Bokelskere.no

5 - kanskje jeg runder det opp til en sekser senere, ettersom jeg fortsatt bearbeider denne boken og prøver å bestemme meg for hvordan jeg skal føle om den.

Først og fremst; språket er vakkert og skiller seg tydelig ut. Men... disse vakkert utformede setningene gjorde til tider lesingen nesten litt for krevende; etter min ydmyke mening kunne boken hatt godt av at noen deler av den ble forenklet – det ville gjort leseopplevelsen lettere, samtidig som andre deler av bokens prosa ville skilt seg enda mer ut. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg ville fått den samme opplevelsen av historien hvis den var fortalt på en annen måte.

Jeg likte den dype dykkingen i tankene til de to brødrene. Jeg likte de tre kvinnelige karakterene enda mer. Denne boken er en studie av menneskets psyke, sorg og kjærlighet. Den gir også noen interessante perspektiver på "forhold" – hva de er, kan være, og hvordan vi ser på dem; ofte med mindre åpenhet enn vi er klar over.

En siste kommentar; jeg fant meg selv helt i ærefrykt over forfatterens intelligens, ikke bare med tanke på språket og skrivestilen, men også de mange temaene og emnene som går igjen gjennom boken... vel, jeg føler meg litt "dum", ærlig talt.

Selv om boken til tider frustrerte meg, er det fortsatt en bok jeg er veldig glad for at jeg leste. Det er ikke en lettlest bok, den krever tid og oppmerksomhet, men den er absolutt verdt det. Å vite dette, og gå inn i boken med vidsthet om at det er en krevende lesing, tror jeg er viktig for å ha riktig innstilling for å kunne nyte den.

Dette er bøker som gir et bredt bilde av Palestina og det palestinske folket. Mange synes «konflikten» mellom Palestina og Israel er vanskelig å forstå. Mitt håp er at litteraturen kan være til hjelp; spesielt til å se de lange linjene i palestinernes historie.
Listen inneholder både sakprosa, skjønnlitteratur og poesi. Flere forslag mottas med takk.

Noen av bøkene tar utgangspunkt i Israel. Når de likevel er kommet med på listen er det fordi de viser sider ved Israel som har hatt og har avgjørende betydning for palestinerne.

Listen er laget i januar 2025. Gaza ligger i ruiner, hundretusener av palestinere er drept, såret, syke, hjemløse og utmattete. En skjør våpenhvile råder på Gaza, mens Israel går til nye militære angrep på Vestbredden. Donald Trump har nettopp tiltrådd som USAs president, og palestinernes skjebne synes mer fortvilende enn noen gang.

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Noen dager etter…… ligger nok noen tiår tilbake i tid! :)))
Men takk for gratulasjonen - og en fin uke til deg også.

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.

Jeg leste, som flere her, Isslottet i min ungdom, og gjenleste den for et par år siden. Den gjorde nesten enda mer vondt da. En gripende og allmenngyldig fortelling jeg sterkt kan anbefale.

Noen dager etter fødselen til ett av barna mine kom ei venninne på barselbesøk med vin, sjokolade og en bok. Boken var Is-slottet av Tarjei Vesaas. Artig var det å oppdage at Vesaas hadde gitt en av hovedpersonene i boka samme navn som den nyfødte babyen vår. Jeg likte boka, men hadde neppe gitt den til noen i barselgave selv.:)
Denne helga har jeg tenkt å lese Elizabeth Strout sin bok Tell me Everything.i denne boka møtes Olive Kitteridge og Lucy Barton - og det blir det sikkert god litteratur av.

Dikt leses hver dag - og dagens dikt er:

Den neste mil
Du har gått den eine mil med meg
nå går eg den neste mil
med deg, og vi talar
om våre liv, om Virginia Woolf,
Albinoni, tidevatn, gamle
og nye dagar, vennskapskjærleik,
om sår som aldri vil gro
og vi gir kvarandre balsam, vi har
eit rikhaldig reiseapotek, både
tåredroppar og lattersalver.

Åse-Marie Nesse

Det hørtes lurt ut. Rekkefølgen er "Mormor og de åtte ungene i skogen", "Marte og Mormor og Mormor og Morten", "En liten takk fra Anton" og "Mormors promenade".

Jeg leste nylig nesten hele serien for mitt 5 år gamle barnebarn, og vi koste oss like mye begge to. Og barn kan ha både glede og godt av bøker som er fra andre tider.

Hva med Victor Hugos debutbok – lagt til Munkholmen i Trondhjemsfjorden!

Jeg sakser fra min egen kommentar fra 2018:

«Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

(…)

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!»

Lykke til! Spent på å høre hva du synes :-)

Jeg har notert i en Moleskine fra 90-tallet at boken ble lagt igjen på Fornebu. Uansett, du har inspirert meg til å lese boken på nytt, og den er nå lastet ned på Kindle. Så takk til deg, Lillevi. :)

Så mye kunnskap blant bokelskere – tusen takk Ava!

Harlemrenessansen var ukjent for meg. Det samme gjelder Zola Neale Hurston. Svært interessant å få et innblikk i denne bevegelsen, og det gir mening til Cappelen Damms utsagn. Alltid morsomt å lære noe nytt :-)

Jeg vet jo ikke hvor i boken du ga den opp. Kan være enige i at enkelte partier ikke er helt på høyden, men et stykke uti skjer det en omdreining. Siste del av boken er svært medrivende og gripende. Anbefaler deg å gi den et nytt forsøk.

Zora Neale Hurston var med i Harlem Renaissance og var en forfatterne som satte African American kvinners liv i fokus, Harlemrenessansen refererer til oppblomstringen av afrikansk- amerikansk kultur i tiden mellom første og andre verdenskrig. I disse årene skrev flere forfattere om rasisme, levekår og livet til afrikansk-amerikanske kvinner. Kjent fra denne perioden er også Nella Larsens bok Passing. (forøvrig en av mine favoritter)
At en bok alene - skulle ha forandret hele litteraturfeltet finner jeg usannsynlig. Men at boken var med og bidro til forandring - er jeg med på.
Their Eyes Were Watching God, er en av de bøkene jeg av en eller annen grunn har lagt fra meg og ikke fullført.

I forlagets omtale av boken står følgende:
«Da Zora Neale Hurston i 1937 utga sin roman om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap, visste hverken hun eller hennes den gang få lesere at det skulle endre det amerikanske litteraturfeltet for godt.»

Jeg lurer på hva som egentlig ligger i dette utsagn fra Cappelen Damm. På hvilken(e) måte(r) har denne bokutgivelsen forandret det amerikanske litteraturfeltet? Og det «for godt»? I så fall burde vi kunne snakke om et før og etter Hurstons «Blikket var vendt mot Gud».

Hurstons bok kom i 1937. Den hadde, ifølge forlaget, få lesere og ble nærmest glemt før den kom frem i offentligheten igjen i 1973. Da fikk den imidlertid en stor leserskare. En absolutt god bok.

Det hadde vært interessant om noen av dere bokelskere kunne utdype forlagets utsagn. Altså: Har dere noen tanker om «Blikket var vendt mot Gud» har forandret det amerikanske litteraturfeltet, og i så fall på hvilke måter?
Kan man i det hele tatt si at én enkelt bok har forandret hele litteraturfeltet?

Alle svar mottas med stor takk.

Stutt omtale av eit lite hjørne av motstandskampen.
Boka gir eit særs kort, men livfullt bilete av arbeidet for å spreie informasjon i USA om Noreg under Den andre verdskrigen. Det hjalp sjølvsagt stort at landet hadde eit mottakeleg publikum bland norskamerikanare.

Hvordan jorden ble til

I de fjerneste tider var bare himlen. Men en dag skjedde et voldsomt steinskred. En mengde stein, grus og jord falt ut av himlen. Det ble Jorden. Av Jorden oppsto menneskene. I begynnelsen var et dypt mørke, og menneskene måtte lete etter mat på søppeldyngene utenfor husene sine. Livet var uten glede, og folk kjente ikke til døden.
En dag ropte en gammel kone: «Gi oss lyset!» og likevel visste hun ikke hva lyset var. Da kom lyset, og folk så hvor vakker Jorden var. Menneskene kunne nå dra ut på herlige reiser og finne nye boplasser. Likevel manglet noe som kunne gjøre gleden over livet på Jorden fullbrakt.
Da ropte en gammel kone: «Gi oss døden!» - og hun ropte det uten å vite hva døden var. Således fikk man døden. Og med døden kom også gleden over livet til menneskene. Diktning, sang og fest, liv og død, sorg og glede, lys og mørke har siden vekslet.

Gammelt eskimosagn

Dikt fra Grønland
Ved Harald Sverdrup

Den Norske Bokklubben - 1977

Et cruiseskip i britiske farvann er scenen for denne romanen, Anthony Powells siste. Handlingen omfatter mange av passasjerene, men to skiller seg ut: Saul Henchman er en respektert, men vansiret fotograf med en usedvanlig vakker kjæreste; Valentine Beals er en nesten like kjent forfatter av kiosklitteratur. Beals har fått den fikse idéen å trekke en analogi mellom én av kong Arthurs riddere av det runde bord, den uheldige, forviste «fiskerkongen,» som i likhet med Henchman er blitt invalidisert i krig. Men noen pålitelig forteller er han ikke. Ved avgjørende begivenheter underveis er Beals enten fraværende eller distrahert av medreisende.

Forfatteren bruker hele 80 sider for å introdusere karakterene før dramaet ombord kommer i siget. Vi får etterhvert alle tenkelige perspektiver på hva som leder Henchman til å miste samboeren sin. Alt i alt en nedtur i forhold til Powells briljante hovedverk A Dance to The Music of Time, en romanserie på 12 bind utgitt 1951-75.