Denne boken inneholdt det jeg krever av en god bok. Llosa skriver akkurat passe detaljert, fargerikt og flytende. Det er nok handling til at jeg er engasjert gjennom hele boken samtidig som han også danner en historisk ramme med faktaopplysninger så man lærer litt. Jeg likte den veldig godt!

Eventyrlig!

Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen.

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv.

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter.

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya.

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia).

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951.

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

I kveld (3. november i Dickens-året) har eg sett ferdig BBCs filmatisering av David Copperfield, serien som i fleire år gjekk i fjernsynet i jula (den einaste grunnen til å halde seg med eit fjernsynsapparat). Og det var som det skulle vere: David lærer å bli vaksen, lærer seg sjølv og verda å kjenne. Brikkane fell etter kvart på plass, slik det skal vere. Bob Hoskins var Micawber slik eg hadde sett føre meg denne frodigaste av alle Dickens-figurane, og Maggie Smith spelte Betsy Trotwood - streng, kjærleg og rettferdig. Nicholas Lyndhurst spelte Uriah Heep nettopp slik som han var, "humble" og egoistisk. Ciaran McCMenamin gjorde ein god figur som den gradvis vaksne David.

I Dickens-året 2012 har eg hørt David Copperfield i verdas beste (eg liker å ta hardt i) lydbokversjon og nå altså sett filmatiseringa samtidig som eg nyter sjølve romanen i papirutgåve i små porsjonar .Nei, "Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv," som Wergeland seier.

Ja, vi var ein generasjon som lærte å ordleggje seg humoristisk av Børretzen, Aukrust, Wesenlund og Heide Steen jr.

Inneber dette at Gaarder har skrive av frå ei kjelde på engelsk?

Her gjeld nok teieplikta mi. Men eit interessant prosjekt kunne vere å gå inn i oppgåvesvara på landsbasis og sjå kva dei unge hadde skrive om lesing.

Ein del bøker les eg i embets medfør, som det heiter, og Steunhuggeren er ei slik bok. Karin Alvtegen og Jussi Adler Olsen har eg lese fordi eg hadde lyst (eller mest fordi eg ville ta alle lydbøkene på "A" på biblioteket - da har eg òg vore ute for den elendige Arnaldur Indríðason), og desse to synest eg skrive gode kriminalromanar. Det heilt store grunnlaget for å uttale meg om nordisk kriminallitteratur har eg ikkje, en eg liker André Bjerke (favorittane er Cristie, Conan Doyle og Simenon).

Steinhuggeren likte eg ikkje fordi det heilt frå starten av var opplagt kven som var skurken og korleis fortid og nåtid hang saman. Alle personane var flate og statiske, og ingenting av det som dei sa og gjorde, hadde samanheng med det som måtte vere av tematikk i boka. Det var berre fyllstoff. Dessutan har eg - igjen i embets medfør - bladd i Isprinsessen og har sett nok til å tenkje at det er usannsynleg at eit sambuarpar kan komme ut for så mange kriminalsaker som er knytte til den nærmaste familien og vennekretsen.

Til dagleg tenkjer eg lite på Läckberg og har ingenting imot at andre liker å lese henne. Men viss Steinhuggeren var av dei beste, er eg ikkje særleg tent på å smake på dei andre ...

Om den andre intifadaen, terror og selvmordsbombing

Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) debuterte i 2011 med romanen "Følge meg alle mine dager", som handler om en aldrende dement kvinne som forteller om sitt livs store kjærlighet overfor en mann som svek henne på det groveste. Boka fikk gode kritikker av anmelderne, kan jeg bl.a. lese på forlagets nettsider. "Jerusalemsyndromet" er hennes andre roman - og for meg den første jeg leser av henne. Jeg har fått boka tilsendt fra forlaget (i egenskap av å være blogger).

Harriet Fjell nærmer seg førti og bor i Jerusalem i Israel, hvor hun har oppholdt seg de siste ti årene. Harriet er en fotograf som for lengst har sluttet å fotografere. Hvorfor skal vi etter hvert få vite, først og fremst gjennom fragmentariske tilbakeblikk på fortiden. En norsk kvinne med tendenser til alkoholisme i et område med mer terror enn verden antakelig har sett noen sinne på et og samme sted ...

Harriet har vært en fotograf som har beskjeftiget seg med å dokumentere følgene av selvmordsbombing under den andre intifadaen (fra 2000 - ca. 2005), før det meste gikk i stå i livet hennes. Hun har tatt de mest gruoppvekkende bilder, noe som har gjort henne om ikke akkurat rik, så i alle fall økonomisk uavhengig. Angsten for selv å bli rammet av terroren har festnet et grep om henne, og kommer i tillegg til alle de andre angstene hun har fra før av. Som følgene av et særdeles vanskelig forhold til sin for lengst avdøde mor - en mor som slo - og utviklingen av en avsky for sin egen kropp bl.a. etter en traumatisk voldtekt, noe som har gjort henne redd for nærhet og kjærlighet - bare for å nevne noe.

"Terror er sorgen du aldri trodde kunne nå deg. Terror er øyeblikket du innser at du ikke vil få tid til å si farvel til den du var. Terror er den skallede politimannen du ikke kjenner, som holder deg i hånden. Terror er blomsterhav og messer, bølgeskvulp og helikoptre og tordnende stillhet. Terror er å tenke seg inn i frykten til det mennesket du ikke kan være foruten. Terror er timen da du innser at du må reise hjem uten noe å reise hjem til. Terror er den dagen sorgen din stilles til skue. Terror er fallende stjerner, aviser som skriver om noe annet, støtvise mareritt og fremmed lengsel og skakende trygghet i vedvarende fornektelse helt til det hele går i stykker når de andre forlengst har skjønt alt. Terror er den spisse, glitrende stenen, pepret med glasskår og bly og kråkesølv, omsluttet av det som en gang var hjertet ditt." (side 96)

Etter å ha levd et nokså miserabelt og ensomt liv uten en jobb å gå til i årene etter at intifadaen var over, og hvor trusselen om selvmordsbombing like fullt henger over Jerusalem, treffer Harriet omsider en mann - pakistanske Majid. Så er spørsmålet om hun våger å slippe ham inn på seg, våger å ta for seg av hva livet tross alt har å by henne ... Ja, tør å begynne å leve igjen ...

"Jerusalemsyndromet" er nydelig skrevet, og det er intet å si på de rent språklige kvalitetene ved boka. Det tok likevel nesten 100 sider før historien begynte å berøre meg i særlig grad, og det synes jeg er litt mye tatt i betraktning at boka totalt sett bare rommer ca. 250 sider. Like fullt må jeg si at jeg rundt side 100 også var hektet, og jeg leste derfor ut resten av boka i løpet av en dag - fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg har fundert litt på hvorfor jeg opplevde starten som litt treg, og tror at dette har noe med at det meste ved hovedpersonen Harriet ble for vagt og ugjennomtrengelig og kanskje også litt uforståelig, før brikkene altså begynte å falle på plass et stykke ut i boka. Da først forsto jeg hva det egentlig var med henne, og hva det var som hadde gjort livet hennes så vanskelig. Og ikke minst hva som gjorde at hun i sin tid valgte et så risikoutsatt yrke som å være fotograf i Jerusalem under den andre intifadaen ... Og plutselig handlet boka om alt annet enn terrorisme, og mer om mellommenneskelige relasjoner og kanskje også det største av alt, nemlig kjærligheten.

Vi får innblikk i nærmest gribbelignende tendenser blant hennes kollegaer i fotografyrket, der de higer etter å være tidligst ute etter en terror-handling for å sikre seg det beste scoopet, bokstavelig talt mens de går over lik, vasser i legemsdeler av bombeskadede mennesker. Det vare og skjøre og gryende forholdet til Majid er nydelig beskrevet, der Harriet sliter med å beholde kontrollen over seg selv og sine følelser, samtidig som hun ikke kan få nok av det han har å gi henne. Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om dette forholdet. Sånn sett skulle jeg ønske at boka hadde vært atskillig tykkere. Slutten er spesiell, men det må man kanskje først og fremst være nordmann for å skjønne ... Alt i alt en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fem, fordi den rager godt over de typiske bestselgerne på grunn av de språklige kvalitetene, samtidig som den ikke er god nok til å havne helt i toppskiktet.

Eg hugsar ikkje når siste gongen var, det må vere for mange år sidan, men fyrste gongen sit som spikra: "Den grimme Ælling" av H.C. Andersen, for kanskje 55 år sidan.