Bokelskere.no

Påkjenninger.
I denne boka skriver forfatteren engasjerende om livsløpet til sin egen svigermor (1871-1960). I noen knappe kapitler får han fram hennes arbeid for likestilling og utdanning for kvinner i en pionertid. Resten av boka konsentrerer seg om forholdet til ektemannen, Halvdan Koht, som ruvet stort som historiker og politiker, og til datteren, den seinere kjente psykologen Åse Gruda Skard. Et liv med mange høydepunkter, men også store påkjenninger.

Denne helgen har jeg fullført «Vestersand» av Ingeborg Arvola og skrevet en omtale av den. Og nå skal jeg gå i gang med en annen julepresang (siden vi nærmer oss påske), krimromanen «Det beksvarte hjertet» av Robert Galbraith, - dvs. J.K. Rowling. Jeg har lest og kost meg med de foregående bøkene om detektivparet Strike og Robin, men gru-gleder meg til denne, - den er på over 1000 sider!
Jeg har visst at alle disse bøkene har vært filmet, og jeg har ergret meg litt over at de ikke har vært vist på nrk, men nå oppdaget jeg at jeg har tilgang til dem via Max, - så nå skal jeg sette i gang! Håper jo at jeg ikke blir skuffet, - det er lett når man har et eget bilde av personene i hodet.

Jeg var spent på denne oppfølgeren til Kniven i ilden, for jeg hadde inntrykk av at den ikke ble like godt mottatt som den første, og lenge følte jeg at jeg ikke ble skuffet. Arvola har et helt spesielt språk og tilnærming til stoffet, - skildringene er så tette, så jord-, natur- og kroppsnære med detaljerte skildringer av det praktiske og sosiale liv i Øst-Finnmark rundt 1860. Samtidig løfter det seg en himmel over dette, - eller noe svart, - for hovedpersonen, Brita Caisa, har spesielle evner som en følsom healer.
Det har vært veldig fascinerende å bli tatt med så tett inn i den spesielle livsformen som er så fjern fra vår, og jeg har kost meg veldig. Den eneste innvendingen er at jeg etter hvert syntes den ble litt for lang, det var ikke nok spenning til å sprite opp de hverdagslige gjøremålene over 500 sider, så det ble med terningkast fem denne gangen.

Flight

I saw them flee - to a Word
No Nation could invade
My relief - was but awe
A sentiment, carved in ruins

I felt, every treacherous blade
That stabbed their wound
And sought, what they sought:
An antidote, from a well, of Truth.

Tariq Al Karitty

Palestine Poems
A Poet Hears Your Cry

En enkel sak å fjerne terningkastet ditt og sette et nytt :))))

Jeg har hittil holdt meg til Dag Solstads tidlige bøker. De preges sterkt av forfatterens entusiasme for ytre venstre i norsk politikk. Det gjelder «Svik – førkrigsår», «Gymnaslærer Pedersen» og «25. septemberplassen» som er den sist leste. Men de siste to inneholder også et tvisyn der han retter søkelyset på politiske aktivister som går seg vill i troen på revolusjonens nødvendighet. Men det er også mye særegent godt i disse romanene i likhet med den første «Irr! Grønt!»

Forfattaren voner at jamaldringar vil kjenna seg sjølve att i det han har å bere fram som ein gamal mann. Akkurat det tvilar eg på etter å ha lese denne stutte, men elles velskrive boka. I fyrste bolken summerer han opp aktive år som skribent og utgjevar av ein heil rad publikasjonar, noko som knapt er typisk for pensjonistar elles. Seinare nyttar han dikta sine til å skildra livet som enkemann med trong til å finna meining med tilvera.

Intervju med Karl Ove Knausgård i Washingington Post 6.12.24. Mange kjente og ukjente favoritter.

En politisk samtidsroman blir historisk.

På sett og vis gir denne romanen fra 1974 et historisk sveip over norsk etterkrigshistorie fra 1945 til den ifølge Solstad slutter med folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. For skal vi holde oss til fortellerstemmen gjaldt denne avstemningen først og fremst Arbeiderpartiets svik mot vanlige arbeidsfolks interesser. Hadde det vært det eneste poenget, ville romanen som helhet vært sørgelig utdatert og uleselig.

I første del av boka får vi en livlig, detaljrik skildring av den mangfoldige industribyen Halden der hovedpersonen Håkon Nyland i mange år jobber i en skofabrikk. Håkon får etterhvert råd til å stifte familie, bygge seg hus og kjøpe bil. Det er år preget av framskritt. Det snur når sønnene, Axel og Inge, går tidlig ut i arbeidslivet og får seg jobb i papirindustrien, som ikke gir de ufaglærte arbeiderne der grunn til å tro på videre framskritt. Axel reagerer med passivitet inntil han forelsker seg i en mye yngre lærerskolestudent. Inge blir derimot en ihuga politisk aktivist inntil det truer ekteskapet hans. Begge støtter nei-siden foran folkeavstemningen. Det er de personlige krisene som Axel og Inge gjennomgår i denne perioden som gjør romanen verdt å lese.

Fra diktsamlingen Så lett, så sterk, så øm - Feminisme i norsk poesi, redigert av Marta Breen velger jeg ut dette diktet og ønsker dere en fin 8. mars.

jeg var piken i tårnrommet

hver kveld kastet jeg ut
den lange fletten min
slik at alle prinsene
kunne klatre opp til meg

de rev nesten hodet av meg
med all den klatringen

så jeg tok saksen
og klippet av fletten

du verden

rett av

svingte meg ut av vinduet
hang og dinglet i karmen et øyeblikk
før jeg tok fatt på nedstigningen

jeg klamret meg fast til sprekken i muren
men midtveis
skled jeg
og gikk pladask i bakken

selvfølgelig slo jeg meg
gul og blå var jeg
kunne ikke sitte på flere dager

men det var godt å få bakkekontakt

Britt Sørensen
Fra Sirene nummer 4, 1981

For dagens unge må et kjærlighetsliv uten prevensjon, og skammen ved å få et barn uten å være gift, synes uvirkelig. Men først etter at biskop Gunnar Stålsett viet kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit sluttet en fremstående politiker som Carl I. Hagen (Frp.) å offentlig mobbe alenemødre. Stålsett har fortalt at han etter sin tale fikk takkebrev fra kvinner over hele landet, han hadde befridd dem fra skammen ved å ha fått barn utenfor ekteskap. Dette er bare vel tyve år siden.

Denne bokens Kristin Krogstad fødte sin sønn, 16 år gammel, i 1953. I dypeste hemmelighet; «det måtte ikke snakkes», og ga han fra seg.

Jeg er imponert over hvordan Johan B. Mjønes lever seg inn i den 87 år gamle kvinnens situasjon og formidler den. Jeg kjenner i hele meg hvordan den bortadopterte sønnen har preget Kristins liv i alle år. Hun har hatt et godt liv, en snill og trygg ektemann, barn som greier seg bra, og barnebarn. Men noe har hele tiden ligget under. Et savn, en sorg, en lengsel etter barnet hun ikke fikk være mor for, bare fikk føde med en klut over øynene. «Hun måtte ikke se. Det kom til å bli så mye verre etterpå, om hun fikk se.» Bare barnets første, spede skrik et kort øyeblikk var det hun fikk med seg, og en stemme som hvisket: «Det er over nå, en velskapt gutt».

Idet Kristins mann, Trygve dør, løsner noe i henne; hun skal finne barnet sitt. I første omgang tar hun et av barnebarna til hjelp. Det sier sitt at Kristin aldri har sagt ett ord om barnet før hun 87 år gammel forteller om det til sitt 18 år gamle barnebarn. Mjønes må ha god innsikt i hvordan systemet omkring adopsjon fungerer. «Jakten» er spennende og møtene med ulike offentlige instanser realistiske. I parallell foregår forberedelsene til Trygves gravferd.

Kristin lever i en slags dobbelttilværelse i de få dagene boken spenner over, fra Trygves død tirsdag, til dagen etter begravelsen neste torsdag. Hun gjenopplever sin ungdoms store kjærlighet, graviditeten, den strenge, drikkfeldige faren, hvordan moren arrangerer oppholdet hos en jordmor som tar imot svangre og ordner adopsjon, i dypeste hemmelighet, fødselen og tiden etterpå. Det er lett å tro at Kristin er i ferd med å bli dement. Men hun er samtidig klar og besluttsom. Hun vet hva hun vil og hva hun gjør, og gir seg ikke. Gjennom hele denne prosessen utvikler hun også en større innsikt i seg selv og sitt eget liv, og en større forståelse for hvorfor forholdet til hennes eldste barn, datteren hun fikk være mor for, alltid har vært preget av en usagt distanse.

Mjønes er en stor menneskekjenner og en meget god forfatter. Hans skildring av Kristin, av familiemedlemmene og forholdene dem imellom er svært god og troverdig. Det er til å gråte over at slike historier har vært reelle for mange unge kvinner.

I dag 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er dagen for en sterk anbefaling av «Spuria».

Boken handler jo om «Pabbi», Mímirs islandske pappa, men den handler like mye om Mímir selv, og enda mer om alkoholisme og alkohol, - om kjærligheten til den og mellom far og sønn. Det er en rystende, reflektert og tilsynelatende helt selvutleverende beretning om alkoholens betydning og forbannelse. Boken gir en grundig innsikt i alkoholikeres forhold til alkohol og gir derfor en større forståelse for problemet, og man kan ikke annet enn å være lykkelig over å ha unnsluppet å bli så forført av den.
Det er alltid interessant å lese om mennesker og levd liv, så også her, - terningkast fem.

Bortanfor stunda

Bortanfor stunda,
bortanfor trettinga
bortanfor pininga
bortanfor harmen

er det ikkje deg
eg ser?

Og aldri var du finare
mot meg,
og vakrare.

Tarjei Vesaas

Ver ny, vår draum, 1956

A.S. Byatt har skrevet en fascinerende flott bok, Besettelse, som kan anbefales! Men hun har nok en spesiell stil som kan være tung og intellektuell, og jeg forstår om bøkene hennes kan bli i overkant tunge.

Ubesluttsom eller bare forsiktig?
Christian Birch-Reichenwald («Birch») var en betydelig politiker og embetsmann omkring 1860, flere år før gjennomføringen av parlamentarismen. For forfatteren er det sentrale spørsmålet om Birch som leder av regjeringen lyktes «å se fremgang for sin vilje til å utjevne motsetninger, skape bedre stemning mellom statsmaktene?» Det vil si først og fremst kongen i Stockholm, Stortinget og hans egen regjering.

Denne vekten på forsoning og harmoni skygget for Birch-Reichenwalds egne standpunkter i tidens kontroversielle saker. Det gjorde ham upopulær blant nordmenn som ønsket en klarere kamp for å styrke landets stilling i unionen med Sverige. Boka kan leses som et forsvar mot denne kritikken, som særlig kommer fram i Jens Arup Seip berømte bok: Et regime foran undergangen (1945). Dette polemiske draget bidrar til en omstendelig framstilling.

Innledningvis får vi en velskrevet innledning i hva som menes med «norsk konservatisme» som er nyttig om en vil skille mellom ulike former for høyrepolitikk selv i dag.