Bokelskere.no

Ja, her har medlesarane sett mykje før eg har komme meg til tastaturet! Eg vil komme litt tilbake til det som tidlegare er sagt om Don Quijote som metaroman; i kap. X får eg assosiasjonar både til «han som skriv» i Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser (sjølv om vi i vårt tilfelle ikkje har nokon som skriv som går inn i handlinga, som hos Hoem). Også med Denis Diderots Jacques le fataliste er det nokre narratologiske parallellar. Så Cervantes går inn i ein tradisjon, men kva som var før han på dette området, veit eg ikkje så mykje om, bortsett frå at eg vel tidlegare har sitert LAM om at riddarromanane ofte hadde fleire – sjølvsagt fiktive – manuskript som forfattaren kommenterte.

Nå vel, kap. IX opnar med «Media noche era por filo» («Det var alt langt over midnatt»), og dette, seier LAM, min venn i filologiske naudsituasjonar, er det fyrste verset i ein romance, «Romance del conde Claros de Montalbán». Også seinare i kapitlet er det allusjonar til romancer. Og når don Quijote seier «Con la iglesia hemos dado, Sancho» («Vi er komne til kyrkja, Sancho»), opplyser LAM at denne setninga kom til å bli namngjeten i tolkinga av «[el] sentido esotérico», altså den esoteriske tydinga av Don Quijote på 1800-talet. Kva som ligg i dette, får eg grunne på til neste runde med Don Quijote.

I kap. X ser eg at G&K bruker prosa for å gi att eit par verselinjer i originalen:

Mensajero sois, amigo
no merecéis culpa, non.

I omsetjinga står det – heilt rett – «[…] at eg kun er et sendebud som handler etter befaling og følgelig utan enhver skyld». Det skal bli interessant å sjå kva W gjer her. G&K får i alle fall ikkje fram at dette er poesi, henta frå ein romance av Bernardo del Carpio. Rett etterpå har originalen eit par utbrot som ikkje er med hos G&K, noko av eit ordtak som er vanskeleg å omsetje. Å leite etter ei Maria i Ravenna vil seie å leite etter noko der det er, men her står det for, stadig etter LAM, å leite etter noko unyttig og unødvendig, noko vanleg og svært synleg, som ein artianar frå Salamanca, eller ei Dulcinea som ikkje finst.

Det er litt artig å sjå korleis Sancho trekkjer fram at namna på dei som doktorerte, vart skrivne med raud farge på veggen, for dette ser vi restar av på domkyrkja i Granada og på universitetet i Salamanca.

Så kjem noko anna artig, nemleg at Sancho forvekslar cananeas («kanaanear») og hacaneas (som eg ikkje finn i ordbøkene), men at G&K bruker «studeri» og «stutteri», aldeles glimrande, synest eg. Eg skriv G&K og ikkje K&G, enda det står på tittelbladet at boka er omsett av Nils Kjær og Magnus Grønvold, for eg har tenkt at Grønvold, som jo har laga ei heil ordbok, har stått for det filologiske grovarbeidet, og så har Nils Kjær gått etter i løypa og fått litterær sving på dette arbeidet. Eg undrar meg over kva som har hindra annelingua frå å undersøke dette spørsmålet i detalj, flink som ho er til å oppspore både det eine og det andre!

Dette får klare seg – eg lyt vidare i neste bolk …

Eg tenkte at eg skulle forske litt på "særlig bur og tannstikkere" i dag, men eg finn det ikkje i teksta (G&K). Kan du vise meg kvar det står (kapittel og avsnitt)? Eg har forresten bestilt Worrens omsetjing på virtuelt bakgårdssal hos Aschehoug - så blir eg lettare å kommunisere med.

Nei, faraoner er nok ingen trykkfeil; det er fleirtal av den eldre forma faraon (etter mønster av klassiske språk).

Jeg kjøpte denne boka i dag, og er spent! ;-)

Lindsey Davis er vel den einaste moderne kriminalromanforfattaren som eg har sans for - sikkert fordi ho skriv om Roma under keisar Vespasian. I bøkene tek ho oss med rundt til stader i Romarriket, denne gongen til Cordoba. Helten heiter Falco, og han er truverdig. Sjølvsagt er det vår eiga tid ho skriv om, men under dekke av at vi er i antikken. Det verkar som om ho har pussa på kvar einaste setning i bøkene sine. Og ho gjer det med humor. Ingen skal ha klart å arrestere henne for alvorlege eksempel på feil bruk av historiske fakta.

Da burde du kanskje vurdere medlemskap i Sigrid Undset-selskapet?

Eg har uttalt meg rosande om Dikterdronningen - det ser du ved å klikke på boka. Kanskje også om Kristins verden; i alle fall er boka god som bakgrunnsstoff til Kristin Lavransdatter. Sigrid Undset og Roma håper eg å kunne ta før vi dreg til Roma i haust.

Bøkene mine om Sigrid Undsets liv og forfattarskap

Spoiler

Her er min omtale av boka:

Miles Heller nærmer seg 30 år og det begynner å bli noen år siden han forlot New York og brøt all kontakt med sine foreldre. Hvorfor han gjorde dette, får vi vite etter hvert.

Miles´foreldre skilte lag da han kun var et lite barn. Miles ble igjen hos faren, som har gjort alt for å skjule det faktum at moren forlot sønnen sin til fordel for sin skuespillerkarriere.

Faren gifter seg etter noen år, og med på kjøpet får Miles en noe yngre halvbror. I motsetning til skoleflinke Miles, er halvbroren alt annet enn veltilpasset. Da guttene har kommet seg godt og vel opp i tenårene og Miles i forbindelse med en krangel dytter halvbroren ut i veien, med den følge at halvbroren blir drept av en møtende bil, starter problemene for Miles. Den tidligere pliktoppfyllende gutten som alltid har klart seg så godt, slites nesten i stykker av dårlig samvittighet fordi han føler at han har drept halvbroren sin. Han klarer ikke å konsentrere seg om skolearbeidet, og skolekarakterene stuper. Den dagen han hører stemoren komme med den ene ufordelaktige karakteristikken etter den andre om ham overfor faren, bestemmer han seg for å forsvinne ut av deres liv.

Miles reiser til Florida, hvor han livnærer seg av å rydde og tømme hus etter folk som har gått personlig konkurs som følge av finanskrisen. Han har ingen venner, og alt han er opptatt av er litteratur og baseball. Inntil han en dag møter ungjenta Pilar, som han forelsker seg hodestups i. Selv om Pilar er mindreårig, oppfatter Miles henne som meget intelligent og klok. Etter hvert introduseres han for Pilars søstre, og så bestemmer de to seg for å flytte sammen. Miles frykter imidlertid Floridas lovgivning, som er meget streng i forhold til sex med mindreårige. Han synes likevel at han tar alle forholdsregler for dem begge, inntil en av Pilars søstre kommer med trusler. Dersom Miles ikke skaffer henne dyre luksusgjenstander fra husene han rydder, truer hun med å anmelde forholdet mellom ham og Pilar. Miles står etter dette overfor et forferdelig dilemma. Skal Pilars søster gjøre ham til en tyv? I stedet flykter han tilbake til sin hjemby New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å bo i et okkupert hus i Sunset Park fra en tidligere skolekamerat. Planen er å vende tilbake til Florida og Pilar når hun har fylt 18 år.

Å være husokkupant i New York er kult så lenge de får være i fred. Men så begynner utkastelsesordrene å komme, og beboerne er svært uenige om hvordan de skal forholde seg til dette ... Dette skal komme til å bli fatalt for dem alle. Og så spørs det om Miles er rede til å møte sin skjebne, eller om han velger å fortsette å flykte ...

Som ihuga Paul Auster-fan må jeg dessverre medgi at jeg ikke ble overvettes begeistret for denne boka. På den ene siden tror jeg at dette skyldes at jeg aldri ble sugd inn i fortellingen, slik jeg er vant til å bli når jeg sitter med en Auster-bok i hendene. Dessuten likte jeg ikke helt fortellergrepet han valgte i denne boka. Å skrive i presens er en krevende øvelse som ikke veldig mange forfattere lykkes med. Jeg synes fortellerstemmen ble litt kunstig. Summen av dette førte til at boka flere ganger ble lagt til side til fordel for andre bøker, og jeg må virkelig si at jeg forventer mer av Paul Auster!

De mest interessante delene av boka handlet etter mitt syn om Miles Heller, mens jeg fant det mindre interessant å høre om de andre husokkupantene. Historien om Pilar kokte bort til ingenting, og det hadde faktisk vært mer spennende å høre om hennes og søstrenes liv etter at Miles forlot Florida. Auster pleier å favne om temaer som fremmedgjøring i eget liv, ensomhet, tilfeldighetenes spill, far-sønn-forhold (eller aller helst fraværet av en far), litteratur, baseball, New York/Brooklyn - bare for å nevne noe. Han er innom de fleste av disse temaene også i denne boka, men uten å grave særlig dypt, synes jeg. Jeg får meg likevel ikke til å gi noe mindre enn terningkast fire. Og jeg kommer garantert til å kaste meg begjærlig over neste Paul Auster-bok når den utkommer!

Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vår tid ...

Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord.

Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.

Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.

Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, og spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ...

Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere angst og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.

Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på skolen.

Jeg skal dit! Og har til og med vært så heldig å få tak i billetter til jubileumsforestillingen lørdag kveld! Gleder meg masse!

Hvis det blir mer diskusjon om denne bokas litterære kvaliteter, MÅ jeg lese den om igjen! ;-) Jeg tror at historien overskygget absolutt alt for meg, som normalt er veldig opptatt av språk og reagerer på overforbruk av klisjeer ...