Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.
En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?
Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?
Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.
Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.
Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.
Fra min blogg: I Bokhylla
Godt å se Knausgård tilbake i fint, gammelt driv! Likte ikke alle deler av boka like godt og det ble nok i overkant mange løse tråder, men i all hovedsak god, tankevekkende og medrivende bok.
Rart og fint og typisk King. Men veit ikke om han får de ulike elementene til å henge så godt sammen denne gangen.
Jackson Brodie er en fin fyr som opplever riktig spennende ting, men denne gangen synes jeg forfatteren kludrer det til for ham med alle hoppene i kronologi. Jeg synes ikke det tilfører historien noe, det blir bare forvirrende. Ellers godt plot og karakterer leseren bryr seg om.
Denne likte jeg godt, særlig hvordan det historien sakte snevres inn mot kjernen. Det er ikke ofte at det jaktes på morderen uten at leseren vet hvem offeret er, men her fungerer det utmerket.
Det er farlig å gå på skole for unger med spesielle evner, det har vi lært av utallige bøker, men fullt så farlig som her, har det nok aldri vært før! Men det blir litt mye død og vold. To minutter pause nå og da hadde gjort seg.
Jeg lot meg friste på grunn av kunsttemaet i historien, men dette ble for kjedelig.
En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?
Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.
Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?
Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?
For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.
Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.
Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.
En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hørt den som lydbok. Detaljert og interessant. Utgitt i 2015 og med inngående beskrivelse av den mannen som nå nylig er blitt siktet for drapet. Ganske spesielt å høre hva de visste om han i tiden etter drapet. Ut fra beskrivelsen av det han hadde gjort mot forskjellige kvinner, dannes et bilde av en mann som burde vært mye mer i søkelyset enn han var.
Vannflaske siterer Moon Tiger (Penguin Modern Classics) av Penelope Lively (side 7)
17:25, 20. september 2021 Ingen har det som favoritt.
‘I’m writing a history of the world,’ she says. And the hands of the nurse are arrested for a moment; she looks down at this old woman, this old ill woman. ‘Well, my goodness,’ the nurse says. ‘That’s quite a thing to be doing, isn’t it?’ And then she becomes busy again, she heaves and tucks and smooths – ‘Upsy a bit, dear, that’s a good girl – then we’ll get you a cup of tea.’
A history of the world, yes. And in the process, my own. The Life and Times of Claudia H. The bit of the twentieth century to which I’ve been shackled, willy-nilly, like it or not. Let me contemplate myself within my context: everything and nothing. The history of the world as selected by Claudia: fact and fiction, myth and evidence, images and documents.
‘Was she someone?’ enquires the nurse. Her shoes squeak on the shiny floor; the doctor’s shoes crunch. ‘I mean, the things she comes out with…’ And the doctor glances at his notes and says that yes, she does seem to have been someone, evidently she’s written books and newspaper articles and… um… been in the Middle East at one time… typhoid, malaria… unmarried (one miscarriage, one child he sees but does not say)… yes, the records do suggest she was someone, probably.
For en fin roman, jeg gleder meg til å lytte videre om Thea :)
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
10:23, 16. september 2021* Diskusjon: Ajiniakra om Regnhegren av Robbie Arnott av Robbie Arnott
Denne anbefaler jeg sterkt, også til dere som vanligvis ikke leser/ikke liker dystopi. Boka er vanskelig å legge fra seg, språket flyter så lett. Det er både triste og nydelige beskrivelser av natur og dyreliv. En dystopi med miljøvern og ødeleggelsen av vår planet som bakteppe. Les den!
Sist sett
