex før ekteskapet og derfor er det heller ikke lov å ha kjæreste mens man går på universitetet. Når studentene likevel innleder kjærlighetsforhold med hverandre, er dette forbundet med mye frykt. Gradvis vokser det frem et sterkt ønske om å protestere mot det bestående, og vi følger en gruppe studenter - deriblant Dai Wei - nærmest time for time i de syv ukene de beleiret Den himmelske freds plass - eller Tiananmen-plassen - i tiden før 4. juni 1989. Dagen da massakren av tusenvis av studenter fant sted ...

Dai Wei ble skutt i hodet og havnet i koma den 4. juni 1989. Siden går årene. Mens han ligger i koma og kan høre alt som foregår rundt ham, tror alle at han bare er en "grønnsak". Han "overlever" sitt ufrivillige fengsel ved å mimre tilbake om det som har skjedd i tiden forut for 4. juni 1989, samtidig som vi følger ham de neste 10 årene. Folk kommer og går, og dermed får vi vite bruddstykker av det som skjedde i tiden etter massakren.

"Beijing Koma" er betegnet som Ma Jians mesterverk. Han brukte 10 år på å skrive denne boka om en hendelse som Kina har forsøkt å fortie så godt det har latt seg gjøre. Selv var han en aktiv støttespiller for studentene som ønsket demokrati i Kina, og han har derfor inngående kjennskap til det som skjedde den gangen. Ved å skrive denne boka, har han en gang for alle udødeliggjort hendelsen for ettertiden.

Boka er meget godt skrevet! Og selv om vi alle kjenner utfallet av historien, har han gjort den ulidelig spennende på flere plan. Ikke bare får han fortalt om tilstandene i Kina både før, under og etter massakren, men han får også frem hva som skjer med mennesker som er under konstant overvåkning av et regime. Dai Wei er prisgitt sin mor etter at han havner i koma, og fra sitt ufrivillige fengsel observerer han morens forfall. Hvordan hun mer og mer mister livsgnisten, frem til forfallet tar fullstendig overhånd. Mens Dai Wei intet kan gjøre ...

Jeg håper at denne boka når ut til riktig mange lesere, og at man ikke lar seg skremme av tykkelsen på boka. For meg som husker studentopprøret i 1989 svært godt, var det ikke bare spennende, men også meget interessant å få innblikk i hva som egentlig skjedde. Studentene var nesten til siste time overbevist om at staten Kina ikke ville bruke vold mot dem, men endte altså opp i en massakre som savner sidestykke i historien ... Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Einig med deg. Å, har nok mine planar, ja ...

Ja, så klart. Heldigvis! Men Norum har jo historisk og språkleg sitt på det tørre. På engelsk ligg jo "Buffs" og "Bluffs" tett opp til einannan, da, særleg når vi har med "l" i "Blues", så det kan jo hend eat Dickens ville sparke litt ekstra til slagorda i valkampen ...

Barnaby Rudge er den romanen av Charles Dickens som eg veit minst om. Så her er diskusjonstråden (og her er heile leseplanen for Dickens).

Romanen er kommentert og sitert her.

Fargen "buff" er gulbrun på engelsk, så slik sett passar det bra. På Dickens si tid hade jo ikkje fascismen oppstått ennå, så slik sett er både forfattar og omsetjar unnskylde. Parti har frå gammalt av hatt fargar; det veit eg frå bysantinsk historie, men det var vel ikkje før Hitlers stormtroppar begynte å marsjere at vi fekk brunskjorter og dermed begynte å knytte denne fargen til fascismen.

Set markøren på "har lest", så får du opp menyen og kan velje "skal lese".

Så rart: Same kor mange gonger eg les eller ser eit skodespel av Ibsen, oppdagar eg nok nytt. Denne gongen vart eg ståande – eller rettare sagt: sitjande, på verandaen – der Nora i sluttscena ser ufravendt på [Helmer] og siger med et stivnende udtryk. Ja, nettopp: stivnende. I dette valet av presens partisipp - stivnende - framfor perfektum partisipp (stivnet) har Ibsen gitt oss nøkkelen til stykket, til det som mange har kritisert han for: at Nora brått skal endre seg frå ekorn til handlande menneske, berre over natta, og ikkje dét eingong.

I dette stivnende frys (nesten) Ibsen fast den utviklinga som Nora gjennomgår. Dette krev stor skodespelarkunst; eg trur nesten at Lise Fjelstad klarte jobben i Fjernsynsteatret si oppsetjing. For dette dreiar seg ikkje om ei brå endring. Men dette kjem ikkje brått. Nora og Helmer har vore gifte i «otte år», seier ho, og når teppet går opp, speler ho lerkefugl. Handlingane til mannen, og særleg reaksjonane hans på brevet, utløyser ein latent innsikt i ekteskapet, i mannen, i seg henne sjølv og – om enn gryande og fragmentarisk – i samfunnet. Og forvandlinga har vore førebudd, for Nora har, utan at mannen veit det, hatt kontakt med det pulserande livet – nesten arbeidslivet! – utanfor dokkeheimen, noko som nok har vore med på å forme henne og gjort henne klar for opprør.

Mennesket har rett til å frigjere seg, seier stykket. På ny – jf. Samfundets støtter - møter vi forskjellen mellom overflate og røyndom. Nora støyter mot den borgarlege moralen når ho prøver å frigjere seg, og slik får Ibsen avslørt endå meir av det samfunnet han så fint – innanfor sin horisont – avslører. Derfor blir ikkje stykket fyrst og fremst kvinnesak, men menneskesak. Men sjølvsagt: Han valde ei kvinne som hovudperson fordi kvinna – eksemplifisert gjennom Nora – var dobbelt undertrykt.

Fordi eg denne gongen las stykket saman med kommentarane i «Henrik Ibsens skrifter», fekk eg opna auga for ein større samananheng mellom Dickens og Ibsen en eg hadde vore klar over (og eg har sett korleis Ibsen i Samfundets støtter nyttar motiv i Hard Times). Flott! Og takk til kjellk for å ha funne lenkje til den alternative slutten på stykket.

Ja, eg har lese alle, men eg har ikkje fått registrert dei ennå.

Av forfattarbiografiar liker eg - nest etter Peter Ackroyds Shakespeare. The Biography - best dei bøkene som Geir Kjetsaa skreiv om russiske forfattarar. Boka om Lev Tolstoj las eg for elleve år sidan og hugsar enno drivet, linjene, vurderingane og det personlege grepet om stoffet: Ein sjeldan kombinasjon av fagleg integritet og språkleg liv.

Eg har òg opplevd Kjetsaa som førelesar - ja, nettopp: Han las stilistisk sikre manuskript om utvalde sider ved dei russiske forfattarane. Heldigvis rakk eg å rose han for både form og innhald. Han takka og inviterte meg til samtale på kontoret. Dette vart det aldri noko av; han vart sjuk og døydde. Men det vitskaplege arbeidet lever vidare til glede for elskarar av Tolstoj og andre av dei store.