Viste seg å være mer kompleks enn jeg trodde når denne boka begynte å trekke på ting fra de to første. Fine greier.
Hei Dolly, Jeg leser mye Donald, og da har vel vi en del til felles?
Dette er den varianten hvor du selv velger hvor historien skal gå videre. Tar du sjansen på strykene eller vil du forsøke å nå sideelva? Det lugger litt her og der. Når den ene åra i en robåt brekker og den andre forsvinner, er det rart at det roes med to årer på neste side. Men moro er det! Ikke ante jeg at løsningen på zombieangrep er å tilby seg å reparere dem. Med nål og tråd. Og gugg. Stor litteratur er dette ikke, men utspekulerte skrekkelementer er riktig underholdende, synes jeg.
Og jeg dør og dør! Revet ihjel av zombier, spist av alligator og grilla som en kylling, dette har vært en begivenhetsrik dag!
Jeg likte tilbakeblikkene til hovedpersonens ungdomstid, men jeg syntes rett og slett ikke dette ble særlig spennende, og det er jo en nedtur i en thriller.
Ble ferdig med Keiser, stattholder og galileer i helga, og den er litt politisk , teologisk og samfunnsmessig bok om det som sjedde da Jesus labba rundt. Artig lesing, men dette er ikke en religiøs bok.
Dreams come true all the time, just not for the dreamers.
The cow spat. "What are you going to do? Not eat me?" "That's right. I won’t eat you and I won’t eat your entire family. Wherever they hide, I’ll find them and not eat a single bite."
The hitchhiker's guide is a hundred percent accurate. Reality, however, is not as reliable.
God kveld. Denne helgen skal jeg fortsetter jeg med Månesøsteren av Lucinda Riley. Jeg er helt hekta på bøkene hennes og har gått til innkjøp av resten av bøkene hennes. Så nå har jeg lesestoff i lang tid fremover. Jeg gjorde noen kupp da Ark har 30% på alle pocket inkludert de som er på salgs, så 30% av de som er på tilbud med noen unntak. Denne helgen blir en rolig helg med litt trening og mye lesing. Så gleder meg til fortsettelsen. Håper dere fåren fin helg.
Elizabeth Barnabus er et forfriskende bekjentskap! I en verden hvor verden anno 2000-tallet likner veldig på den vi hadde for 200 år siden, er det ikke lett å være enslig kvinne. Så da kan en løsning være å framstå som sin egen bror. Og vi liker jo steampunk!
Jeg har 2 hyller med til salgs/byttebøker, Bookis salg som ligger ute til salgs på Bookis, men selger/bytter dem her også; og en hylle til med leste bøker som ikke er lagt ut der enda, Til salgs - bytte.
Det betyr det :)
Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?
Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.
Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?
Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?
Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?
Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.
Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Krigens råskap var uten grenser og krig avler krig. Også denne krigen hadde røtter i den forrige og Gud vet hvor lang tid det kom til å gå før denne krigens spor ble utslettet - hvis den da ble det noen gang. Det skulle ikke forundre ham om det ved denne krigens slutt ble lagt grunnlag for en tredje storkrig. Menneskene var slik og hadde alltid vært slik siden de begynte å vandre omkring på jorden, helt tilbake til Kain og Abels dager. Bror sto mot bror og far mot sønn. Ingen var bedre og ingen var heller verre.
Mange ganger hadde han sett døden i øynene. Ventet på det hinsidige - ikke som en uvelkommen gjest, men som en nødvendighet av sitt levnetsløp. Han hadde tidlig gjort opp sin mening. Det var ikke spørsmål om hvor lenge man lever, men hvordan man lever.
Kan du huske at barn aldri tror på døden? De legger en død spurvunge under ovnen og sitter på huk og venter på at den skal våkne, enda du sier til dem gang på gang at den er død og våkner ikke mer. Ingenting dør for dem, alt skal leve bestandig og bare sove litt iblant. Selv steinen får liv i hendene på et barn.