Bokelskere.no

Felicia, 18 måneder. Offer for to voksne mennesker som ikke skulle hatt barn. Snart måtte du ha sertifikat for å kjøre gressklipper. Men ikke for å ha ansvar for et lite vesen, fullstendig avhengig av deg.

Eg lever fordi det er behagelig å leve. Eg veit kvifor eg lever. Eg lever fordi det gir meg glede. Eg har heilt klart sett at det er behagelig å vere levande, at der er gleder involvert. Om eg er i live, er det fordi eg synest at det er behagelig å leve, såleis har eg bestemt meg for å leve. Livet gir meg ofte gleder. Det finst gode ting her og no medan eg lever. Eg har sett at det ofte er behageleg. Eg har sett det medan eg har levd, livet er ikkje svært ubehageleg og det gir behageleg gleder til den som lever. Det finst fullt av gode ting for heile kroppen. Det er ei stor mengd av dei, altså lever eg. Eg blir verande i live ettersom det gir meg glede. Det er temmeleg behageleg å leve, eg har sett det medan eg i levande live har møtt på rikelig av behagelege ting, eg har levd og eg held fram med å leve fordi eg har sett at å leve ofte gir ein nok av gleder. Altså har eg glede av å leve, altså held eg fram. Slik veit eg kvifor eg framleis er levande det gir meg glede. Livet gir ein ei stor mengd med gleder og eg veit kvifor eg lever, eg lever fordi livet gir meg gleder og fordi det er behageleg. Slik veit eg kvifor eg framleis er i live og eg har bestemt meg for å halde fram med å leve, det er grunnen til at eg er levande, for det er nok av gleder i livet. Det er behageleg, altså lever eg, eg lever så lenge det er behageleg.

Før jeg gikk, viste hun meg telefonen sin med et passbilde på baksiden av dekselet. Det var henne som smilende skolejente-det eneste hun hadde igjen fra en barndom der hun aldri hadde hørt om ordet voldtekt. «Jeg trenger å tro at jeg fortsatt er den jenta», sa hun.

Til sammen ble hun solgt til tolv forskjellige menn. Hun lister dem opp etter tur, både dekknavn og virkelige navn, selv navnene på barna deres. Hun hadde lært seg alle utenat, for hun var fast bestemt på at de skulle få unngjelde.
«Det verste var å bli solgt fra den ene til den andre som om vi var geiter», sa hun. «Jeg prøvde å ta mitt eget liv ved å kaste meg ut av en bil. En annen gang fant jeg noen tabletter og svelget alle sammen. Men jeg våknet igjen likevel. Det var som om ikke engang døden ville ha meg».

• Vil du skrive kontrakt nå? Vi kan det, skjønner du. Eller vil du vente til du har en endelig versjon? Hvis vi skynder oss litt, er det mulig å få den ut sent på høsten.
• Gi det ut? sa jeg. Det hadde jeg ikke engang forestilt meg.
• Ja? sa han. - Det er nesten ferdig. Om du skulle bli overkjørt av trikken når du går ut, vil vi ha nok til å gi det ut.
  Han lo.

• Skriver du en roman?
• Ja. Sender den vel inn til våren. Så kommer de vanlige refusjonene. Interessant og bla bla bla, men dessverre bla bla bla. Jeg har seksten stykker av dem hjemme.
• Seksten refusjoner?
• Ja.
• Hvor gammel er du egentlig?
• Tyve. Og du?
• Fireogtyve. Jeg har bare én refusjon.
• Skriver du, altså?
• Ja ... eller nei, ikke egentlig.
• Skriver du eller skriver du ikke?
• Det kommer an på hva du mener ...
• Mener? Enten skriver du, eller så skriver du vel ikke? Det finnes ingen mellomting der, såvidt jeg vet?
• Da skriver jeg. Men det er ikke noe bra, altså.
• Har du hatt noe på trykk?
• En novelle. I Vinduets debutantnummer. Har du?
  Han ristet på hodet.
• Det er seksten-én til meg i refusjoner, og én-null til deg i antagelser.

Å, jeg visste det jo, jeg merket det hele tiden, det var noe ved meg folk ikke ville ha, noe de forsøkte å unngå hvis de kunne. Noe jeg hadde, noe ved måten jeg oppførte meg på.
Men hva var det?
Det visste jeg ikke.
At jeg sa så lite, såklart, det ble lagt merke til og ikke satt særlig stor pris på, kunne jeg trygt gå ut ifra. Men kanskje også at det jeg sa, ofte rettet seg inn mot gale emner. Det ble ofte inderlig, det jeg sa, i alle fall så snart jeg kom på tomannshånd med noen, og det skydde folk som pesten. Alternativet var å ikke si noe i det hele tatt. Det var mine eneste modi, det var hele mitt register.

Fylleangsten hadde tatt skikkelig tak,og spilte harpe på nervestrengene.

Jeg skulle gjerne sagt til doktor Molan at dette med å glemme er en kompleks prosess som det ikke er mulig å styre med viljen.

Over pulten hang huet på en kronhjort som så ut som den hadde stanga seg gjennom veggen og så forundra ut over synet som møtte den.

Kirsebærene henger som øredobber på de mørkegrønne trærne.

Hun følte seg ille til mote sammen med dem, som om hun var en del av et puslespill som ikke passet inn.

Sloane sank ned på en stol og vred en lillefinger i øret, som om han sveivet seg i gang.

Reeves flytter litt på seg og gir meg et smil så blendende hvitt og med så store tenner at de konkurrrerer med pianotangentene.

Huden på halsen henger i tunge folder, og de lange, oppoverbøyde hårene som vokser ut av neseborene, får Malin til å tenke på ugresset som strekker seg mot lyset i bedet utenfor huset.

At times, Bukowski became irritated by Linda Lee's sociability and the people she wanted them to entertain at the house. Linda's mother visited several times and stayed for Christmas causing Bukowski to reflect upon the best Christmas he ever had. It was in Philadelphia. He saw no one, pulled the shades down and went to bed.

When their relationship was really rocky, Linda Lee went on a hunger strike refusing to eat or talk to him. Bukowski wrote to a friend that he feared she might die, so he asked her to marry him. That cheered her up. She was very nice again.

He was a very tender-hearted guy - not towards people necessarily, but towards goldfish...