Bokelskere.no

Hun "var" velkommen ble for første gang utgitt i 2018 og på norsk i 2020. Den tilhører serien Gossip utgitt av Cappelen Damm. Gossip er en serie som ikke er kronologisk rekkefølge. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er en fritttående serie med bøker av forskjellige forfattere, og hittil er det blitt utgitt tre bøker i denne serien. Så man kan fint lese denne uten noe sammenheng med de andre bøkene.

Avhengighetsskapende lesing
Denne boka minner meg litt på onsdagsfilmene som ble sendt på TVN for mange år siden. Noen ganger var det drama andre ganger thrillere, med enkel handling, men likevel var de intense på sin måte, og man ble sittende og se på, selv om det var veldig forutsigbare filmer. Denne boka hadde den samme effekten. Uansett hvor smådum eller lett underholdning disse filmene bød på, så engasjerte de likevel på sin enkle måte. Disse filmene produseres fremdeles og kalles Lifetime-filmer. Filmer som er Tv-produserte.

Adele Parks var hittil en ukjent forfatter. Hun skriver på en underholdende måte, men selve spenningen var ikke helt til å ta på. Man blir servert overraskelsene lenge før karakterene oppdager ting. Noe som er litt komisk. Boka er om et gammelt vennskap som tar form igjen, etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Melanie måtte droppe utdanningen sin etter at hun fant ut at hun var gravid. Likevel har hun klart seg bra. Hun har eget hus med mann og tre barn, og lever et rolig liv. En dag blir hun overrasket over å få høre fra sin gamle og gode universitetsvenninne, Abigail, som hun ikke har snakket med siden studietiden. Gjennom e-posten får hun vite at Abigail skal skilles og trenger et sted å være en tid fremover, og Melanie inviterer henne hjem hos seg. Abigail får bli så lenge hun vil. Melanie fullførte riktignok ikke studiene, men hun har som nevnt, klart seg bra og lever et normalt hverdagsliv med sine nærmeste i England. Abigail bor i USA, var den morsomme og den populære, som er i ferd med å skille seg, er barnløs og kjenner at hun er i ferd med å miste status i nærmiljøet.

Vennskap varer evig?
Til tross for sytten års taushet, finner de to kvinnene fort tonen. Melanies ektemann, Ben, synes det er rart han ikke har hørt om henne før, og Melanies barn ser også ut til å like henne. Melanie og Abigail er sjalu på hverandre. Abigail er sjalu på Melanies familieliv, og Melanie er sjalu på at Abigail alltid har vært den pene og morsomme, som alle vil være sammen med. Men hvem er egentlig sjalu på hvem, og hvorfor tar Abigail egentlig kontakt etter alle disse årene?

Hun "var" velkommen er en lett bok å la seg bli revet med av. Ikke på grunn av at den er god eller spennende, men man er mest nysgjerrig på reaksjonene fra karakterene, og hvordan de takler de forskjellige problemene som oppstår. Overraskelsene som oppstår var ikke overraskelser for min del. Man ser gjennom det lenge før karakterene selv oppdager ting. Men likevel klarer boka å holde på interessen, for karakterene er underlige, og man lurer på hva man selv ville ha gjort hvis man hadde et slikt vennskap. Ville man ha invitert noen hjem uten å hørt noe fra dem på rundt sytten år? Jeg bare spør ...

Psykologiske thrillere er svært ujevne. Noen ganger er de svært gode, andre ganger er de fjollete og noen ganger er de ikke annet enn lett underholdning. Denne var både litt fjollete og bød på lett underholdning. Jeg kjedet meg ikke for det skjedde noe hele tiden, personlighetene var fargerike, og handlingen var svært gjennomsiktig. Denne gangen gjorde det ikke noe, for noen ganger vil man bare lese noe lett, og ikke kreve noe av en bok. En morsom bok å lese når man ikke orker noe avansert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er noe helt annet enn Allesjele, så det er ikke noe å grue seg til. Dette er bøker jeg virkelig koser meg med. Vakkert språk, men lettlest og enkelt å komme inn i handlingen. Synes denne trilogien smaker som en frisk dessert, helt nydelig!

Nydelig om et far-sønn forhold

I perioder nydelig språk, men det ble litt for mye tenåringsmas etter min smak

Var ikke klar over den nettsiden! Takk.

En roman fra 1818, som var helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg

Jeg kastet meg over Trylleglasset og likte den veldig godt. Nå har jeg allerede begynt på Musikk fra en blå brønn og koser meg med den også. Man behøver absolutt ikke å ha lest Trylleglasset for å forstå handlingen i Musikk fra en blå brønn. Vil nesten si at de to bøkene ikke har stort med hverandre å gjøre på tross av at Herdis med i begge. Men hvis dere skulle ha litt lesetid å avse anbefaler jeg gjerne Trylleglasset, men den kan fint leses også etter at man har lest Musikk fra en blå brønn.

Jeg får ikke helt tak på herr Reymer. Han er blitt utstøtt fra sin egen familie, og sin svigerfar har han aldri truffet til tross for at han bor i nærheten. Men hva har han gjort som gjorde at hans familie slo hånden av ham? Har dette sammenheng med det som senere blir Gustas skjebne? Har han gjort noe slikt før?

Når Herdis treffer herr Reymer i parken blir hun redd av øynene hans, men avfeier det litt senere med at hun ikke er redd for spøkelser (s. 115). Hva mener hun med å sammenligne herr Reymer med et spøkelse?

"Det er meg selv jeg tukter, når jeg tukter min sønn. Jeg tvinger meg (...)" skriver herr Reymer i dagboken. Han anser seg selv for å være svak av karakter, men har et høyt ønske om at sønnen Finn skal bli hans motsetning. Han ønsker sønnen sterk og villig til å utstå smerte, og er meget stolt over at han ikke gråter når faren tukter ham. Han har også sterke politiske meninger om det han mener er en degenerering av samfunnet, og ønsker en krig velkommen i håp om at den vil rydde opp og "sette underklassen på plass". Han mener sønnen har en fremtid i det militære, og har oppdratt Finn med det for øyet.
I dagboksnotatet kommer hans kvinneforakt tydelig frem. Men han skriver også at han på sitt vis er glad i døtrene sine, og han skriver om at han kunne ønske at de ikke var så redde for ham, så han ønsker tydeligvis et nærere forhold til dem men er ikke i stand til å gjøre noe med det. Særlig ømhet har han for sin yngste datter, og tenker på hennes uskyldighet og kvinnelige skjørhet og ønsker henne en tidlig død slik at hun får slippe å møte den brutale voksen-verdenen. Er det dette beskytter-ønsket som fører til at han tar livet av Gusta?

For det er slik jeg forstår Nedreaas, at herr Reymer tar livet av Gusta før han ender sitt eget liv. Gusta blir funnet med en knapp i hånden, og herr Reymer har mistet en knapp i regnfrakken sin. Det at Herdis, som var ute på gaten med Gusta da hun forsvant, ikke så noen gjerningsmann tyder vel på at gjerningsmannen var hjemmehørende i området og derfor ikke en som hun la merke til? Eller kanskje får vi her forklaringen på hvorfor Herdis tidligere beskriver ham som et spøkelse?

Hva kan ellers herr Reymers motiv for å ta live av Gusta være? I begynnelsen av boken truer han sin kone og skriker at han vil drepe henne. Kan Gustas død bare være en ren tilfeldighet, og kun et resultat av at hun var på feil sted til feil tid og herr Reymer ikke klarte å styre sitt sinne? Hva tror dere er årsaken til at hun blir drept?

394 sider er ikke mange sider, men det føles tungt når boka ikke byr på annet enn kjedsomhet.

Å komme seg gjennom denne flisa, var et slit. For det første var det fortellerstemmen som var knusktørr, og det andre hvor stemningsløs den er, med tanke på at det er en "horror".

Viktig å utfordre seg selv
Ofte bestiller jeg bøker jeg ikke vet så mye om. Bestiller dem litt på måfå, og det gjorde jeg med denne. Hadde ikke hørt om den før, heller, så det var både ukjent bok og forfatter. Noen ganger er det spennende å bare ta litt tilfeldige valg. Noen ganger blir man positivt overrasket, og noen ganger ønsker man at man bestilte en annen bok. Men samtidig er det som sagt morsomt å bare prøve seg frem med bøker og ikke bare lese de kjente. Det er litt monotont i lengden. Jeg liker også å lese både gammelt og nytt, men liker de gamle horrorbøkene noe bedre, fordi de er ikke så redigerte. De var ikke så finpolerte som de er i dag. Horrorforfatterne hadde friere tøyler før i tiden.

Denne boka er på en måte "delt" i to. Den ene delen er om Emma som arver et gammelt hus, og den andre delen er om gutten Frank og "vennene" hans som utfordrer hverandre når det gjelder et gammelt hus i nabolaget, hvor det bor en gammel mann som ikke har noe å gjøre med andre. Han er en gammel mann med mange sorger, som blir plaget av disse ungene, som utfordrer hverandre som involverer huset hans.

Veldig tam hovedkarakter og handling
Selve hoveddelen i boka er om Emma som er godt voksen. Hun har fast bosted og fast jobb, men ingen å dele hverdagen med og ingen barn. Så dagene kan fort bli ensomme. Hun får et uventet brev av en ukjent slektning (typisk). Brevet handler om å arve et hus hun aldri har hørt om. Huset blir kalt Mire huset. Eieren av huset har et voksent barnebarn, men han vil ikke at han skal arve det, for han mener han ikke er rett mann. Derfor sender han brevet og spør henne om hun ikke ville være interessert. Hun bestemmer seg for i det minste å ta en kikk. Huset ligger veldig øde til og i området er det en gammel kirke. Huset er gammelt, romslig og forlokkende. Selv om Emma har sine tvil, er det noe med huset som føler at hun allerede er en del av det. Hun bestemmer seg eventuelt for å bli husets nye eier. Hun får også tilfeldigvis møte eierens barnebarn som kommer innom, som er en hyggelig, ung mann. Men kan hun stole på ham? Emma rekker ikke å være lenge i huset før hun merker rare ting. Blant annet skikkelser som plutselig er til stede, og ting hun prøver å bli kvitt, men som dukker opp igjen. Er det noen som kødder med henne? Har hun tatt et feil valg?

Samtidig som jeg leste denne, leste jeg The Ghost Hunters av Neil Spring, og må si det var litt av en kontrast. The Ghost Hunters er en bok jeg virkelig satt pris på og som hadde sine spooky øyeblikk, mens The Unquiet House var langsom og bød på lite handling. Det er enten eller når det gjelder bøker med hjemsøkt hus i fokus. Selv om det er oppbrukt i horrorsjangeren, blir det gjort på mange forskjellige måter. Det er et konsept jeg aldri blir lei av. Det er fremdeles gjort på en god måte med riktig fortellerstemme. Men denne fortellerstemmen ble temmelig platt, monoton og energien på en måte dør ut underveis. Man kommer til et punkt der man ikke lenger bryr seg om hva som skjer videre.

Jeg likte best å lese om Frank og de såkalte vennene hans som utfordrer hverandre angående huset, men delen om Emma engasjerte ikke noe særlig, og hun var virkelig en tam karakter å lese om. Relasjonen mellom henne og barnebarnets tidligere huseier, ble også noe typisk og lite troverdig.

Å bli ferdig med The Unquiet House var en stor lettelse. Det er den seigeste horrorboka jeg har lest på lenge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lettlest og lærerik, med et snev av humor - gøy å lese

Enig. Kjedet meg store deler av tiden jeg leste. Men likte godt de siste 50 sidene..

Han skriver godt, men innholdet kjeda meg til jeg var veldig langt uti boka. Jeg holdt ut og opplevde å like de siste 50 sidene veldig godt. Dette er nok ikke en bok jeg kommer til å promotere noe særlig, men til andre som er usikre på om de orker å fullføre, så vil jeg si at jeg syntes det var verdt å få med seg siste del av boka.

I kveld har jeg lyttet et par timer på «Månesøsteren» av Riley. Ellers leser jeg «Gå aldri fra meg» av Ishiguro; en bok med høye terningkast og positive anmeldelser, men som jeg syns er dønn kjedelig. Kanskje de siste 90 sidene (av 300) vil gjøre at jeg endrer mening? Tviler. Leser også «Pesten» av Camus. Godt skrevet og virkelig treffende og gjenkjennbart til den pandemien vi nå lever i. Regner med å begynne på en bok til ila hælja. Tenker litt på den tredje boka i serien om Jomsviking av Bull-Hansen. Likte de to første svært godt! Vi får se hvor langt jeg kommer. God hælj!

Og «Lushons plater» av Bjørn Andreas Bull-Hansen. Den ble jeg veldig interessert i!

Den kan jo i alle fall være med på en avstemming?
Googla litt; Foreslår flere til avstemming «Før de henter oss» av Strassegger. «Nullingen av Paul Abel» av Bjørn Vatne. «Fluenes herre» av William Golding. «1984» av George Orwell.
Jeg har ikke oversikt over hva som er lest tidligere, så jeg foreslår helt fritt. Hadde det vært mulig å legge tidligere lest under hverandre i hovedinnlegget på denne tråden, og oppdatere for hver bok som leses? Så kan man se hva som har vært med tidligere. Sett at de gjør det på en annen lesegruppe her inne.

Sterke skildringer av små samebarn på internatskole ved begynnelsen av femtitallet

Nydelig skrevet oppvekstroman, som fenget

Hjemsøkte hus. Det kan være et noe oppbrukt tema i horrorsjangeren, men hva gjør vel det? Hjemsøkte hus fascinerer!

Jeg liker heller ikke alle bøker om hjemsøkte hus, bare for å understreke det, men noen og denne er en av de bedre bøkene om det jeg har lest i det siste. Den har mye atmosfære, interessante samtaler og sære karaktakter. Boka er også om så mye annet enn om et hjemsøkt hus.

The Ghost Hunters av Neil Spring, ble utgitt i 2013, og den har ikke vært så veldig synlig. Noe som er synd, for den fortjener flere lesere. Boka ble filmatisert i 2015, som Tv-film. Det finnes også mange andre filmer om Borley Rectory. De er ikke basert på denne boka, men basert på huset og de forskjellige mytene knyttet til huset. Denne boka er ikke bare om hjemsøking, men også hva man eventuelt tror på eller ikke tror på og familie.

Boka er basert på en virkelig person som levde fra (1881 - 1948). Det var Harry Price. Han var ghost hunter og ble lagt merke til av den grunn, siden det ikke var et vanlig yrke på den tiden. Han ville ikke overbevise andre om at spøkelser eksisterte, men heller finne realistiske løsninger. Han var en skepiker. The Ghost Hunters er løselig basert på Harry Price og Borley Rectory. Som snadder bak i boka er det med faktaopplysninger om hva han egentlig opplevde i huset. Borley Rectory var Englands mest hjemsøkte hus, helt til det ble revet ned i 1944 etter en brann noen år tidligere. Folk i området skal fremdeles merke underlige ting. Neil Spring tok seg friheten til å skrive til alle i landsbyen hvor huset befant seg, og spurte om de kunne fortelle ham om det rare de opplever/har opplevd i området, men han fikk ikke svar av noen. Det kan bare være en myte, eller folk er redde for å stå frem om det, i frykt for hva andre kommer til å tenke om det. Ikke godt å si.

Mystisk hus og relasjoner
Som tiligere nevnt, selv om boka er basert på et hus som faktisk fantes en tid tilbake, er boka skrevet som fiksjon, men Spring bruker noen av de kjente elementene, som blant annet en nonne som dukker opp. I boka blir vi kjent med Sarah Grey som er på et event med moren sin som Harry Price arrangerer. Etter et tilfeldig møte, spør han henne om hun vil være hans assistent. Selv om han er kjent for å være kontrovrsiell i måten han prøver å avsløre det overnaturlige på, takker hun ja til jobben. De er ganske forskjellige og går stort sett overens, men de kan også ha sine sterke meninger og småkrangle. Jeg synes de er sjarmerende og morsomme. Han er gift og Sarah Grey er ikke enig med seg selv hva hun egentlig synes om ham. I boka er den berømte forfatteren Sir Arthur Conan Doyle med i en smårolle. Han og Harry Price krangler ofte om det de tror på. Harry Price er en skeptiker, mens Sir Arthur Conan Doyle mener at sjelen lever videre etter at noen dør. De har ofte diskusjoner om slike ting som fort kan gå over styr. Sarah Grey er ofte den som forteller Price hva hun mener senere. Hun er en kvinne med tæl som forsøker å få Price til å bli mer jordnær, men han virker ikke å være typen til å ta i mot slike råd. Han har sin måte å jobbe på og være på. Likevel går de overens, selv om han kan være nokså hard i væremåten. Det virker som om Sarah er på søken etter noe og at det er noe hun holder tilbake, men hva?

Hun blir begeistret en dag hun oppdager at de har fått brev fra Borley Rectory som inviterer dem til å gjøre noen undersøkelser i huset, som begynner å bli berømt for sine overnaturlige hendelser. Klarer hun å overtale Price til å dra dit, som den skeptikeren han er? Samtidig er det flere ting som skjer og andre aspekter i boka, som ikke blir nevnt her for vil ikke si for mye.

En god horrorbok uten overdrivelser
Boka er kanskje stor, men svært engasjerende og den har noen spooky øyeblikk. Liker fortellerstemmen til Neil Spring veldig godt, som er utrolig nøktern og stemningsfull uten overdramatiseringer. Det gjør boka mer troverdig. Mange av karakterene er nesten like mystiske som hendelsene, og at forfatteren bruker god og lang tid før noe skjer, er bare et pluss. Det øker spenningen i det hele. Det var også interessant å lese en handling som foregår i 1920-30 årene.

Ikke en bok med mye skremmerier, men stemningsfull som kommer med noen gufne scener.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a

Dette er en fantastisk fin tegneserie. Den anbefales på det sterkeste!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger</a