kunne ikke legge boka fra meg- superspennende og intrikat
Det har blitt til at jeg leser alt Scarlett Thomas skriver. Det er ujevnt, men aldri kjedelig. Denne gangen handler det om jenter på britisk internatskole. Er det klasse eller penger som gir status? Eller hvor kul eller tynn en er? Erfaring? Kontakter? Miljøet er i alle fall ikke sunt, og de voksne bedriver ansvarsfraskrivelse i alle retninger, de har nok med seg selv. Usikker på hvor forfatteren vil med denne boka. Men fascinerende er det. Og ubehagelig.
Olive, altså. Vanskelig, direkte og skarp, men så omtenksom når det trengs. Det er en sånn menneskekunnskap i bunnen her.
Josef og resten av familien gjennomgår en uventet trist tid, da de mister to familiemedlemmer på samme dag.
Det skjer under en fiskeulykke. De er forsvunnet og letemannskap jobber på spreng, selv om det de er nesten sikre på at det er allerede for sent. Som forventet bekreftes det verste og familien møter en vanskelig tid fremover. Ikke bare på grunn av tapet av familiemedlemmene, men å gjøre det faren og deres bror gjorde, jobbe og skaffe mat på bordet. Større ansvar ventes resten av familien for å få ting til å gå rundt. Men Josef strever mer enn de andre, spesielt når han ikke vil ha noen jobb i forbindelse med sjøen, i hvert fall ikke når det er uvær, og jobb er det vanskelig å få tak i. Han får noen jobber her og der, men de beholder ham ikke lenge, da det ikke er mye å gjøre. Han lurer på hva han skal gjøre fremover når jobbmulighetene er så få. Det er da han begynner å lese om Amerika og lar seg fascinere om et sted med håp og flere muligheter. Han kan ikke engelsk, men likevel drømmer han om å dra dit. Men vil hans mor la ham dra siden hun allerede har mistet to familiemedlemmer? Vil Josef komme tilbake eller bli for alltid i Amerika som mange andre som har reist dit før ham? Og er Amerika så lovende som lesestoffet lyder?
En spennende tid å lese om
Dette er en bok om en oppvekst i en litt annen tid. Så langt tilbake som 1800-tallet. Om familier som vokser opp i trange kår, tar de jobbene man får og prøver å gjøre det beste for å holde familiene samlet. Om drømmer og lengsler. Kjærlighet og kjærlighetssorg. Det å våge og følge drømmene som nettopp Josef gjør, og reiser til Amerika til tross for sin unge alder og som ikke kan engelsk. Men han møter mange mennesker på reisen hvor de lærer å kommunisere selv om de ikke snakker samme språk, og finner et slags bånd seg i mellom. Han og Leif blir svært gode venner på reisen og hjelper hverandre så godt de kan når de skal finne seg et sted å bo og jobbmuligheter. Kommer de til å klare seg på et fremmed sted, eller vil hjemlengselen bli for stor?
Gresset på andre siden er en kort bok på bare 228 sider, men boka føles ikke kort, for det er alltid noe som skjer, det er spennende å lese om en annen tid, og det er sjarmerende å se hvordan livene var før i tiden da det ikke var mobiler og lignende teknologi som mange druknes i. En tid da man var sosial på andre måter og hvordan de fant seg jobb på den tiden. Man vet jo at ting var gikk mer langsomt, var mer tungvindt og mer krevende enn det er den dag i dag, men likevel var det forfriskende å lese om det. Bruker ikke mobiltelefon mye selv, og er ikke avhengig av teknologi, men likevel føler man et slags savn mens man leste boka. Et savn om en annen tid med mindre teknologi, og det å være mer opptatt av omgivelsene, enkle hobbyer og lange mørke kvelder.
Liker karakterer som går egne veier
Likte også at Josef virket som familiens "svekling" den svake, men som beviser at han klarer å utrette ting han også, og kanskje gå enda lenger enn de fleste. Han motbeviser dem på en måte ved å følge en drøm og det å være selvstendig. Å være langt unna familie med brevveksling som tar lang tid, kan jo til tider være hardt, spesielt når han føler seg noe ensom. Den norske og amerikansken naturen er i tillegg svært ulike, så da er det naturlig å føle en hjemlengsel til den naturen man vokste opp med og sine nærmeste.
En fin og alvorlig bok om å følge sine drømmer, kjærlighetssorg, nye muligheter og bli så selvstendig som mulig, selv når ting ser mørkt ut.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har ikke lest så mange bøker av Arne Svingen selv om navnet hans er svært kjent. Tidligere har jeg lest Med beina på nakken. Så det er gått en stund siden sist.
Som mange andre vet, er dette andre bok i en serie hvor forskjellige forfattere bidrar. Det er en serie som er inspirert av De ti bud. Så langt er Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum blitt utgitt.
Min sønn er om mor og sønn forhold. Om enhver forelder som er villig til å gå langt for sitt barn. Det ligger i blodet. Blodsbånd er blodsbånd, og denne boka er basert på budet: du skal hedre din far og din mor.
Skal man alltid stole på barna sine?
Dette mor og sønn forholdet er noe anstrengt. De bor i samme leilighet, men de snakker ikke så mye sammen og tilbringer lite tid sammen. Han er for det meste på rommet og gamer, eller er ute med vennene sine. Selv prøver hun å la være og spørre for mye, tenker for mye på mat, og er foreløpig langtidssykmeldt. En kveld kommer han senere hjem enn vanlig og det er samme kveld en kvinne blir myrdet i sitt eget hjem. Har han noe med det å gjøre? I så fall, hva skal hun gjøre hvis det viser seg for at han er innblandet?
Fåmælt sønn og nysgjerrig mor
Ronny er en mystisk karakter som jeg likte best å lese om. En fåmælt type som holder seg i bakgrunnen, men likte også moren hans, Jorunn Pedersen. Hun er noe komisk og gjør rare valg. Hun er en dame som har et dårlig forhold til faren hans, og derfor bor hun alene med Ronny. Hun har dårlig selvbilde, for hun mener selv hun er for stor, og prøver å spise mindre og gå mer. Hun prøver også å ha tillit til sin sønn, dog det er noe utfordrende. Han er jo ikke en som åpner seg for henne, selv er hun redd for å mase. De har et godt mor og sønn forhold, men de vet bare ikke hva de skal prate om, og passer samtidig på å gi hverandre privat sfære. Det var mest interessant å lese om i boka i tillegg til om han holder noe skjult for henne eller ikke.
Forlaget beskriver bøkene som kortromaner selv om de to første bøkene i serien jeg har lest så langt, kan også leses som krim. Tror alle bøkene i serien er korte bøker, men kan ikke si noe for sikkert. Jeg er tross alt ikke synsk.
Uansett var dette en spennende, morsom, trist og fengslende mordgåte å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
04:09, 26. desember 2020 Diskusjon: Ajiniakra om Ekspeditøren av Aksel Selmer av Aksel Selmer
Det er gått et par uker siden jeg leste ferdig boka. Ville vente med å si noe før den avsatte tiden. Til å begynne med likte jeg ikke helt skrivestilen. Korte setninger som likevel inneholdt mye, en følelse av oppramsing. Jeg slo meg til ro med at det måtte bli slik når boka ikke er spesielt lang. Syns forsåvidt det ble bedre å lese etterhvert, og tenkte ikke helt over det jeg følte i begynnelsen. Så til innholdet; Det fortelles om en mørk og dyster fremtid, men ikke så mye om verden. Det vi får vite er veldig lokalt, så lokalt at det blir mest om butikken og eiernes liv. Det er forsåvidt greit nok. De delene som handler om noe utenfor butikken er så ubehagelige, at man likevel forstår hva det går i ute i samfunnet. Det ante meg tidlig i boken at det var et forhold mellom søsknene. Den masseringen det ble skrevet om, virka veldig merkelig og lite passende mellom søsken. Den voksende magen bekrefter forholdet dem i mellom. Det er vondt å lese om hvordan menneskene behandler hverandre, noe turen til storbyen er et dystert eksempel på. Når verden «går under» blir hverdagen for menneskene slik at den sterkeste vinner. Her er det lite nestekjærlighet og alle må kjempe for seg selv. Dyster beskrivelse av sult, matmangel, menneskets mangel på empati. Likte boka bedre etterhvert, men samtidig ikke en favorittbok.
Mari Nordø Lommelun om Recipes from the World of Tolkien av Robert Tuesley Anderson:
19:23, 25. desember 2020
Med forbehold om at jeg ikke har testa noen av oppskriftene ennå - dette ser glimrende ut. Hver oppskrift følges av en liten tekst om hvorfor og hvordan akkurat denne retten passer inn i universet. Oppskriftene er ryddige og stort sett enkle og inneholder ingredienser det er greit å få tak i. Stort pluss for småartikler som «Food on the go», «Food and the Elves» og «Feasting in Tolkien» som gir bakgrunnskunnskap. Fine og stemningsfulle illustrasjoner. Og jeg ble sulten av å lese! Det sier litt på en første juledag...
Vannflaske som svar til Koriander :
01:31, 24. desember 2020 Diskusjon: Hvorfor oversettes ikke storselgere til norsk?
Kan ikke svare angående de andre forfatterne som nevnes her, men jeg har lest Tommeskruen på norsk. Finner den på Nasjonalbiblioteket i en utgave fra 1972, utgitt i Cappelens ugleserie.
Vannflaske som svar til Randi :
23:59, 22. desember 2020* Diskusjon: Hvilken bok har du lest i år med færrest følgerne?
For en flott idé dette var! Og takk for gode boktips!
Den romanen jeg har lest i år som har færrest følgere er Flytt brikken, jøde av Isak (Icchokas) Meras. Jeg snublet tilfeldigvis over den på biblioteket, og rasket den med meg fordi jeg ble så nysgjerrig på hva i all verden en roman med en sånn tittel kunne handle om. Stikkord: ung kjærlighet i en ghetto i Littauen og et sjakkspill på liv og død.
Forfatteren var født i 1934 i Litauen, og begge foreldrene hans ble drept under andre verdenskrig. Meras skrev romanen i 1963.
Og hvis jeg kan få lov til å anbefale en bok jeg har lest et tidligere år, men som har skuffende få følgere, så anbefaler jeg Våre sjeler om natten av Kent Haruf. Det er en vakker, men likevel hverdagslig fortelling om vennskapelig kjærlighet i alderdommen.
Vannflaske siterer Jenny av Sigrid Undset (side 72)
21:58, 22. desember 2020 Ingen har det som favoritt.
(...) det eneste uoprettelig vonde, vi kommer ut for, har vi altid forskyldt selv. Og hvis man ikke kan træne sin vilje til at beherske sine stemninger og drifter og denslags, hvis man ikke længer er herre over sig selv, gjør man bedst i at skyte sig, sier Jenny.
Det går mot lysere tider, men det passer alltid å lese en mørk krimbok.
Eddi Stubb er kanskje ikke den mest markerte mannen i krimverdenen, men han er helt klart verdt å bli kjent med. Han er en helt vanlig mann som gjør jobben sin uten å leke macho eller noe i den dur. Han har sine styrker og svakheter som alle andre. Denne gang sliter han både på jobb og privat.
Stress på bortebane og hjemmebane
Hjemme er samboeren hans lite imponert over ham siden han glemmer avtaler. På jobb får de melding om en savnet kvinne, men er det så farlig når det er snakk om en voksen person? En kvinne som har tatt en pils sammen med noen kollegaer, og etterpå ringer en gift mann som hun har et av og på forhold med, og ber ham om å møtes. Men da han kommer til avtalt sted, er hun ikke der, noe som er ulikt henne, og melder henne savnet. Etter å ha undersøkt leiligheten og det andre stedet hvor hun forsvant, stedet hun skulle bli hentet, finner de en sprøyte, og skjønner at dette er alvor. Med sin makker, Vilde Vang, jobber de intenst for å prøve å finne kvinnen i tide, og de vikler seg inn i en større sak enn de først antar.
Samtidig følger man en anonym person som vi får vite om fortiden til. En person som har opplevd mye tragisk under oppveksten. Får man vite hvem denne personen er? Er det noen grunn til at denne personen er med i boka i det hele tatt?
Så ble det kaldt er bok nummer sju om Eddi Stubb. Selv har jeg ikke lest alle. Tidligere har jeg lest På overflaten flyter vannliljene og Slå på ring, og selv om man ikke har lest alle bøkene, får man en sammenheng i Eddi Stubbs privatliv og det er en ny sak i hver bok, så de kan fint leses som frittstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det, selvfølgelig. For min del kommer det litt an på hva slags serier det er. I krimverdenen er jeg ikke fullt så nøy med å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.
Blir bare sterkere
Til tross for at det begynner å bli en del bøker om Eddi Stubb, skulle man tro at det ville bli svakere. Ofte er det jo slik at en serie blir svakere etter et viss antall bøker, men her er det omvendt. Istedet blir det sterkere. Boka har sine forutsigbarheter, men sånn er det når man leser en del krim, men her er det måten Eie Larsen har stylet oppbygningen på som leverer. Man skal jo bare lese noen sider, men så blir det flere sider enn det man først har tenkt, for det er lett å bli revet med.
Noe typisk at krimsaken kommer litt for nære privatlivet til Eddi Stubb, noe man har lest mye om før og sett mange varianter av på film, men selv om ikke alt er troverdig, er det svært underholdende, og liker at noe av handlingen også foregår i Paris, slik at handlingen fikk noen spennende overganger.
Jeg er spent på fortsettelsen og følger gjerne Eddi Stubb videre på reisen.
Fra min blogg: I Bokhylla
En bok jeg leste en stund rett før høsten, så det har gått noen måneder siden da. Jeg ville lese noe av Jonathan Janz siden han er på en måte det nye stjerneskuddet innen horrorsjangeren.
Unge mennesker med en felles drøm
Ti godtroende, unge mennesker er på vei til et øde herskapshus for å delta i en skrivekonkurranse. Det er i alle fall det de tror. Vertskapet er en berømt forfatter som mange ser opp til, nemlig Roderick Wells. Premien er å bli blant de store og prestisje. Noen har gitt ut bøker før, andre ikke, og noen drømmer om å bli en bedre forfatter. Kriteriene for å være der i noen uker, er ingen bruk av teknologi, i hvert fall ikke teknologi hvor man kan kommunisere med verden utenfor, og de må skrive et bestemt antall ord. Underveis kan de elimeneres. Det er også med noen andre karakterer, noen som hører med herskapshuset og andre som er med i bakgrunnshistorier til de konkurrerende karakterene.
Plottet hører kanskje standaraktig ut når det gjelder horror, og det er det også. Et herskapshus som ligger øde til, ingen kontakt med omverdenen, og karakterer som ikke kjenner hverandre fra før, i hvert fall ikke personlig, er veldig typiske trekk. Karakterene var det mest skuffende i hele boka. De ble vel stereotypiske. Man har den irriterende som blander seg i alt mulig og som prøver å sette andre opp mot hverandre, man har den kjepphøye som vet bedre, den flittige og så videre. Underveis blir man kjent med bakgrunnen til de fleste. De har enten opplevd noe trist eller noe traumatisk. Syntes ikke de hørte til i den nåværende historien. Skjønner hensikten med alle bakgrunnshistoriene, men syntes den avbrøt den gode grøssende stemningen som kunne ha vært der. For likte stemningen i herskapshuset og mistilliten de stort sett har til hverandre. Men liker at boka ikke har noen fast hovedkarakter siden man skifter perspektiv ofte og de fleste får like mye plass. Sånn sett var det forfriskende å ikke ha en fast person å følge gjennom en hel bok.
Min første, men ikke min siste bok av Janz
Selv om dette er min første bok av Janz, kommer det nok ikke til å bli min siste, selv om jeg ikke likte denne. Han har publisert mange horrorbøker på kort tid, og fleste forfattere kan ha sine oppturer og nedturer også. Så vil undersøke forfatterskapet hans nærmere for å se om det er noe for meg eller ikke.
The Dark Game bød på en lovende start og stemningsfull setting, men som blir ødelagt av følelser, sex, traumatiske hendelser fra fortiden fra karakterens perspetiv istedet for å fokusere på nåtiden, som jeg helst ville lese om. Det ble ikke den uhyggen eller den horrorboka jeg var på jakt etter der og da. Boka ble heller ufrivillig komisk. Dette var trist lesing.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
