Også Knausgård skriv om Hamlet, i Min kamp 6.

Sterk debut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. Forfatteren har funderstreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må passe godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag.

Tja, ikkje så lett å tilrå kva andre skal drive med. Sjølv liker eg ikkje jordbærsyltetøy, og det synest mange er veldig rart. "Og det som er så godt!" seier dei. Og eg kjem vel til å halde fram som medlem av The Dickens Fellowship, sjølv om ein kan halde seg orientert også ved å lese The London Paricular elektronisk - men den digitale versjonen har ikkje vore oppdatert det siste året. Litt spesielt og detaljert, men for folk som bur i Dickensland kan ein jo lettare halde seg orientert om det som skjer og i tillegg ha høve til å bli med på arrangementa.

Da var det siste kapitlet – II.70 – i nest siste bolken: Det behandlar saker som ein ikkje kan oversjå for å skjønne handlinga i romanen. Sentralt, med andre ord. For her får vi vite kva som låg bak dei merkelege hendingane i II.69: Vi kunne vel ha tenkt at Samson Carrasco var med på dette, ja – like mykje som eg skulle ha likt å vere vitne til at Altisidora kjem inn på rommet til dQ.

Eg får vel nemne at LAM fortel at verselinja

¡Oh más duro que mármol a mis quejas
Å, du som er hardare enn marmor overfor klagene mine

er henta frå Garcilasos fyrste Egloga (linje 57).

Eg lurte sist på om det finst fleire helvete fordi fleirtalsforma infiernos var brukt, men her står det «¿Qué hay en el infierno?», altså eintal. Godt. Altisidora fortel at djevlane brukte bøker – «libros, al parecer, llenos de viento y de borra» - tilsynelatande fulle av vind og tomme ord – i staden for ballar og hadde brennande balltre, «palas de fuego», i hendene.

Vi kjem att til den falske utgåva av historia om dQ som vi har vore ute for før; utgåva er forfatta av Aragonar som seier at han er frå Tordesillas

Når hertugen seier «For den som kommer med fornærmelser / er rask til å tilgi» («Porque aquel que dice injurias, / cerca está de perdonar»), er dette visstnok henta frå ei ordtakssamling.

Så står siste bolk for tur.

... and a real life Dodger? Cameron Nunn, a historian, recently researching child convicts transported to Australia in Victorian times at the National Archives in Kew, found an account of a 13-year[-]old thief, Samules Holmes, written i 1836 by a magistrate for a parliamentary committee. Holmes had been trained as a pickpocket in an East London hide-out almost identical to Fagin's den in Oliver Twist. Holmes said he had been taken to a house in Stepney run by a Jewish man and lodged on condition he gave all he could steal to the man. 13 boys lived there on the same terms. According to Old Baily court records, the pint-sized fresh-faced Holmes had a happy-go-lucky personality. Holmes was sentenced to 7 years' transportation to Tasmania for stealing live birds and food. CD may have seen this item and many other reports like it when forming the character of the Dodger.

London Particular, The Dickens Fellowship Newsletter. No. 32, March 2012

A Black Fagin? A recent report in The Times quoted a report in 1834 of the extraordinary story of Henry Murphy, a 60-year[-]old black man living in a 'filthy bar' in Drury Lane, keeping 13 little girls whom he sent out to beg and thieve for him. He is described as having a face in which 'cunning and ferocity were strongly blended'. Police reported he was 'in the habit of harbouring runaway children' and they were apparently living in fear from 'threats of violence', but he claimed he 'took them in out of charity'.

London Particular, The Dickens Fellowship Newsletter. No. 32, March 2012

Jeg har lest denne første boka nå (har ikke rukket å skrive om den enda), og jeg tilhører nok ikke en av dem som er kjempebegeistret. Språket virket oppstyltet, historien engasjerte meg ikke og jeg må nokså skuffet medgi at jeg også kjedet meg underveis. Samtidig ser jeg at boka har mange kvaliteter. Den handler om bygde-Norge på 1700-tallet, forfatteren har satt seg grundig inn i denne tidsepoken, og jeg regner med at dersom jeg leser de to neste bøkene, kan det tenkes at disse løfter denne første boka for meg. Selv om jeg personlig ikke likte måten boka/bøkene er skrevet på, betyr ikke dette at jeg mener at den er dårlig skrevet. Skrivemåten er helt 100 % gjennomført, det er nok gjort mye research på gamle ord og uttrykk - alt henger godt sammen. Jeg kommer nok til å gi denne første boka terningkast fire - som uttrykk for at den hever seg over det jevne, men ikke i toppskiktet for mitt vedkommende. ;-)