Bokelskere.no

Ja, jeg liker nok de post-apokalyptiske dystopiene bedre enn de dystopiene hvor verden har utvikla seg til å bestå av maskiner/menneskelige roboter. Det er noe med å se hvordan mennesket går fra å ha alt til å ha ingenting, for så å måtte takle det.

Jeg har nok ikke lest så mye av eldre sci-fi, men har lest feks Klodenes kamp av HG Wells. Den er utgitt i 1898. Føltes ikke som det kunne være så lenge siden den ble skrevet.

Husker også det skjedde med Fem dager i mai for en stund tilbake og Blyantskissen av Tone Skillebæk Moe for noen dager siden.

Jeg tror også denne kan være en god introduksjon til sjangeren. Mye pga at forfatteren har et lettlest språk. Jeg har skrevet en kommentar på boka med skjult tekst om du vil se nærmere på hva jeg syntes. Det jeg har glemt å nevne er dette med valget av karakterer. Det handler jo mye om teater. Skulle undres om dette er bevisst fra forfatterens side, som for å si at uansett hva som skjer i verden så trenger mennesket kulturelle avbrekk. Som for å holde ut?

Rolig krim, som hennes forrige bok, men den holdt på oppmerksomheten hele veien

Jeg har lest den i bookbites og har ikke lenger tilgang på den. Får derfor ikke sjekka det stedet du tenker den kunne slutta. Syns du boka samlet sett er bra?

Det har dessverre skjedd før. :/

Romanen Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah, har vært småsynlig i det siste. Er den så fantasisk som så mange sier at den er?

Egentlig ikke. Den har et fascinerende konsept som det er lett å bli dratt inn i, men språket er kanskje litt barnslig? Det er den oppfatningen jeg sitter igjen med. Men er det en dårlig bok? Slett ikke.

Hovedkarakterer med store utfordringer
Denne romanen er om Joanne Teale, som har vært gjennom mye i det siste. Hun har selv slitt med alvorlig sykdom og mistet kjæresten på grunn av det. Han har ikke innrømmet det, selvfølgelig, men hun er veldig sikker på at det er grunnen til at hun ble dumpet, og moren hennes døde for ikke lenge siden. Nå for tiden leier hun et hus for å gjøre feltarbeid. Hun undersøker forskjellige fuglereir, og det meste av dagene går med til det. Dagene hennes blir ikke helt det samme da en jente dukker opp i området som nekter å gå hjem. Hun sier at hun kommer fra en annen planet. Hun besøker jorden for å studere mennesker og drar ikke derfra før hun har opplevd fem mirakler. Jo tror selvfølgelig at det hele er en spøk og ønsker at jenta skal dra hjem. Men hvordan skal hun få henne hjem da hun nekter å si hvor det er, og hva skal hun gjøre med henne imellomtiden? Hun kan jo for all del ikke ta over noens barn. Hun tilbringer tiden på Internett og søker etter savnede barn i området, men jenta dukker ikke opp der heller. Ved en tilfeldighet kommer hun i kontakt med naboen Gabe Nash. Han har sine utfordringer han, også. Vil de finne ut sammen hva de skal gjøre med jenta, og vil de tørre å åpne seg for andre igjen med tanke på hvilke utfordringer begge to har?

Dette kan kanksje virke som en fluffy roman. Delvis er den det, men den har også en del tyngde, spesielt når det gjelder alvorlige temaer som sykdom, både fysisk og psykisk sykdom, å miste noen nære, og hvordan komme seg videre når man strever med noe, og blant annet omsorgsvikt. Det er en liten blanding av alt.

Noen irritasjonsmomenter
Det som småirriterte meg gjennom romanen, var jenta og språket. Jeg irriterte meg ikke over jenta fordi hun var sta, men for hun kunne være svært gjentagende og visstnok unik, noe som ikke er helt troverdig gjennom teksten. Greit at hun er veslevosken og intelligent, men ble ikke så kjent med henne som person. Språket kunne også ha vært bedre. Den er noe svak og nybegynneraktig. Det er også Vanderahs første bok, så det er forståelig at det har tar tid å finne sin egen fortellerstemme. Men har opplevd debutanter ha mye bedre språk enn dette. Det blir vel enkel og noe pompøs. Likte heller ikke alle retningene boka tar, for en del av det blir for åpenbart og syntes boka kunne ha vært bedre uten i hvert fall en av retningene boka tar. Hva det gjelder kan jeg ikke si da jeg ikke vil avsløre noe.

Likte dog at boka inneholdt både et snev realisme, mystikk og man undrer seg over hvem denne jenta er, og hva hun eventuelt skjuler. Så det er et konsept som det er lett å bli fascinert av, og man vil lese litt mer og litt mer for å se om man har rett eller ikke. Det var også spennende å bli kjent med familien til Gabe som visstnok har mye å skjule.

Selv om boka har sine svakheter og ikke ble noen favoritt, er den for all del verdt å lese. Den hadde som nevnt, et interessant konsept.

Fra min blogg: I Bokhylla

"Du skal hedre din far og din mor", heter det så fint, men må vi egentlig det? Hvilken barndom og oppvekst en har hatt, spiller en viktig rolle, når det kommer til helse, det gir Karin Fossum oss hjerteskjærende skildringer på, i den nye romanen sin.

Ikke så mørk og dyster som hun pleier være, men velskrevet og underholdende til tusen

Litt treig, men lest ferdig boka i dag. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest! Jeg har sikkert nevnt mer enn en gang tidligere at jeg liker serien The Walking Dead og at det er fordi jeg liker å se hvordan menneskeheten takler at verden slik man kjenner den, «går under». Derfor syntes jeg «Metro» var helt topp og nå også denne. Jeg har ikke satt like mye pris på de dystopiene som handler om roboter osv.. Jeg liker nok bedre de historiene der alt på en måte går tilbake til null. Jeg synes det er en rød tråd i boka, noe som knytter historien sammen, og det er dette manuskriptet til tegneserien som Miranda skrev/tegnet. Med dette binder forfatteren historien sammen og man får en følelse av at selv om verden er stor og uoversiktlig, så vil det likevel finnes mennesker som kjenner deg igjen fra før sammenbruddet. Forfatteren gjør svært gode beskrivelser. Det er en roman hvor det skjer mye, men samtidig ikke masete. Jeg syns blandingen av før og etter sammenbruddet gir en fin effekt. Noen av karakterene forstår man kanskje ikke meninga med før man har lest hele boka. Hva synes dere andre? Og hva med den oppdagelsen av at det er kommet elektrisitet igjen i et område de kan se; det er jo en liten hentydning om at ting vil ordne seg. Menneskene vil klare å bygge opp et samfunn igjen. Et hint om at det går bra. Eller tenker dere noe annet?

Jeg vet ikke hvor langt du har kommet og vil ikke røpe noe, men kan vel si litt.. jeg kan forstå hva du mener, men etter å ha lest hele boka ferdig i dag, så tenker jeg at Arthur har en stor rolle i det som jeg oppfatter som den røde tråden i boka. Men hvordan hans rolle står så sterkt i det, ser man nok ikke før helt mot slutten.

Romanen er handlingsdrevet, ettertenksom og helt fritt for kjedelige passasjer.

Noen ganger er det forfriskende å komme over en ukjent bok og forfatter.

En annerledes thrillerkarakter
En kule i hjertet av Un-su Kim, er en av dem. Ikke vanligvis en sjanger jeg ville valgt, men gøy å utfordre seg selv iblant. Jeg liker thrillere og leser mange av dem, men har ikke lest om mange leiemordere/snikskyttere, kan jeg innrømme. Har sett flest filmer enn lest om dem. Så det var forfriskende å lese om en slik karakter istedet for etterforskere og FBI agenter til en forandring.

Boka er om Reseng som har hatt en hard oppvekst. Han er delvis oppvokst hos en fyr som driver "Biblioteket". Et samlested og oppdragsted for de kriminelle. Reseng lærte seg selv å lese i ung alder. Han kunne bare velge og vrake av bøker i "Biblioteket".

Kan man leve slik resten av livet?
I begynnelsen av boka er Reseng på toppen av et fjell, med en mann og en hund i sin egen hage, i sikte. Reseng er nøye på å skyte/drepe noen på riktig tidspunkt. Når ting føles rett. Vil han gjennomføre det, og hva skjer hvis han blir oppdaget? Hvor gjør han av likene og vil han få flere oppdrag? Underveis møter man flere karakterer, og leser om underlige hendelser.

Godt mulig dette er en vag beskrivelse av boka, og det er også meningen, for dette er en bok som helst bør oppleves istedet for å lese om. Jeg likte å lese den uten å vite noe særlig om den på forhånd. Trodde først at det ikke var noen bok for meg, men jeg tok feil. Dette er en thriller med humor til tross for den mørke handlingen, og handlingen har en del snert. Det er ikke en thriller man kjeder seg med. Jeg gjorde ikke. Det var også forfriskende å lese en asiatisk thriller istedet for en amerikansk thriller til en forandring.

Boka får meg til å tenke på filmene til Quentin Tarantino. Denne boka og filmene hans har ingen sammenheng når det gjelder handling, men de har på en måte den samme svarte humoren og den dystre stemningen. De har litt av de samme vibbene. Noen ganger er det befriende å blande alvorlighet og dysterhet med litt humor.

Bakpå boka står det at mannen som Reseng er oppvokst hos mesteparten av livet og som eier "Biblioteket" kalles Gamle Grevling, men i innholdet blir han kalt Gamle Vaskebjørn, så vet ikke helt hva som er helt riktig. Ikke godt å si.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en nydelig dystopi. Det var spesielt å merke den japanske stilen i en bok som handler om å bevare mennesket og kunstig intelligens. Men samtidig passer Kawakamis stemme svært godt til denne historien. Noen ganger møter vi bare en person i en gruppe, men vi får også se grupper gjennom flere øyne. Og kanskje aller mest i det å beskrive andre kjenner jeg igjen Kawakami fra den første boken jeg leste av henne. Så den store fuglen ikke tar deg er lettlest, men samtidig er den så full av ideer som kan provosere eller vekke ettertanke. Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha lest den, og synes dette er en vakker bok.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Frode Eie Larsen skriver virkelig god krim. Så ble det kaldt er den 7. boken om etterforsker Eddie Stubb, en etterforsker som ikke er flink med personlige forhold, men som legger hjerte og sjel i å oppklare sakene han jobber med.

Eie Larsen har hatt en distinkt utvikling som forfatter. Språket og spenningsoppbyggingen har blitt bedre bok for bok. I Så ble det kaldt imponert språket virkelig. Det er blitt enda bedre enn sist bok. Eie Larsen skriver konsentrert, direkte og særpreget, samtidig som en føler på en sårbarhet i noen av beskrivelsene.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg liker denne serien. Bøkene er ganske tynne og historiene er ganske rett frem, selv om alt det personlige for Charlie tar like stor plass som etterforskningen. Charlie er en likendes person, hun sliter med det hun har opplevd i barndommen og ikke alt hun gjør er like lurt. Men man får godhet for henne likevel. Bøkene er selvstendige når det gjelder krim-delen, men jeg anbefaler likevel at du leser dem i rekkefølge på grunn av historien til Charlie. Jeg tror det må være ganske forvirrende å havne midt i den fortellingen.

Dette er en humoristisk og koselig krimroman. Den handler om mord og etterforskning, men den handler like så mye om forholdet mellom de eldre, livene deres og hvordan de har det på Coppers Chase. Osman skriver virkelig godt og boken er godt oversatt. Dette skal bli den første av fire bøker og jeg ser at den neste.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Hehe. Hadde Goodreads og sletta den. Anbefaler å slå av varsler og IKKE få dem på epost - de maser noe så inn i granskauen...

Hver sin lyst og smak, Goodreads har brukbare fora, men noe uoversiktlig boksamling. Til tider kjipt å legge inn norske bøker pga internasjonal/ hovedsaklig engelsktilpasset.

Bokelskere er blandt de aller, aller beste online databaser - uvurderlig når man står ved -% salgsbordene i bokhandelen og ikke husker eksakt hvor man har hull i samlinga.

Som offline database uten debatt og til personlig bruk MÅ jeg bare nevne en fantastisk app for den som er interessert: Memento. Med bare en kort bolk for å sette seg inn i hvordan appen kan bygges opp, kan man enkelt skreddersy databaser nøyaktig slik man selv vil ha dem, uten poster man aldri har bruk for og man har dem gratis, de kan eksporteres og sikkerhetskopieres og fylles til og med med bilder og nettlenker. Knallappen sin, det.

Lykke til!

Jeg ble anbefalt denne kvartetten som "The Giver" er første, frittstående bok ifra og hadde kanskje litt store forventninger. Jeg anbefaler den riktignok videre, men ikke uten et men.

Ganske tidlig hadde jeg tanker løst assosiert til både asiatisk kommunisme og en obskur tittel fra et "Blur"- album på 90-tallet, "Poor Old Ernold Same" (ja, jeg var på Blur-sida i "krigen" mellom dem og Oasis, fordi jeg tilfeldigvis visste hvem de var etter en Chrissie Hynde-konsert før de slo gjennom - nåja, samma det, nå har verden bortimot glemt både Chrissie Hynde, Blur og Oasis~), så jeg lette liksom litt etter den "perfekte" verdenen deres fra vaskeseddelen. En gang i tida leste jeg "Anthem" av Ayn Rand og da var den noe annerledes enn det meste annet, men "The Giver" ligner mest på den enn på andre bøker. "Anthem" var bedre, men "The Giver" inneholdt også noen interessante, evolusjonære tanker som gjør det kanskje littegrann originalt.

Jonas lever et A4-liv og vet ikke om noe annet. Så får han en oppvåkning som ga meg assosiasjoner til kultfilmen "The Fifth Element" der hun sitter og skal lære om menneskenes verden og gråter og forstår ikke hvorfor vi gjør hverandre så mye vondt, men også Dumbledores pensieve i Harry Potter. Hvor flyktige er vel minner? Er det ikke så at vi liker å tenke på dem som evige? Jeg kan ikke si jeg var veldig begeistret for den utflytende, uspesifikke slutten. Da tenkte jeg på "Piken med svovelstikkene". Litt nettsøk ga meg info om at slutten bør tolkes positivt, sånn for å fortsette med å gå rundt grøten. Interessant hvordan han går fra gutt til mann på et vis, i løpet av en heller kort periode.

Så må en bare huske på at Lowrys kvartett er skrevet for store barn/ ungdom. Jeg har likevel ingen planer om å bruke det som unnskyldning for at boka kanskje ble litt mye simplex, at den med fordel kunne vært litt mer kompleks. Alt i alt vel verdt å lese, det er bare jeg som skrur til kritikken litt hardt. Jeg landet denne på en firer. En ok firer. Ikke svak, ikke sterk firer, men en renstrøken, ukomplisert firer. Boka var tross alt renstrøken og strømlinjeformet og tydelig. Det var dessuten slående hvor enkelt og elegant hun har utmalt en fiks ferdig alternativ virkelighet, her er ingen langdryge beskrivelser, bare helt presist og ubemerket forklart eksakt det bilde hun ønsker at vi skal oppleve. Bare akkurat det man trenger for å få filmen til å rulle på det indre øyet. Snedig.

Drøyt 220 sider, denne ble en "one sitting read", den var slukt på et par-tre timer. På en måte godt, for jeg har lest utrolig lite de siste årene.

Tvers igjennom overbevisende, engasjerende og lettlest, vil du ta tak i helsen din, er dette boken for deg